Sider

30 april 2007

Salig søndag

I går kom sønnen i huset, Aidir, hjem. Folka har 7 barn, og jeg traff fire av dem i Anchieta, men bare en av dem bor delvis hjemme. Han er aktiv i MST og studerer agroøkologi i Curithiba. Det betyr at han studerer i 70 dager og er hjemme på praksis i 70 dager om hverandre. Nå skal han altså være hjemme en stund, og det måtte feires. I går kveld kom Fernanda, koordinator for bosettingene, mannen og sønnen hennes, Wilmar og Gustavo, samt Kristin på besøk med vin fra nabobyen og store smil. Aidir er nemlig bestevennen deres, og i følge Kristin snakket de ikke om andre hele dagen. Det var en finfin kveld, og i formiddag kom de tilbake for å være med og lage grillfest. Fernanda og Pinotti hadde i fortvilelse over ikke å kunne dra på frøfestivalen i Anchieta slaktet en gris, og nå skulle knoen fortæres. Det ble en kasse store øl samt en flaske cachassa til meg som ikke digger øl, kortspill og stor stemning. Føler meg heldig som har havnet midt oppi dette ressurssterke og glade selskapet.

Det var strålende vær, ikke varmt, men friskt og høstlig, og raskt ble en provisorisk grill bygget utenfor huset. Store spidd ble vasket, og kjøttet marinert. Vi lagde en enkel men dødsgod potetsalat, skravlet og drakk øl i sakte tempo. Kjøttet smakte helt himmelsk, og selv om Pinotti ikke skjønner seg på matglede, skjønner han seg på gleden ved gode venners lag. Han ønsker seg aldri noe annet enn ris, bønner og kjøtt å spise, men strålte over hele ansiktet, hele dagen. Det gjorde vi andre og. Ettersom familien Pinotti lykkeligvis ikke har TV, ble jeg og Kristin med ned til Fernanda for å titte litt på fotballkampene og chille litt til. Da jeg gikk hjem igjen i skumringa, lå lykken som en varm klump i magen min. det var så vakkert med solnedgangen, alle fargene som endret seg, skyggene som flyttet på seg, alt rødt og svart, så stjernene og den skarpe månen som kaster sterke klare skygger enda så mørkt det er. Det er fint her. Jeg har det bra. Det er deilig at vi får reise så mye, men det er jammen bra vi er så mye på bygda i Abelardo og.

Og hva mer er...

Det regnet i tre dager i strekk. Ettersom vi inntil nå ikke har opplevd en skur som varte i mer enn tre minutter, har jeg ikke investert i støvler, og skinnjoggeskoene mine har gått fra tilnærmet hvite til rødbrune. Veiene var ille i utgangspunktet; fyllekjøring er ikke så farlig her ettersom man sjelden durer opp i stort mer enn 30 km/t. Barna i strøket her er noen ganger hjemme fra skolen når det regner. Noen ganger vet jeg virkelig ikke hvorfor (”det regner”, sier de bare), andre ganger går faktisk ikke bussen. Eller den går i hvert fall ikke innom dem som ikke her særlig mer enn en krøttersti til vei. Bussen seiler rundt i søla – det er livsfarlig, og man vet aldri når den kommer, for plutselig står den og spinner i en halvtime før fire sterke karer fr summet seg til å gå ut for å dytte. Betaling på bussen virker for øvrig nokså vilkårlig, i hvert fall dersom du ikke skal så langt. Det er en egen løpegutt som tasser rundt og tar billetter. Bussen er forresten det stedet der vi kanskje blir aller mest beglodd. Vi har ingen steder å rømme, og de trenger ikke snakke med oss hvis de ikke har lyst.

Det regner tre dager i strekk. I natt ble det stjerneklart, men da jeg våknet, var det voldsomt og plutselig kaldt. ”det kan du si”, tenker du sikkert, men du vet, husene her er ikke akkurat godt isolerte, og vinduene er bare trekkfulle metallskodder som vi skyver for om kvelden. Så da jeg våknet klokka 6 i morres og rommet mitt holdt behagelige 3 ’C, fikk jeg et aldri så lite sjokk. Neste gang jeg er i en by, må jeg vurdere å gå til anskaffelse av vindjakke. Skoene mine slipper ikke inn en dråpe vann, og lue kan jeg jo nå alltids hekle meg.

Ettersom bussen ikke kom da vi skulle til senteret og ha møte med de andre, måtte vi gå i en time. Det var deilig, hadde det ikke vært for at de andre ikke dukket opp fordi bussen ikke gikk, grunnet gjørmeveier. Det slo meg for første gang på lenge at vi er på omtrent 800 m.o.h., for det var akkurat som å vandre rundt i Heidi På Heia, med små seteraktige hus og kyr som gresset fredelig med en stor og strålende blå himmel over seg. På veien fant vi en overkjørt frosk, og begrepet flat som en padde fikk tilført seg en ny dimensjon.

Jeg har forresten en ganske maken som kjæledyr. Ikke det at jeg kjæler så mye med den, men jeg har nå en gang en frosk som bor på rommet mitt. Første gang jeg traff den, satt den midt på senga mi, og fordi jeg fikk kyss-frosken-så-blir-den-en-prins-assosiasjoner, lo jeg så høyt at dons Lourdes kom inn for å se hva som stod på. Idet hun så krabaten, smatt hun av seg hawaiianasen og holdt den høyt hevet, klar til å trøkke gørra ut av stakkaren. Men han skjønte, heldigvis for meg som skulle sove i senga, tegninga, og hoppet opp på skoesken oppå klesskapet. Jeg har egentlig begynt å like ham selv om vi ikke sees så ofte, og jeg har en ubendelig tro på at han spiser opp alle myggene her inne. Ellers var jeg sikker på at det var en rotte inni matskapet som utgjør en ene veggen i ”rommet” mitt, men en dag så jeg en mus pile over gulvet, så da har jeg slått meg til ro med det, og slått fra meg fantasiene om at en svær rotterugg skal komme og ete opp ansiktet mitt mens jeg sover. Tross min venn froskens sikre innsats for å begrense antall insekter her, er det en evig surring, summing, grafsing og knasking hver gang jeg skal sove. Nå har jeg hentet ipoden og laptopen hit, så nå legger jeg meg med musikk på øret og sovner på en-to-tre.

På radioen advarer de mot denguefeber som spres via en egen denguemygg, men så vidt jeg har hørt, biter ikke denne om natta, og at det for øvrig ikke har vært dengue i dette området på mange år. Jeg har altså enda ikke pakket ut mitt fancy 500-kroners myggnett. Og med malariapillene til 700kr, MÅ vi simpelthen dra til Amazonas i juli for å få litt valuta for alt sikkerhetsutstyret vi har investert i. Jonas og Kine er kjempegira, så det er bare å henge seg på. Så lenge jeg får besøke Bahia og Salvador er jeg fornøyd, selv om jeg har fryktelig lyst til å dra en tur til Buenos Aires.

Full oppdatering

· Den første uka i bosettinga i Abelardo Luz gikk vi til det lokale senteret hver eneste dag for å prøve å få Fernanda til å fortelle oss hva slags arbeid hun hadde tenkt seg at vi kunne sette i gang med her ute. Nå har vi fått roet ned maurene i ræva vår. Det er ikke noe spesielt å gjøre. Der det fins jobb, er det ofte for vanskelig når vi snakker språket så dårlig. Det som egentlig gjelder, er å snakke med folk, delta i det de driver med, fortelle og diskutere, observere og bidra der man kan. Hadde vi bare skullet være her ute på bygda, kunne inntrykket vårt av hva MST er og hva de driver med fort kunnet blitt snevert. Jeg mener det var kjempesmart å la oss starte oppholdet vårt på MSTs nasjonale skole i São Paulo, for der er ideologi og idealisme aller sterkest. Når MSTerne drar dit, er de på sitt mest kollektivistiske og che guavariske. Her ute i hverdagen er det fare for at de samme kruttønnene smugtitter på de forhatte tv-såpene og drikker cola.

· Teori og praksis henger ikke alltid helt på greip, men mange ting imponerer meg voldsomt, f. eks folks gjestfrihet, og hvor godt mottatt man blir overalt. Hvor flinke folk er til å bidra, hvordan de tar seg tid til deg når du ikke skjønner hva som blir sagt. Noen ganger er folk i overkant imøtekommende, og man må alltid regne med ti minutter ekstra når man går inn i en butikk; det skjer nesten aldri at vi ikke får spørsmål om hvor vi er fra, hva vi driver med, hva vi driver med her og hva som er de største forskjellene mellom Brasil og Norge. Folk er fryktelig nysgjerrige, og dette står i sterk kontrast til deres manglende kunnskaper på mange områder; går de fleste med tildekket ansikt i Norge? Ligger det i Afrika? Trass i at vi selvsagt ikke forventer at noen skal vite hvor Norge ligger, og alltid forklarer at det ligger nord i Europa, er det sjelden folk har noen som helst forestilling om hvordan verden er utenfor Brasil. Brasil ER verden i veldig manges øyne. Jeg er enig i at Brasil er et kontinent i seg selv – de regionalt forskjellene er kjempestore, kulturelt, samfunnsgeografisk og økonomisk.

· Jeg er ikke forelska i Sør-Brasil. Kulturen her er veldig snål. Befolkningen er den hviteste i hele landet, og alle har delte lojaliteter; Brasil seff, men også til Tyskland eller Italia. De er akkurat som norskamerikanere – de vet utrolig lite om det landet de føler seg så sterkt knyttet til. Og for de fleste her finnes det i verden tre eller fire språk; portugisisk, spansk, engelsk og kanskje tysk. Derfor mener de fleste at norsk må være en blanding av tysk og engelsk. Og så synes de fryktelig synd på oss som snakker portugisisk så dårlig. Que tristessa, sier de. Men vi lærer.

· Ikke nok dog til å holde følge med på foredragene på den 4. Festivalen for naturlige frø. Hjelpes meg. En diger hall, stekende varm fra etter klokka 10, hvor 800 brasilianere skal prøve å følge med, men som etter 5 minutter sitter og prater med hverandre med helt vanlig stemmevolum. I tillegg bruker foreleserne ord som er for vanskelige for meg, og jeg har ingen å spørre om hjelp. Det gikk rett og slett ikke. Men det betyr ikke at jeg ikke fikk noe ut av festivalen. Jeg snakket med en av foreleserne, Miguel Altieri, professor ved Berkeley, for han snakket selvsagt engelsk. Takk og pris. Og på hjemmesida hans ligger det masse spennende ting om agroøkologi. Endelig. Er det noe MST er opptatt av, er det agroøkologi. Selv om jeg har hørt ordet nesten hver dag i to måneder, har jeg fortsatt ikke noen ordentlig forståelse av hva det går ut på. Selvberging og bærekraft er selvsagte komponenter, men når man begynner å snakke om at man omtrent ikke kan snu jorda med spade uten å skade den, begynner jeg å lure på hva i alle dager det er de driver med. Oksespannet er mye mer vanlig enn traktor her, men jeg har opplevd at når jeg sier at vi ikke bruker okser, men traktor i Norge, er det det samme som å si at alle norske bønder er kapitalistiske svin som ikke bryr seg det spytt som jorda de dyrker på. Jeg får stadig bakoversveis, men gleder meg til å lese om de mer overordnede prinsippene.

· Mens jeg tidligere hadde og til dels fortsatt har stor sans for den norske velferdsstaten, og på mange måter er stolt av hva som har skjedd i landet vårt de siste 100 åra, har jeg nå begynt å tvile. Riktignok er jeg like opptatt av arbeiderrettigheter, likestilling og sosialdemokrati, men mer og mer tenker jeg på at selv om vi har lyktes usedvanlig godt med dette i Norge, i det minste sammenlignet med de fleste andre land, hjelper det ikke når systemet bygger på det faktum at alle andre ikke kan få det like bra materielt sett som oss. Fra nå av handler utvikling like mye om å begrense Vesten som å fremme rettigheter og økonomisk vekst i u-land. Brasil er et u-land trass i at det er verdens 10. største økonomi, jobber tusenvis av folk for slavelønn og uten rettigheter. Hvordan kan vi digge et system som i praksis fordrer at verdens undertrykte forblir undertrykte?

· Fordi vi har så mye tid her og fordi vi venter mye, har nå halve gruppa vår lært seg å hekle, inkludert Jonas og jeg. Jeg er kommet over halvveis på mitt første sjal, mens Jonas har lagd en nydelig ryggstropp til gitaren han og Gaute har kjøpt. Selv om det heller ikke i Norge er så vanlig at gutter hekler, var det ganske interessant å se reaksjonene til sosialistene i dette machistiske landet. Jeg diskuterte saken med noen av ungdomslederne til gruppa fra Abelardo som vi reiste sammen med, og prøvde å hale ut av dem noen argumenter for at de, som ønsker å endre Brasil og verden, ikke i sin villeste fantasi kunne finne på å berøre en heklenål. Jeg kom ikke særlig langt med dem, og forbanner mine manglende språkkunnskaper og tunga mi som er mye raskere enn hjernen for dette. Men likevel synes jeg Jonas sitt bidrag til den brasilianske (og norske) likestillingskampen var godt, og er veldig stolt av ham. Nå gjenstår det for meg å lære å spille gitar. Av våre ti gruppemedlemmer er det bare de to guttene som spiller. Vi har ikke alltid så mye vi skulle ha sagt når det gjelder likestilling.

· Hva var det jeg skulle ha sagt? Jo, hva jeg fikk ut av frøfestivalen. Hele greia var arrangert av flere ulike sosiale bevegelser og organisasjoner i Brasil; Via Campesina er en stor og internasjonal paraplyorganisasjon for småbønder, der både Norges Bonde- og småbrukarlag, MST og MMC (Movimiento das Mulheres Camponesas; de kvinnelige småbrukernes bevegelse) er medlemmer. MMC har vi besøkt allerede, og de deltok i organiseringen av festivalen sammen med MPA (Movimiento dos Pequenos Agricultores, småbrukerbevegelsen). Det var sikkert flere organisasjoner, men disse tre var de mest markante. Det som var så bra, var å se at disse bevegelsene klarte å samarbeide og mobilisere til festivalen hvor over 2000 deltok på foredragsdagene og sikkert ti ganger så mange var innom markeds- og festdagene som fulgte etterpå. Vi fikk se at MST ikke kjemper alene for mange av sine saker, og vi fikk se at MST ikke bare er hver lille familie, men en sterk kraft hva mobilisering angår. De satte overraskende stor pris på å ha oss der. Det er tydelig at det er viktig å ha venner internasjonalt, å vise at kampen for et mer rettferdig samfunn er global. Dette kan jeg støtte av hele mitt hjerte, det er bare noen ganger man ser ulike veier til det samme målet. Akkurat slik jeg har betraktet EU-spørsmålet de siste åra, da jeg har gode venner som engasjerer seg sterkt på hver sin side, men som veldig ofte har akkurat samme drømmer, ønsker og mål. Man tror bare på ulike veier til dette målet. Jeg har nemlig blitt mindre, ikke mer sosialist av å være her. Det er sikkert urettferdig overfor sosialismen, men det er så mye som går så tregt her at det er til å klikke mentalt av. Som når åtte stykker skal vaske én do, eller når det er umulig å finne en ansvarlig person fordi man overalt har så flat struktur. Jeg er sterk tilhenger av demokrati som tar hensyn til minoriteter, men liker at ting blir gjort, samt å vite hvem som fikk det gjort.

· Vi besøkte et paradis kalt Conquista na Fronteira, Seier på grensa, en bosetting på grensa til Argentina. I dette området drives alt kollektivt, og etter noen timer med presentasjon og spørsmål og svar, måtte jeg spørre om hva som var vanskelig, for alt virket helt ufattelig harmonisk. Problemene bestod i økonomiske, sosiale og kulturelle elementer, ”men”, sa de, ” problemene virker små når vi ser på alt vi har fått til her”. Jeg vet at det de driver med er et evig blodslit og at det er utrolig vanskelig å få det til å gå rundt, men jeg likte meg veldig veldig godt der. Jeg ønsker å tro at slike steder faktisk finnes. Området var helt nydelig – overalt var det rent og pent, plener og busker var friserte, klokka 7 om morran hørte vi traktorer og hoiing fra jordet, maten var kjempegod og alt var produsert på området, samt at gjestfriheten og gleden hos menneskene som bodde der var overveldende. Alle husene var malt og med små hager med masse blomster, man hadde samfunnshus, barnehage og fotballbane, og husene lå mer som en landsby enn som et ruralt område. De har startet kyllingfabrikk og har et helt moderne, feiende flott fjøs hvor krøtterne bare kommer inn for å melkes. Jeg vet ikke om jeg har lyst til å la dette minnet stå så blankpolert eller om jeg vil dra tilbake og bli der minst en uke. Det er det fineste stedet jeg har besøkt her til lands så langt.

· På festen løsnet det veldig for alle de klinelystne nordmennene. Det var vel bare Gaute som nøyde seg med å holde rundt gitaren, samt Mari og Rebecca som har kjærester i Norge. Dette med å ha kjæreste et annet sted har brasilianerne usannsynlig liten respekt og forståelse for. Man kan i og for seg godt ha dem der, men at det ikke skal gå an å ha et par til i Brasil er helt ubegripelig for dem. ”Du aner jo ikke om de er trofaste!” sier de, og mener dermed det er innlysende at du ikke trenger å være det. Selv om jeg ikke blir spesielt sjarmert av brasilianere (de er mye mindre attraktive enn man forestiller seg), er jeg utrolig glad for å ha med meg min kjæreste. Vi regnes forresten mer som gifte. Når man snart har vært sammen i fem år og har bodd sammen i nærmere tre, er det bare et under at man ikke har minst to unger og drittlei av hverandre. Gift er vi enten vi vil eller ikke. Og det er egentlig ganske praktisk, for dette har de respekt for. Selv driver de bare med fica. Så vidt vi har kommet fram til betyr det at de er sammen når de har lyst, men at det ikke betyr at man ikke kan rote med andre. Dette er veldig vanlig fra man er 15 til 25, og er mye løsere i strukturen enn det vi er vant til. Roting er jo greit nok i norsk sammenheng, men da går du ikke rundt og sier at du er sammen med personen. Det gjør de her. For meg er det ganske forvirrende, og det virker som om det er litt vilkårlig hvem man faktisk ender opp med å gifte seg med. Det er nemlig veldig vanlig å bli gravid i 17-årsalderen, i hvert fall her ute hos de fattige bygdefolkene. Og blir du gravid, er du fort gift. Det er selvfølgelig ikke lenge siden det var helt likt i Norge, men det er likevel rart for oss at vi ti norske ungdommer blir sett på som utskudd som er 20-27 år, ugifte og barnløse.

· Selve festen på frøfestivalen var på lørdagskvelden. Er det fest, er det gaucho-bandas. Gaucho er den tradisjonelle kulturen i de tre sørligste delstatene i Brasil (Paraná, Santa Catarina og Rio Grande do Sul). Den er tysk- og italienskinspirert, og ligner på em prikk på Texas. Jeg skjønner ikke hvordan det har gått til. Gaucho betyr gjeter, eller kanskje mer presist cowboy. Den tradisjonelle klesdrakten er cowboyhatt, knyteslips, bredt belte, rutete skjorte og boots med sporer. På fester driver man med rodeo. Musikken er country, men kalles gaucho-banda, der banda ses på som en tysk musikkarv. Det høres ut som danseband med ekstra cowboyschwung. Det er alt de hører på, og det er helt grønnjævlig. Det er hjerte smerte for alle penga, og alt høres helt likt ut. Selv de unge ser ut til å trives med denne pinselen, og selv har jeg lært meg noen av låtene – helt ufrivillig selvsagt. Det er forresten ingenting som rimer, og det er for oss allerede en kjent sak at ingen brasilianere sør for Bahia synger rent. Derfor gikk jeg for å få meg noe å drikke. Men siden jeg ikke liker øl og de selvsagt ikke serverte vin i bodene sine, tenkte jeg jeg kunne be om en caipirinha. Drinkene her er ikke alltid like raffinerte, men dette skulle vise seg å bli ny rekord. ”Vi har ikke caipirinha”, sa de, ”men du kan få caipira” lo de og så ut som om det var en spøk. Jeg takket likevel ja, og fikk et hakeslepp tilbake. ”Er du sikker?” sa de, før de bad om 6 kroner og slengte en halvliters vannflaske på bordet. Det var seff ikke vann på den flaska, men heimbrent. Jaja, tenkte jeg, og kjøpte en guaraná-brusboks til å blande med. Senere på samme fest ble det servert noe som smakte bensin, men guaranádrinken ble god, den.

· Vest i Anchieta hvor festivalen pågikk var det kjempevarmt og helt sommer. Her i Abelardo, bare 3 timers kjøring sørøstover, er det grisekaldt og høst. I dag pøsregner det i tillegg, og for første gang siden jeg kom, har jeg egentlig behov for støvler, for veiene er bare rød søle. Men det går greit. Det blåser ikke, og det går fint an å bruke paraply. Men jeg må nok investere i en ordentlig jakke når jeg skal til en by nesten gang. Foreløpig har jeg klart meg fint med ullgenser. Men det blir snart vinter, og jeg bor i den kaldeste delen av landet. Vi blir forresten ikke så veldig brune, for hver gang det er sol, er den såpass sterk at alle synes vi er klin gærne om vi ikke setter oss i skyggen.

· Forrige uke sendte vi av gårde første reisebrev. Samarbeidet gikk overraskende glatt, alle overholdt fristene og alle var kjempeflinke til å bidra med noe fornuftig hver gang de hadde tid til overs. Alle abonnenter kan glede seg. Vi er i hvert fall ganske fornøyde med oss selv og produktet vårt. Alle dere andre får angre og nøye dere med dette her.

14 april 2007

Etter to máneder


I São Paulo kom vi forbi et vifteanlegg som bláste en plastpose 20 meter opp i lufta...


Abelardo Luz; den tidligere storgodseieren sitt feriehus forfaller kanskje, men er bebodd av adskillige agroókologistudenter, blant andre Leonid, som Kine stár og venter pá...

Lourdes Pinotti som jeg bor hos ribber en hóne. Hvorfor hun fryser den ned nár vi skal spise deler av den imorra, vet jeg ikke.


Den lokale Ingrejinhaen; den katolske kirkes innflytelse er ikke liten, selv innenfor en ród bevegelse.
Bygdefest; Cledie og venninna hennes sladrer i et hjórne


Fernando og besteforeldrene hans bor i okkupasjonsleiren Dom José Gomes, som venter pá á bli en bosetting. Da fár de lán til á bygge et ordentlig hus.


Broren til Fernando er Diego, en stille type som filosoferer mye. Dette bildet illustrerer for meg MSTernes venten. Deres kamp for jord er like mye en próvelse i tálmodighet.

10 april 2007

Sivilisasjon - endelig!

Tre uker i MST-bosetting har gått. Ikke fort, men ikke altfor sakte. Jeg bor ”i sentrum” dvs 40 minutter p gå til skola. Pinotti og Lourdes sine 6 barn er voksne. De er i slutten av 50-åra. Hun er stille og mild i vesen, han har en skikkelig pukkelrygg, fyrstikkbein og et voldsomt sterkt og engasjert ansikt med en snål liten bart under den lange nesa si. De knallblå øynene hans er som på et ekorn; overalt, på leting. Han er fryktelig opptatt av at jeg skal skjønne alle ting; kampen, Inntekta fra bønnesalget som er langt under det han har brukt på frø og gjødsel. At det ikke går an at 20 % av verdens befolkning bruker 80 % av ressursene. Dette er de opptatt av, og de har begynt å forandre meg. Jeg har snakket varmt om det norske systemet; fordi det fungerer, fordi alle er enige om at vi ikke vil ha fattige og rike, fordi vi er enige om at vi vil ha et godt og gratis helse- og skolevesen. Osv. Jeg er stolt av det sosialdemokratene klarte å bygge opp gjennom 1900-tallet. Problemet er bare, som Fernanda så elegant påpeker, at så lenge vi surfer på en indirekte undertrykkelse av verdens fattige, er det likevel ikke et godt system. Hva er utvikling, og hvordan i helvete skal det gå for seg. Hvordan skal Vesten bremse?

Kapitalisme i Brasil og i Norge er to forskjellige planeter. I begynnelsen steilet jeg voldsomt over deres hat mot kapitalistene. Nå har jeg begynt å skjønne dem. Hvor er logikken i at enkelte kan eie tusenvis av hektar jord mens hver fjerde brasse lever under fattigsomsgrensa? For disse folka fungerer ikke demokratiet. Brasil har 42 politiske partier, hvorav ett eller to har en ideologisk base – resten er populistiske jævler. Partilojalitet eksisterer ikke – forrige periode var rekorden for illojalitet innehatt av en fyr som byttet parti SJU ganger i løpet av en parlamentsperiode. Lula er ingen løsning. De kaller ham nyliberal. Selv har han nylig uttalt at han ikke er noen venstremann, og at de som er på venstresida ikke er helt bra i hodet. Det er en utrolig ting å si for en som selv har opplevd fattigdommen på kroppen. De som er på bunnen har ingenting å tape.

Det er helt sykt hvor fort man går fra å lengte etter ting til å ta dem som en selvfølge. Jeg fantaserte om epler, yoghurt, grønnsaker, potetgull og caffe latte. Jeg fikk ris, bønner, kokt maniokrot, noen ganger søtpotet, og nye deler av dyr å spise. Første dagen var det lever og jeg rynket på nesa. Nå er det fest om jeg får lever. Jeg liker det nemlig bedre enn kuhjerte, grisefot og innvoller av høne. En annen ting som ofte blir servert, er fritert ost. Oppskrift følger: Smelt 2 dl grisefett i en dyp panne, tilsett 2 dl frossen ost skjært i biter. La det frese til osten er smeltet og du har en fin fettrøre. Etter hvert kan du røre inn et egg hvis du har. God appetitt!

Det jeg savna aller mest var grovt brød. Det har blitt den store vitsen, for folk spør oss hele tiden om hva vi savner med Norge. Pão preto, sier man da. Men i begynnelsen svarte jeg pau preto. Hva sa du sa du? Pau preto! Haha. Sier du pau istedenfor pão, betyr det stokk, eller i denne sammenheng, pikk. Til alles store fornøyelse går nå ryktet om at Anna savner pau preto. Men makan til koffertland skal en lete lenge etter. Nesten uansett hvor liten uttalefeilen er, klarer de å få det til å bli koffert.

Jeg savner ikke bare mat og sånt. Mot slutten var vi to dager i småbyen 25 minutter unna med bil, 2,5 time unna med buss. Der hadde plutselig alle kommet på facebook, og etter det drømte jeg om alle i flere netter.

De synes vi er helt gærne som ikke savner familiene våre. Jeg har forklart dem at jeg bare ser familien min to-tre ganger i året selv når jeg bor i Norge. Men i går slo det meg at de kanskje tror at jeg har mann og barn i gamlelandet – det er nemlig ganske spesielt å være 24 år og ikke ha stiftet egen familie. Jonas og jeg blir forøvrig betegnet som gift. Gift er når man har vært sammen i mer enn et år ca, og vi bor jo til og med sammen. I Norge, that is. Her i strøket bor vi 12 km fra hverandre. Man kan ta bussen om morran for å dra på besøk, men da må man overnatte.