Sider

26 november 2011

Dekadanse i Europas natt

Anmeldelse av
Verk Produksjoner: Build me a mountain!
på Black Box Teaters store sal
Publisert på Scenekunst.no 25.11.11

Da Bertolt Brecht måtte flykte fra Tyskland i 1940, gikk ferden innom Finland. Sammen med sin familie og sine elskerinner ankret han for noen måneder opp hos Hella Wuolijoki, en estiskfødt, finsk salongkommunist, forfatter og forretningskvinne som levde på sitt storgods, Marlebäck. Sammen rømte de fra krigens skremmende realiteter, inn i en drømmeaktig mummidalharmoni.

Foto: Verk produksjoner/BBT
Fra toppen av fjellet
De flyktende bygger seg et fjell, og på toppen av fjellet sitter Hella og Brecht og ser utover Europa – de ser helt til Deutsches Theater. Men mellom fjellet og det tradisjonsrike teaterhuset ligger en slagmark i røyk og

07 november 2011

Sjarmerende, skremmende arkiv

Anmeldelse av Legemsarkivene
Av Claire de Wangen
Spilles på Kulturhistorisk museum


Claire de Wangen er en usedvanlig dyktig og fantasifull dame. Hun lager involverende forestillinger for et begrenset publikum, og setter i sving en rekke assosiasjoner som knytter seg til stedet hvor forestillingen spilles. Forrige gang var det oppe i en fantastisk hytte-i-treet. Denne gangen har hun slått seg på lag med

01 november 2011

Fremmede som snakker sammen

Fotograf: Erik Aavatsmark
I dag har jeg gjort noe jeg  aldri har gjort før. Jeg har gått på teater sammen med en fremmed. Det fristet til gjentagelse. 

Etter jobb var jeg innom resepsjonen, og hørte tilfeldigvis på callingen at det var en halvtime til forestillingen Minus 2 startet på Amfi. Jeg var fullstendig klar over at stykket er så godt som utsolgt (Sverre Anker Ousdal-effekten), og at jeg hadde latt sjansen til å se det gå fra meg da jeg gav bort mine internbilletter til svigerforeldrene mine, men likevel bestemte jeg meg for å gå inn i luka og høre.

Det var mange gråhårete mennesker i pent tøy utenfor, og jeg holdt døra åpen for en søt, eldre dame. Etter å ha ventet litt ved luka, kom den samme, lille damen bort til meg. ”Unnskyld, skal De på Amfiscenen?” spurte hun meg. ”Ja, det spørs litt, det”, svarte jeg. ”Har De ikke billett?” spurte hun. ”Nei, jeg har ikke det”, sa jeg. ”Jammen – da kan De få en av meg! Mannen min er blitt syk, skjønner du, og det ville jo være synd om setet ble stående tomt!”

For en skjønn dame. Liv-Eli, heter hun. Hun hadde gamle hender, men et ansikt som virket så ungt, og som lyste av glede og morsomheter. Hun fortalte så mye rart! Om hvordan mannen hennes var blitt helt guuuul, og hvordan legen hadde konkludert med at det nok ikke var noe i kostholdet ettersom hun jo ikke var gul. Hvordan hun og mannen hver ettermiddag bedrev tung, kriminell virksomhet. Hver dag kl. 17 ser de på Derrick. Vi utvekslet erfaringen med å jobbe på gølvet i tysktalende land, og om når en kunne bli dus før, og hvor sjelden det er å bruke De-form nå.

Ikke minst var det snålt da Per Jansen fem minutt ut i forestillingen sier: ”Det er vel ikke noe rart i at fremmede snakker med hverandre!”. Og det var ikke noe rart. Jeg tror knapt jeg kunne hatt bedre følge til Minus 2. Jeg tror muligens også at jeg likte forestillingen enda bedre fordi jeg var sammen med Liv-Eli.

Stykket handler om to gamlinger med kort tid igjen, som stikker av fra sykehuset for å ordne opp i noe av rusket de har etterlatt seg på veien. Da jeg tidligere på høsten leste manuset, tenkte jeg at det kanskje skulle mye til å gjøre en bra forestilling. Men Sverre Anker Ousdal og Per Jansen greier med sin erfaring og dyktighet å løfte teksten fram mot oss. De er vittige, og har en fantastisk timing. Nils Ole Oftebros storkjefta og barduse regi skinner gjennom stykket – det er en god stemning på denne scenen. Moralen i stykket er at en aldri vet når livets største øyeblikk inntreffer.

Da vi gikk ut, lurte Liv-Eli på om hun kunne bli med bort for å se om sykkelen min hadde blitt befridd fra henne som hadde lenket sin egen sykkel til min, slik at jeg ikke kom meg hjem fra jobb denne dagen. Det hadde den. På Sykkelen hang en lapp hvor en som het Joanna sa at hun var skikkelig lei seg for at hun hadde brukt sykkelen min som lyktestolpe. Hun trodde sykkelen var en annen sin. Men akkurat nå er jeg ganske glad for at hun gjorde det. Ellers hadde jeg jo ikke fått gå på teater med Liv-Eli. Hun er så fin en teatervenn at jeg skulle ønske jeg kunne gå på teater med henne en annen gang også.

Fotograf: Erik Aavatsmark