Sider

30 januar 2010

Skitten, sleivete Shakespeare



Romeo og Julie på Nationaltheatrets hovedscene
Regi: Victoria Meirik.
Historien om Romeo og Julie er kanskje verdens mest kjente skuespill, og den mest klassiske kjærlighetstragedien i teaterhistorien. Hun elsker ham, han elsker henne, de kan ikke få hverandre fordi de kommer fra familier som ligger i krig med hverandre. De forsøker å lure alle, til og med døden, men ender opp med å gå i døden for hverandre. Så vakkert, så trist.
I utgangspunktet liker jeg Shakespeare best når han spilles slik han ble spilt i sin samtid: skittent, sleivete, rått, folkelig og klart henvendt til publikum. Meiriks forestilling er slik. Men det er likevel ikke full klaff mellom den svulmende, poetiske, strålende teksten til Shakespeare og spillestilen til ensemblet på Nationaltheatrets hovedscene.
Åpningen er glitrende. Koret, spilt av Røise, Egeland og Wiggen, danser en begjærende og berusende chaplinsk koreografi, det hele akkompagnert av pianisten Revholt. Så går sceneteppet opp, og på beste Brecht-vis står alle aktørene på rekke, hver med en plakat i hendene der rollefiguren deres presenteres. Jeg tenker: Halleluja, dette blir moro! Men så åpner Capulet (Frisch) munnen, og det hele faller pladask til marken. Oppblåst og med overdreven dramatikk maser han i vei om at krigen mellom Montaguene og Capuletene må ta slutt.
Visuelt sett er Romeo og Julie en herlig nytelse . Scenografi, kostymer, lys og sminke er alt harmonisk holdt i svart-hvitt, det er disko, slum, dystert og bøllete. To kameraer filmer hele forestillingen live, som en evig bytryne-paparazzi-parade. Filmen blåses opp på en gedigen bakvegg full av toalettskriblerier om kjærlighet og savn. Med storskjermen gis skuespillerne mulighet til å bruke mimikk som ellers kun er mindre og mer intime scener forunt. Men noen ganger ”tvinges” man til å se på det som foregår på skjermen framfor å se på scenen, fordi det er på skjermen man ser ansiktsuttrykkene: fortvilelse, tvil, skyld og forelskelse.
Teksten lyder litt for stiv tatt i betraktning at det er tydelig at den her ønskes formidlet løssluppen og sleivete. Flyten er ikke god nok.
Mariann Hole er en av teatersjef Tømtas favoritter, og er en yndig frøken. Selv om hun er god, har hun vanskelig for å bli noe annet enn søt. Som Julie får hun lov til å være rocka, leken og cool, men det kalvbeinte uttrykket hennes forråder henne: hun er og blir søt. Jon Øigarden som Romeo har det motsatte problemet: han er ikke søt. Han er ingen poetisk kunstnersjel hvor kun blomster renne ut av munnen hans. Han er en Joker, en snik, en slesk og deilig silkehanskebølle. De få scenene der han får spille ut dette uttykket, er han riktig god. Men når han forsøker å se ut som en hundevalp, vemmes jeg. Han fungerer ikke helt som  emosjonell og lettrørt Romeo.
Kanskje er tanken at den som er søt skal få spille tøff, og den som er tøff skal få spille søt. Det fungerer dessverre bare delvis, da vi ikke makter helt å tro på de to elskende.
Å la to såpass voksne skuespillere spille hovedrollene er kanskje et bevisst grep, for også andre karakterer spilles av overraskende skuespillere. Mercutio, Romeos bestevenn, spilles av den over 60 år gamle Remlov, og skal her kanskje i større grad fungere som en mentor for Romeo. Mange av de opprinnelige mannsrollene spilles av kvinner, deriblant presten Lorenzo, spilt av Anne Marit Jacobsen.
Ganske konsekvent driver folk gjennom hele forestillingen og jokker på hverandre. Det er som om Meirik ønsker å manifestere at alle hele tiden går rundt og tenker på sex. Grepet fungerer levendegjørende, og som et godt supplement til poesien på storskjermen.
Den dystre tonen går igjen også i musikken, som er sentral i stykket. I tillegg til Ulver og Nick Cave, gjør operasangerinnen Ingrid Vetlesen en fantastisk jobb: hun løfter hele forestillingen. Hennes ulike arier av Romeo og Julie-operaer er så vakker og slående at vi lurer på om vi er veldig gamle om vi egentlig har mer lyst til å se operaen. Det som preger denne oppsetningen er at vi liker den best når skuespillerne holder kjeft. Og når det er Shakespeare som spilles, er det rett og slett litt synd.

Begge foto: L-P Lorentz


PS. Vi så generalprøven. Det kan hende ting var litt mer på halv åtte enn de vil være når forestillingen har fått spilt seg litt inn.

22 januar 2010

Anna anbefaler Black Box!

Scenekunst.no anmelder jeg Over Evne III som spilles på
Black Box teater. Jeg anbefaler alle som synes det spilles for lite
viktig og inspirerende teater med ordentlig budskap å se det.



Foto: Catherine Haanes