Sider

11 mars 2008

Tatt ved nesen av Hartmann


Sebastian Hartmann er så smart! Uansett hva jeg gjerne ville sagt om Leonce og Lena, så vinner han. Han tar en ved nesen, og lurer en samma hva. L&L er en dritrar forestilling, men jeg synes det var gøy. Men hvis jeg sier at jeg likte den, er jeg dum. For som publikummer blir man ganske konsekvent driti ut. Og dersom en sier at en ikke liker den, er man enda dummere. For det er så mange subtile vittigheter, så mange elegante knep, så mange drops for øyet, så ulike og overraskende sekvenser. Og det handler om kjedsomhet, og da hadde det vært ganske teit om ikke også publikum må kjede seg noen ganger. Skal det være, så skal det være – Hartmann gjør ikke ting halvveis. Han overdriver ALT. Og det hadde i hvert fall ikkefunka dersom han hadde begynt å kompromisse.

Mange folk på første balkong gikk underveis. Noen trampet ut, noen ramlet over stolene ut, mange klarte ikke la mobilen ligge i fred. De som går – hva går de til? Hjem for å se Hotell Cæsar?? Hvorfor kan de ikke holde ut å sitte i teatret og se på noe de ikke får noe ut av? Så mye annet det er her i livet som man ikke får noe ut av. De som går, tør de ikke utfordre seg selv? Tør de ikke tåle at alt ikke er som det pleier, at det ikke er pause så de kan sitte i restauranten og ta seg ut og kommentere? Men vi som sitter igjen – hva får vi ut av det?

Karen, min scenografsamboer, sa at det verste en scenograf nok kan få høre, er at scenografien var bra, men stykket dårlig. Scenografien i L&L er brillijant, intet mindre. Hele det sceniske uttrykket, lyd, bilde, båt, folk, klær – er fantastisk vakkert. Jeg synes ikke det gjør noe at det er dette som virkelig gjør forestillingen. Det er litt som å gå på galleri og se en underlig installasjon. Man begriper ikke så mye, men man tenker mye på det etterpå og kjenner hvordan det gjorde inntrykk på en.

Noen ganger leser jeg ikke anmeldelser før jeg stykket, noen ganger leser jeg alle. Til L&L har jeg lest alle. De fleste er ganske lunkne. Jeg tror de er litt redde for å dumme seg ut, disse anmelderne. På en måte. Fordi de er redde for at Hartmann skal lure dem.

Hvis jeg skal si noe om hva stykket inneholder, velger jeg å si at det er ikke handler om Leonce og Lena, men om alle oss, og om kjedsomhet. Det er helt komplett meningsløst å si at det handler om livet og døden og narkose og overlevelse. Det som er gøy, er at de har beholdt replikkene fra Büchners stykke, men at alle rollene derfra er borte. Skuespillerne har isteden lagd helt nye karakterer. Ikke det at hvem disse nye er har noe å si. Det er fine skuespillere. De tror på prosjektet. De synes det er rart, men jeg tror de koser seg. Det gjorde jeg og.

02 mars 2008

Verdiløse menn


Vi skulle på prøveforestilling til Jokkes Verdiløse Menn på Torshovteatret med vår Jokke-elskende, dypt lidenskapelige og livlige venninne Kristin. Vi var til og med invitert på trønderske elgkarbonader og øl i forkant - Kristin er nabo til teatret. Men så ble hun så sjuk at hun måtte avlyse. Og vi tenkte at nå kommer denne kvelden til å bli forringa, for er det noen som sprer glede og entusiasme, så er det Kristin.

Men lykkelig overraska var jeg da jeg straks forestillinga var i gang innså at jeg ikke trengte Kristin for å bli revet med av de nedkjørte verdiløse mennene. Jeg har ikke likt så mye av det Jokkes bror Christoffer driver med før, men dette manuset er virkelig glitrende. Jeg har sjelden sittet og skrattledd og humret så kontinuerlig på teater før. Stemninga var topp – knapt et grått hår i salen, folk som responderte med spontane tilrop på det som ble sagt på scenen, ølklirring både i salen og på scenen, folk som sang eller klappet med, folk som bare var fascinerte.

Christoffer Nielsen har selv stått for den sparsommelige scenografien. Han er gnien, og det er greit. Det er sikkert ikke nødvendig å lange mer oppstyr ut av den. Det er spillet og replikkene dette dreier seg om, men aller aller mest handler det om Jokkes sanger. Christoffer har bygd karakterene rundt antydninger han finner i sangene, og sangene får selvsagt mest oppmerksomhet, ikke minst fra publikum. Det skjer egentlig veldig lite i disse livene, men det er vel mye av poenget. Og det funker helt utmerket.

Valentourettes, de gamle gutta til Jokke, utgjør bandet, og det hadde selvsagt ikke vært det samme uten dem. Petter Baarli er den by far mest energiske aktøren på scenen – han hopper og spretter rundt i ett sett og er super self confident, noe som virkelig gjør seg, for det styrker i så utrolig stor graden troverdigheten til hele prosjektet.

Ensemblet består av gamle grinebitere som Finn Schau, som jeg for første gang (ever?) ser i en rolle hvor han virkelig kooser seg. Han er gamle Herr Smith, dommedagsprofeten og alkisen som bare er opptatt av sin egen ubrukelige helse. Det er Jan Sælid, som den kledelig seige, tilbakelente Goggen, det er Kim Sørensen med en fantastisk suveren stemme – han må ha jobbet jævlig hardt for å få den til, han er den sleske og paranoide entreprenøren Knuger’n, og det er sist men ikke minst Gard Eidsvold med en karakter jeg ikke ante han var i stand til å gjøre – han er den perfekte klassiske knarkeren. Han har forresten blitt far. Tror han i hvert fall selv. Nå er jeg litt stygg mot Marte Engebrigtsen, for jeg lot henne ikke få være en av gutta. Men det blir hun aldri. Hun er et deilig deilig bladepillepoppende vrak, men hun ruller ut og inn i historien som en liten ånd, og jeg får ikke helt taket på henne. Hun er den av skuespillerne som er lengst unna å finne kjernen i karakteren sin. De andre er skarpe og litt overraskende helt helt forskjellige.

Godt gjort, ikke minst av den morske regissøren Anders T. Andersen, som sitter og gnurer borte ved teknikerboksen. Han er svært opptatt av å poengtere at det er en prøve. Han vaser inn og ut av scenen, og jeg vedder på at hele gjengen får en omgang pryl når vi har gått – det trenger MYE stramming, og veldig få av overgangene er på plass. Men det gjør ikke noe at første omgang er dobbelt så lang som andre. Jeg er helt overbevist om at de klarer å jobbe seg inn og at de er i boks innen onsdag.

Jonas kommenterte på typisk underfundlig vis; ”Jeg håper de inviterer alle narkisene i gatene til å komme og se dette, slik at det ikke kun blir de som har råd til å gå på teater på fast basis som får gleden”. Men ut fra våre medpublikummere å dømme, kan National kanskje ha klart bragden det ville være å tiltrekke seg en helt flunkende ny tilskuermasse – nemlig guttene under 40 (uten at dama har dratt dem med).