Sider

15 oktober 2009

Pinocchio for voksne


Plastilina av Vasilij Sigarev, Nationaltheatrets Amfiscene
Regi: Yngve Sundvor
Med: Kim Sørensen, Endre Hellestveit, Mattis Herman Nyquist, Anne Marie Ottersen, Erik Hivju, Ine Jansen, Ingjerd Egeberg, Finn Schau 

Hanne Tømta skryter av at hennes Pinocchio på Hovedscenen ikke bør sees av barn under 8 år. Men uten at jeg har sett sirkustrompet-Pinocchio, er jeg helt overbevist om at den gode Pinocchio-forestillingen på huset er den som går på Amfiscenen. Vasilij Sigarev er en glitrende historieforteller. 

Det er mange likhetstrekk mellom Maxim, den 14 år gamle gutten vi møter i Plastilina, og Pinocchio. Begge er foreldreløse, men bor hos en gammel formynder som vil dem alt godt. Pinocchio har Gepetto, Maxim har Besta. Begge ønsker å være gode, ordentlige mennesker, men de hindres av ytre omgivelser. Pinocchio er en tredokke, Maxim lever i den skitneste, russiske slum, helt uten forutsetninger til å kunne oppføre seg bra.
Begge utsettes for fristelser og folk med onde hensikter. Pinocchio lures til å bli med dokketeaterdirektøren, lures av reven og katten, lures til å bli med til Ønskeøya (eller hva den nå het). Maxim treffer også mange jævler, fra den grusomme inspektøren på skolen der han går, til hora som lurer Maxim og den stakkars kameraten hans Losja, til å bli med opp til to skumle menn i en fancy bygård. Maxim har også sin Timmy Gresshoppe; den døde vennen Spira, som prøver å oppmuntre ham til å fortsette. 

Jeg er imponert over at man kan spille med slik intensitet når man har så få å spille mot. Ensemblet gir alt de har, og karakterene de har utviklet er virkelig gode. Mange ganger fantaserer Maxim, eller han har mareritt. Soundtracket til stykket, Here comes the rain again, kommer når Maxim opplever særlig kjipe ting, eller når han fantaserer. Sangen spilles i mange ulike versjoner, og fungerer godt. I den bedritne hverdagen sin hvor guttene lever, er det ikke rart de fantaserer. Virkeligheten er full av prostitusjon, voldtekt og rusmisbruk. 

Talk to me like lovers do. Dette livet er for jævlig, og selv om mange bruker kjærlig ord overfor hverandre, virker det ikke som om de skjønner hva de selv sier. Elsker du meg? Din jævla impotente dritt. Omtrent sånn. Det slår meg med kraft at jeg aldri har sett Kim Sørensens milde sider før. Jeg har aldri sett ham smile. Og når han gjør det, som 14-åring altså, minner han meg enormt om min egen 15 år gamle bror. Og jeg tenker ikke dette ofte på teater, men her tenker jeg; Det kunne vært Karl. Hadde vi tilfeldigvis blitt født i denne gjørma av en slum, så kunne det vært Karl. 

Jeg er ganske paff over at dette stykket var så bra. Jeg aner ikke hva jeg hadde sett for meg, men ikke dette. Mattis Herman Nyquist debuterer på National med dette stykket. Han er den døde selvmordskandidaten Spira, som prøver å muntre opp Max. Herman har en nydelig evne til å finne barnet i seg. Endre Hellestveit klarer det kanskje enda bedre som Losja. Han blir bare yngre og yngre for oss. Han ljuger så det renner av ham, i ett sett. Maxim veit det, og han sier ingenting. Maxim er nemlig forståelsesfull og fin. Men han har et eksplosivt sinne, som særlig bobler over når han eller andre blir urettferdig behandla. (Akkurat som Karl.)Det eneste Max virkelig har kontroll over, er plastiliaen sin. 

Drømmesekvensene i stykket gjør det ekstra interessant. Maxim er sikkert tidvis rusa. Dermed er det helt naturlig at flere av karakterene er ekstra onde og karikerte. At kjøttdeigen er billig fordi den er lagd av menneskekjøtt. At man kan bli befølt av en brud på bryllupsdagen hennes.
Men, som min russiskvante venn Christoffer sier på vei hjem: På bygda i Russland er det virkelig sånn; folk kjekler og bråker i ett sett. Ingen smiler. Akkurat som hos Pinocchio er det ingen voksne hjemme. Barna må stort sett klare seg selv. Likevel tror jeg dette kunne vært hvor som helst. Det kunne vært Karl. Og så leser jeg i programmet. At stykket er basert på historien til dramatikerens bror.



Hva er det med nordmenn?

Plastilina er et sjeldent godt stykke på Nationaltheatret. Hele den siste uka har ensemblet spilt for 30-40 publikummere hver kveld. Hvorfor i alle dager er det ikke fler som går og ser denne lille dystre perlen? Er det fordi nordmenn ikke gidder å se russisk, rett og slett? Tidligere i år floppet den russiske klassikeren "På Bunnen totalt, og måtte tas av plakaten ganske raskt, etter at billettsalget for første gang i historien (sier ryktene) har gått tilbake etter premieren (fra 9 % solgte billetter til 7 % solgte billetter).


12 oktober 2009

Chet spiller ikke her



Torshovteatret.

Torbjørn Harr har lenge ønsket å gjøre et prosjekt med jazzlegenden Chet Baker i sentrum. Derfor spurte han Lars Saabye Christensen om ikke han kunne skrive et manus til ham. Han fikk ja, og han har sammen med den vidunderlige regissøren Sofia Jupiter laget forestillingen Chet spiller ikke her. Den handler om Daniel, en jazzmusiker som har forgudet Chet Baker siden han som trettenåring hørte ham på radioen.


Daniel kan leve av musikken, og han får til og med priser. Men han føler seg liten ved siden av den store Chet, og hele livet henger spørsmålet faren stilte over ham: hva om du ikke er god nok? Daniel kvier seg enormt for å komme til den selvinnsikt at han kan være middelmådig.
Musikerne Harr har med seg har en fin timing, Harr selv spiller saksofon godt nok til at vi ikke har noe å utsette på det. Saabye Christensen hverdagslige poesi er fin. Men hva som er fint og hva som funker er ikke alltid synonymt.


Jeg er litt skuffet over at Harr og Jupiter overhodet ikke går utenfor boksen – de leverer det man forventer, men ikke stort mer. Jeg overraskes over at dette faktisk er et ekte hjertebarn av Harr – noe han virkelig har brent for å gjøre. Dessverre er dette en sånn ”fin” forestilling som er fort glemt.