Sider

31 oktober 2007

tre stykker.

Faust

Nå kan det vel hende at man burde kjenne Faust fra før for å få noe ut av en forestilling man vet et skjært ned til beinet. Jeg har hørt at del to er akkurat like ubegripelig som del en. Når Goethe trengte 28 år på å si det han ville, burde han jo klare å formulere budskapet sitt noenlunde klart. Det kan det godt hande han gjorde. Hva vet jeg. Men ensemblet på Torshov-teatret klarer i hvert fall ikke å videreformidle det. Anders T. Andersen spiller Mefisto, og han er virkelig en fantastisk klovn. Men man blir så opptatt av klovneriene at man ikke klarer å se dybden i karaktereren – hva er det han prøver å si? Birgitte Larsen har jeg vel egentlig aldri likt, så hennes mange rare roller blir bare artige og rare. Og Faust selv? Som min venninne Ingvild så riktig sa; hun forsvinner rett og slett. Den eneste som virkelig overbeviste var han som spilte Hans. Han aner jeg ikke hva heter – men han var virkelig dyktig. For en fyr. Men det hjelper så lite.

Scenografien er kjempelekker, og musikken, levende med en rockegutt, er ok. Men det kommer ingen anbefaling fra denne hånd.


Glassmenasjeriet

Dette er Tennesee Williams mest selvbiogrefiske stykke, og vet man det, river det skikkelig. Særlig på Nationaltheatret. Handlingen utspiller seg i Sør-statene på 30-tallet. Den falmede skjønnheten Amanda Wigfield er hjemmeværende husmor for sine to voksne barn - Tom, dikterspiren som jobber på skolager og drikker altfor mye, og den sykelige Laura, som både har en fysisk skavank og kanskje ikke helt velutviklende sosiale evner. Mora er obsessed med å få giftet bort dattera, og presser Tom til å ta med en ung mann fra jobben hjem på middag.

Wow. Wow. Dette er noe av det aller beste jeg har sett i Norge. Jeg har ikke lyst til å analysere det engang. Vil bare holde på den gode følelsen. Wow. Alle fire er lysende. Og jeg trekker tilbake alt stygt jeg måtte ha sagt om Birgitte Larsen. Hun er jo fantastisk. Og Torbjørn Harr gjør et ypperlig portrett av den unge Tom. Kjersti Holmen kler så godt Tennesee Williams – eller omvendt. Hun er SÅ god! Og denne Jan-Gunnar Røise – hvem er han? Det er han som løper og løper i Hawaii – Oslo, men nå har han lagt på seg litt, og han stråler. Noen mener Williams skriver banalt. Men man vil jo bli rørt. Man vil jo drømme seg bort. Og scenen mellom Jim og Laura er så hjerteskjærende, så vidunderlig vár og skrekkelig. Man er så pinlig berørt av man bare vil gå i oppløsning, både ved Laura og ved hennes mor. Gud.

Amfi har noen heftige fordeler, ass! Man sitter omtrent i fanget på skuespillerne, og dette medfører naturlig nok at de på scenen ikke trenger å spille med sånne voldsomme store fakter. De kan spille mer på mimikk, spille stille. Scenen er så smal, som publikummer titter man ikke inn fra avstand, vi er der inne, vi og. Scenografien er brun. Er fargen lun eller grumsete? Noen ganger det ene, andre ganger det andre. Den er meget vakker. Lysmesteren har også gjort en utmerket jobb, og dramaturgien funker finfint, ut og inn av tre dører. Man føler de andre rommene i leiligheten.

Regissøren er svensk og heter Sofia Jupither. Hun er fabelaktig. Magisk. Mere. Mere.



Først blir man jo født

Det altfor sjelden man går på forestillingene til Teaterhøgskolen. For min del er nok det mest fordi det er så utrolig vanskelig å finne ut av når de spiller. Men det er alltid en skjær lettelse å gå der. De er så rene! De er enda ikke preget av institusjonenes trykkende konformitet. Å, please behold det! Stykket ”Først blir man jo først” er helt merkelig. Jonas elsket det. Jeg synes det var helt koko. I en fantastisk kul scenografi, hovedsakelig bygd på tråder, møter vi seks rare mennesker i en blokk. To helsprø tvillingsøstre, Liss og Tiss, en migrenelidende asosial type, to venner som er som to små barn, og en kjæreste med et lass kofferter. Tre av skuespillerne gikk jeg på folkehøgskole med; Audun, Julia og Mattis. Og det er utrolig morsomt å se hvor mye mer håndverk det er i det de gjør nå enn den gangen for seks år siden. Men den som virkelig har komisk talent, er Trulte, Marte Mørland. Ingen av disse folka er normale, gitt. Men de er veldig søte, og selv om språket veldig ofte ikke gir mening, er det veldig poetisk. Det er fargerikt, og det er kostymene og stemningen også. Jeg fikk ikke så mye intellektuelt utbytte av stykket, men det bobler litt i magen av dette lille fyrverkeriet.




22 oktober 2007

Å kjøpe ny mobil



Etter at vi kom hjem fra Brasil har jeg innsett at det er et slit å ha en mobil som må lades daglig fordi den er så gammel og sliten. Men jeg hadde vent meg til Sony Ericsson, og kunne godt tenke meg å fortsette med dem. Jonas, min egen FBI, elsker å finne Den Perfekte Tingen, det være seg kamera, mobil, mp3-spiller, data. Så etter alt i alt mange timers søk, med Anna i bakgrunnen med "Nei, den har stygge knotter"-kommentarer, fant vi endelig en perfekt mobil. Den er enkel, veldig pen, ryddig, kler meg og heter Sony Ericsson T250i. Hurra! Vi bestilte den fra XD.no, for bestiller man på nett har man 14 dagers ubetinget angrefrist.

Trodde jeg.

Det ER en fin mobil, men den har en feil - den mangler funksjonen "Egendefinerte ord", dvs man kan ikke legge til egne ord. Dvs at prosessen med å skrive sms, som helt klart er det jeg bruker mobilen mest til, blir en håpløst treig ting å gjøre, all den tid man ikke kan skrive på dialekt og ordboka ikke kan skrive navnet mitt, navnet på skolen min, adressen min og alle de mer eller mindre "uvanlige" ordene som forekommer i hver eneste melding som kommer fra min hånd.

Ettersom angreretten er ubetinget, så fremt ikke mobilen tydelig er skadet eller bærer preg av bruk, bestemte jeg meg for å returnere den. I loven står det at det skal følge med angrerettsskjema i posten. Det gjorde det ikke. XD selv hevder at de har sendt angrerettsskjemaet på mail. Det kan se ut som om de har forsøkt, men det som evt er ment å være linken, virker ikke. Jeg skjønte altså ikke hvordan jeg skulle få fatt i rett skjema. Til slutt innså jeg at man kunne registrere retur på hjemmesidene deres. Jeg trodde da at skjemaet ville komme i posten, men det gjorde det ikke. Jeg måtte skrive ned et returnummer, og returnere telefonen. Det gjorde jeg den dagen det var gått 14 dager.

Ettersom mobilen ikke bærer fnugg av preg av bruk, ble jeg ganske paff da jeg fikk beskjed om at "siden jeg hadde brukt mobilen SOM MIN EGEN, og hadde mottatt anrop i over en time, samt sendt mer enn 90 sms, var mobilen for slitt til å kunne returneres". Wow. Hvor står det!!??? Jeg finner det ikke. Og mobilen ser totalt ubrukt ut.

Jeg fikk beskjed av XD om at dette er deres endelige avgjørelse, og at dersom jeg ikke er enig, får jeg ta saken til Forbrukerrådet.

Jeg tenkte at det kanskje finnes en annen mulighet. På Sony Ericssons hjemmesider for min mobil, står det svart på hvitt (grønt) om T250i


Inntasting med ordforslag
Skriv tekstmeldinger og e-post raskere. Mens du skriver, sjekker telefonen ordlisten over tidligere brukte og egendefinerte ord, og kommer med forslag.

Det gjør den aldeles ikke. Så jeg skrev til Sony Ericsson og spurte om de enten kunne lage en oppdatering eller ta imot retur av min mobil ettersom de driver villedende reklame og jeg aldri ville kjøpt mobilen dersom jeg visste at den ikke kunne legge til egne ord.

Det vil de ikke.

"Detta är tyvärr felaktig information på hemsidan som vi har felanmält.

Vi reserverar oss för feltryck och kan tyvärr inte ta tillbaka din mobil, denna diskussion får du ta vidare med din återförsäljare."

Tusen takk. Så hva gjør jeg nå? Skriver til Forbrukerrådet? Satser på bloggerens makt?! Det funket for Julie..

Jeg kan ikke ha en mobil som ikke har Egendefinerte ord-funksjonen. Jeg blir så sinna på den hver gang jeg skal skrive melding. Det er ikke forsvarlig for helsa mi.


02 oktober 2007

Cirque du Soleil - endelig!




To av de aller kuleste forestillingene jeg noen gang har sett, var Romeo og Julie på Elverket i Stockholm, og 100 % i Bærum Kulturhus. Den siste stod\svenske Cirkus Cirkör helt og fullt for, i den første samarbeidet de med Dramaten, en karateklubb og en dansetrupp.

De to siste månedene våre på Romerike Folkehøgskole holdt vi på med nysirkus, akrobatikk og comedia del arte dag ut og dag inn. Vi trente fra 9-15, og etterpå trente vi enda mer, før vi svømte for å bli smidige og sterke. Herregud, så gøy det var. Marie, den svenske tjeien som gikk på skolen, hadde gått på sirkusskole, og fungerte som hjelpelærer. Det var hun som introduserte meg for Cirque de Soileil.

Alt jeg har sett av nysirkus EVER har referert til dem. De er den store, canadiske sola i nysirkussolsystemet, mens de andre er små stjerner eller i høyden planeter, langt, langt unna. Når navnet er så stort, er fallhøyden det også. Men -tenk at de var kommet til lille Oslo! Det er de dyreste billettene jeg noensinne har kjøpt. Men det var verdt det.

Delirium er den første forestillingen de gjør "vanlig" turné på. Og de gjør den i samarbeid med en kommers pengebedrift. Hva skal man forvente...? Vi skjønte jo at det lå an til en voldsom tilgjengeliggjøring av det ellers ganske sære stoffet. På en måte er det jo ikke dumt - man når helt sikkert ut til mange, mange som lar seg frelse, mens de ellers aldri ville kommet seg på en nysirkusforestilling.

Det er en meget ujevn forestilling. En del supre akrobatiske høydepunkter til tross - det mangler et tema, en historie, en rød tråd. Man har klippet og limt fra ulike Cirque du Soleiloppsetninger, og man har gjort musikken mye mere mainstream. Hvilket er en tragedie. I hvert fall for sånne som meg som hater harry el-gitar og trommesettet fra musikkrommet på barneskola.

De har dessuten satset voldsomt på multimedia. Tre enorme skjermer lokker oppmerksomheten til seg, og noen ganger er det også med hell. Men det er aldri noen tvil om hvor jeg helst vil hvile øynene: på artistene. De er fantastiske, helt klart. Aller best er nummeret som starter med en trommebattle mellom to tribes, og som følges opp av en trapes- brytekamp mellom to urbane, unge herrer. Hvis man skal kunne peke ut temaer, må det nettopp være i kontrapunktet (?) tribal/urban.

Rockeringdama er suveren, tross heftig diskostil, det samme er de fire leopardtrusebekledde menneskelig-pyramidemakerne. Sambanummeret fra Brasil er en annen highlight; utrolig fargesprakende og fengende, mens Dame Med Ball er vakker, men kunne gjort mer ut av seg. Nesten aller kulest er likevel de tre dukkene som danser og vikler seg i sånne hengende duker. Der funket også multimediahendene som vinket sakte rundt dem. Det eneste nummeret jeg hadde tittet på på YouTube, er by far det dårligste i forestillingen, og jeg vil ikke linke til det, for det er virkelig ikke representativt.

Sangerne fikk genrelt alt for mye oppmerksomhet, det samme gjorde dette hersens Bandet. Og dansemovsene ble repetative. Jeg vil ha MER særhet, MER fokus på lys og scenografi (begrenset hva man kan få til når man skal rigge alt på 9 timer), MER raffinert klovnei og MER akrobatikk. Og en historie. Så vi har lovt oss selv at vi skal mer på solsirkuset, men neste gang er det kanskje vi som skal komme til fjellet, ikke hoppe på når fjellet utrolig nok kommer til oss.



30 september 2007

Hjemkomsten



Så "Hjemkomsten" av Harold Pinter. Pinter er kul. En brite som skrev sine beste ting på 60- og 70-tallet, men som fikk Nobelprisen for bare et par år siden. Han er kjent for pausene sine, underteksten og absurditeter. Pinter er gøy.

Men jeg halvsov meg bokstavelig talt gjennom hele første runde. Vet ikke om det var lyset og musikken, at jeg var trøtt eller om det rett og slett var kjedelig og at jeg irriterte meg over de fjollete gamle damene som fniste høyt hver gang Ousdal d.e. slengte ubehøvlede gloser om seg (noe han gjorde gjennom hele stykket) som gjorde det, men jeg konstant på nippet til å sovne. Kanskje dén scenografien kunne være noe for mitt fremtidige soverom.. Jeg likte forøvrig den; skitten og lekker. Stor og oppstilt i et klassisk titteskap.

Uansett - etter pausen kviknet både jeg og pjesen til. Hahaha - det var brilliant. For min del kunne jeg skippet å være der fram til pausen. Nå blir det action.

Hele greia er altså at 4 gubber bor alende uten kvinnemennsker tilstede. To aldrende brødre, hvorav Ousdal d.e. er patriarken som tror han styrer familien (samtidig som han står for all matlaging i huset), og Per Jansen som privatsjåfør (av yrke altså). Ousedals to sønner, Ousdal d.y. og en fyr jeg aldri har sett før og som uansett ikke gjør det store inntrykket. Den første ser ut som en,, hva var det Julie sa - flattør, mens den andre prøver å bli bokser. Så kommer den tredje sønnen hjem. Med sin kone som ingen har hørt om eller sett før, angivelig fordi paret bor i USA hvor Han er doktor i filosofi.

Ruth, som dama heter, er hovedpersonen i stykket. Det skulle ikke forundre meg om det er hennes hjemkomst tittelen spiller på. At det er hun som hører hjemme i dette galehuset. Hun tar rommet fra første stund, og gjør forøvrig som hun vil. Det som er så gøy med stykket, er å se hvordan alle karakterene forsøker å dominere hverandre. Alle tror liksom de har makta. Kanskje er det egentlig Ruth som har den. På tross av metodene hun bruker, som i hvert fall jeg finner ganske forkastelige. Hun spiller på sex fra begynnelse til slutt. Mannen hennes virker noen ganger stressa over det, andre ganger ser det ikke ut til å bry ham det aller ringeste.

Måten man snakker om kvinner på, hvordan ingen reagerer på de florerende stygge betegnelsene, tyder på at man her i familien går ut fra at alle kvinner er horer og loppete fitter. Man kommer stadig tilbake til Jessie, "guttenes" mor, og man undrer seg over hva hun kan ha vært slags husholderske. Jeg vil anta at hun var ganske lik Ruth.

Det geniale knepet til Pinter er vel også måten han spiller på våre forventninger om hva som skal skje. Når Ousdal d.y. insisterer på å danse med Ruth, for så å sette igang med å råkline med og beføle henne i hennes manns nærvær, er det ikke til å unngå at vi forventer at han skal gyve løs på sin bror. Eller i det minste protestere på den ene eller andre måten. Men det gjør han ikke. Han lar seg knapt merke med det som skjer, også når den andre broren kommer hjem og overtar henne. Hele denne plutselige omveltningen i struktur - fra det relativt sosialrealistiske til det totalt absurde hvor de hjemmeboende gjør henne til til hore, og ikke bare for seg selv - er så sjokkerende at til og med den gamle skrukkemannen med stokk som sitter ved siden av meg, gapskratter. Vi gapskratter alle sammen - i lettelsen over at det ikke er oss selv det skjer med?

Men Ruth ser ut til å være komfortabel med situasjonen. Det ser faktisk ut til at hun behersker den, at den er ønsket fra hennes side. Hun setter alle under press, stiller krav, og får sin vilje, særlig overfor Ousdal d.y., som viser seg å være en veletablert hallik. Og når Ousdal d.e. i siste scene faller på sine knær og regelrett krabber mot henne mens han gjentatte ganger roper "Kyss meg!", begynner man å lure på om dette stykket er en kritikk av tidens kvinnesyn, eller om Pinter kanskje egentlig er helt forstokket. Gud veit.

Da vi kom ut, spurte Jonas: "Men si meg en ting - hva handlet dette stykket om?". Ingen kunne svare. Men det tror jeg er et av poengene til Pinter. Vil gjerne se mer av ham. Kanskje jeg skulle få tak i filmatiseringen av the Homecoming fra 1969.




Igår ble jeg med Karen på Den Arabiske Natta på Det Norske. Jeg likte midtpartiet som minnet meg om en av mine favorittbøker "Mesteren og Margarita", men ellers synes jeg Elisabeth Ryggs anmeldelse var helt i tråd meg det jeg mener, så jeg gidder ikke si noe mer om den saken

25 september 2007

Himmelweg


·
Vi blir kommandert fra vi kommer inn – Øigardens blikk gjør at jeg faktisk ynker meg og blir litt redd.

· Da vi hadde Nyere europeisk historie hadde jeg fordypning i Holocaust. Vi leste rapporten fra Røde Kors etter besøket i Terezin. Vi lærte om det som ble bestemt i Wannsee. Vi studerte enkeltskjebner, systemer og prosesser. Men mange ganger er det vanskelig å si akkurat hva som skjedde, og historieskriveren er aldri objektiv. Derfor er det å ta utgangspunkt i en historisk hendelse man ikke kjenner alle fakta i superspennende på teater.

· Mayorga, dramatikeren, fantaserer fritt, er filosof, eksperimenterer med ulike uttrykk og hvor mye han trekker inn publikum. Han er noen ganger politisk, noen ganger apolitisk. Han sjonglerer med stiler, risikerer å drite seg ut ved å skildre det kvalme og skrekkelige som faktisk skjer. Men han velger vekk aggresjon på scenen, og går elegant klar av de fleste skjær i sjøen.

· Så hva oppnår han? Som publikum tvinges man ut og inn av sinnsstemninger, avsky, skuffelse, tragikomikk, og ut og inn av roller; fange, delegat, lytter, kulisse. Man integreres i forestillingen på en, for meg, ny måte, og føler at stykket på en måte er avhengig av deg, av publikum. Og det er alltid like interessant at alle ser deg. Lyset er ofte på, og man følger med på andres respons.


· Den lange åpningen, monologen til Røde kors-utsendingen, spilt av Kai Remlov, blir aldri kjedelig. Glemmer nesten at det skal skje noe mer dramatisk. Vi ser for oss bildene han beskriver. Vi følger ham, tror på ham – inntil han skuffer oss når han sier at han ville gjort det samme. At han fornektende og selvrettferdig forsvarer det han gjorde.

· Terezin som inspirasjon, men hvorfor er åstedet lagt 30km nord for Berlin? Bare forvirrende.

· Skuffelsen over de elendige barneskuespillerne er den samme som kommandanten føler. Men vi får ikke kjenne på Gottfrieds frykt. Hvorfor går de med på skuespillet? Ingen har noe å vinne, men ingen har noe å tape; kanskje vil de slippes fri etterpå? Kanskje de får leve? Gutten og jenta: han jobber fordi han fremdeles tror på fremtiden, og selv om det bare er en replikk han har fått utdelt, er det sannehet i det. Hvorfor skulle han ellers gå med på å spille rollen?

· Meta meta er vanskelig, men her fungerer det. Teater som politisk filosofisk tenkeboks.

· Kommandanten, eller Jon Øigarden: fabelaktig sjarmerende og motbydelig: enormt følelsesmessig engasjement i forhold til kommandantens forestilling, men totalt fraværende følsomhet i forhold til menneskenes situasjon i leiren.

· Den lille jentas grufulle smil; har hun skjønt hva som står på spill? Hvorfor avviker hun fra skjemaet når det gjelder? Hun har ikke fått beskjed om det.

· Scenografi: skoene våre som del av scenebildet gjør at vi trekkes inn i stykket – de har noe som er vårt. Vi skal være Røde Kors-utsendingen, men samtidig skal vi ydmykes ved å sitte på gulvet (på utrolig gode puter!). Litt forstyrrende moment fordi man er usikker på den rollen man blir tildelt. Men nettopp den samme følelsen har jo jødene i leiren, så det er et poeng. Å ha skuespillerne tassende blant oss er uvant, men jeg har alltid likt deltakende og direkte kommuniserende teater som ikke prøver å skjule at det er teater. Her blander man – og det er nesten enda bedre.


01 august 2007

Águas de março

É pau, é pedra, é o fim do caminho
é um resto de toco, é um pouco sozinho
é um caco de vidro, é a vida, é o sol
é a noite, é a morte, é um laço, é o anzol
é peroba do campo, é o nó da madeira
caingá, candeia, é o Matita Pereira
É madeira de vento, tombo da ribanceira
é o mistério profundo
é o queira ou não queira
é o vento ventando, é o fim da ladeira
é a viga, é o vão, festa da cumeeira
é a chuva chovendo, é conversa ribeira
das águas de março, é o fim da canseira
é o pé, é o chão, é a marcha estradeira
passarinho na mão, pedra de atiradeira

Uma ave no céu, uma ave no chão
é um regato, é uma fonte
é um pedaço de pão
é o fundo do poço, é o fim do caminho
no rosto o desgosto, é um pouco sozinho

É um estrepe, é um prego
é uma ponta, é um ponto
é um pingo pingando
é uma conta, é um conto
é um peixe, é um gesto
é uma prata brilhando
é a luz da manhã, é o tijolo chegando
é a lenha, é o dia, é o fim da picada
é a garrafa de cana, o estilhaço na estrada
é o projeto da casa, é o corpo na cama
é o carro enguiçado, é a lama, é a lama
é um passo, é uma ponte
é um sapo, é uma rã
é um resto de mato, na luz da manhã
são as águas de março fechando o verão
é a promessa de vida no teu coração

É pau, é pedra, é o fim do caminho
é um resto de toco, é um pouco sozinho
é uma cobra, é um pau, é João, é José
é um espinho na mão, é um corte no pé
são as águas de março fechando o verão
é a promessa de vida no teu coração

É pau, é pedra, é o fim do caminho
é um resto de toco, é um pouco sozinho
é um passo, é uma ponte
é um sapo, é uma rã
é um belo horizonte, é uma febre terçã
são as águas de março fechando o verão
é a promessa de vida no teu coração

É pau, é pedra, é o fim do caminho
é um resto de toco, é um pouco sozinho

É pau, é pedra, é o fim do caminho
é um resto de toco, é um pouco sozinho

Pau, pedra, fim do caminho
resto de toco, pouco sozinho

Pau, pedra, fim do caminho,
resto de toco, pouco sozinho

-Antônio Carlos Jobim

18 juli 2007

VERST OG BEST MED BRASIL - en oppsummering etter fem máneder

Noen av de beste tingene med Brasil, har også motstykker som er noe av det verste med Brasil. En av våre sterkeste opplevelser, det vi virkelig ønsker å ta med oss hjem, er brasilianeres instinktive og selvfølgelige måte å dele med alle rundt seg. Gjestfrihet og gavemildhet er trekk som er gjennomgående for Brasils innbyggere, og de synes det ville være horribelt om f.eks alle bare skulle ta med den ølen eller den vinflaska de selv skulle drikke på en fest. Men likevel er det ingenting som står så sterkt i dette landet som eiendomsretten. Hele landet er fullt av gjerder. I byene er det høye betonggjerder med skarpe glasskår eller strømgjerde på toppen, på landet er alle eiendommer gjerdet inn og ved porten står det ”Ulovlig å entre dette private området”. Overalt er gjerder, og overalt er eiendom bevoktet. Og når den sosiale urettferdigheten og ulikheten er så påfallende og enorm, må det jo være noe som virkelig ikke ønsker å dele. Men individer imellom er det den mest naturlige ting av verden.

Et annet fellestrekk brasser har, er at de er overmåte hjelpsomme. Overalt hvor vi kommer, er folk klare til å hjelpe deg videre, som regel uten at du har bedt om hjelp en gang. Og aldri forventer de noe igjen, og aldri har vi opplevd at de ikke oppriktig VIL hjelpe. Men på den annen side er det ikke måte på hvor farlig Brasil i de fleste brassers øyne er. ”Nei, skal du dit”, sier de, ”der er det jo fryktelig farlig. Da må du passe på tingene dine og ikke la noen hjelpe deg med bagasjen og slikt. Helst bør du ta taxi rett fra busstasjonen. Og husk å avtale pris på forhånd, ellers blir du bare lurt.” Men vi har enda ikke vært særlig bekymra, selv om vi noen ganger lytter til rådet om at det er bedre å ta en taxi for mye enn en for lite.

Hva skal man så si om brasilianeres direkthet? Den er overveldende, for one. Gutter på gata som wooer eller sier tsk tsk og lokker på jenter som om de var katter. Samtidig som de helt åpent forteller alle som vil høre om at de gjerne vil ha ti kjærester på en gang. Damene derimot, er mest opptatt av om du er tynn, tjukk, lys eller mørk. Og det får du høre. Her er det ikke noe baksnakking, men heller ikke noe som heter politisk korrekthet. En lærer seg også til å bli tatt mye på – brasser er glade i kroppskontakt, og ville synes du var fryktelig kald og lukket om du bare gav dem et distansert håndtrykk første gang dere møttes. De knytter seg fort til folk og er fortrolige nesten med det samme, men ute av øye, ute av sinn. Slik er det i hvert fall med de brasilianske kjæresterier.

Noe jeg virkelig elsker med brasilianere er at de plutselig, spontant og helt uoppfordret kan bryte ut i sang. Det har skjedd fire ganger bare i dag. De er rett og slett utrolig livsglade, og er eksperter på å kose seg. Men på den annen side er det en viss dødsforakt ute og går. Trafikken her er galskap; alle kjører som svin og ingen bryr seg om medbilister, langt mindre syklister og fotgjengere. I tillegg er det sosialt akseptert å fyllekjøre og kjøre seks stykker i bilen. Og ingen stusser over at de noen ganger bokstavelig talt må henge ut av den åpne bakdøra på bussen som kjører i full fart gjennom nattmørke gater.

14 juli 2007

Mowgli-Anna

Juli tok brigadeprosjektet pause, og alle ble spredt utover. Vi var fem som dro til Amazonas. Vi fløy fra Brasìlia til Manaus, en kjempestor by midt i regnskogen. Flyreisen var temmelig interessant – først var det enorme åkre som lagde et slags kjempesjakkmønster i landskapet under oss – ingenting lå ubrukt, og åkerarealene var på størrelse med norske byer. Det fantes ikke natur. Skogene vi så var alle plantasjer der det ikke finnes biodiversitet, og der trærne som plantes er hurtigvoksende og bruker store mengder vann for å vokse. Så kom vi til en klar og tydelig grense der regnskogen begynte. Og så var det bare grønt og grønt. Noen ganger var det røyk å se fra folk som brenner skog. Andre ganger kunne man se flystriper. Vi kjørte over mange svære elver, men ikke noe tydelig industri eller sivilisasjon før vi kom til Manaus. Dvs, nå i ettertid har vi sett at langs elvebreddene bor det ALLTID noen. Det er bare ikke så greit å få øye på dem fra et fly.

Manaus er ikke min favorittby. Den oppstod i forbindelse med jakt på mineraler som gull og diamanter, men vokste seg stor under gummiboomen på slutten av 1800-tallet. Man kan i dag se hva slags vakker by det må ha vært, men størsteparten av de gamle kolonihusene ligger i ruiner. Litt som man ser for seg i Havanna, kanskje, men her er husene fraflytta og lianer vokser ut av de gapende tomme vinduene. Vi bodde i et litt shabby strøk, men folk var vennlige og hjelpsomme.

Planen var hele tiden at vi skulle på skogstur, og etter å ha besøkt ymse operatører, bestemte vi oss for å bli med vennlige eco-planet tre dager. Den blide gutten fra kontoret kom og hentet oss fem i bilen og kjørte oss av gårde til en havn litt utenfor byen. Stemninga var tipp topp, men så plutselig ble vi vinket inn til siden av et par gretne poliser. Plutselig var det altså ikke greit å kjøre 6 personer i en bil, noe vi sikkert hadde vært enige i om vi hadde vært i Norge, men som er så vanlig her at man ikke engang tenker over det. Så fulgte en lang diskusjon mellom den stakkars Marcelino og betjentene. Det endte med at politimennene gav oss skyss det siste stykket (i to omganger) og at Marcelino mistet lappen. Håper han ikke mister jobben og, for det var mye kjøring han drev med.

Det var det første eventyret, og derpå fulgte ganske mange. Vi kjørte tøfftøffbåt oppover elva i en time, så kom vi til et enkelt losji der vi skulle være den første natta. Etter lunsj dro vi ut for å fiske piraja. Forsiktig kanoet vi inn mellom den oversvømmede skogen, der bare trær på over fem meter var over oss. Det var kjempespennende og mystisk, og det var disse hissige små fiskene også. Jonas hadde virkelig talent, og halte inn fem nydelige sinnatagger. Jeg fikk to stykker, men de var tilgjengjeld de giftigste av alle. Gaiden vår, Vincente, var kjempeentusiastisk og fortalte masse. Etterpå dro vi for å lete etter dovendyr. Vi fikk se hele fem stykker, men de som var sånn passe nært elva satt i trær som enten var for skjøre til å klatre i, eller som det viste seg å bo mangder av sinte maur i. Vincente klødde og hoppet og hadde åpenbart kjempelyst til å hente ned et dyr for å hilse på, men de fikk være i fred for oss alle fem. Da det begynte å skumre, satte vi kursen for noe som så ut som en hvit kladd midt i alt det gråsvarte. Da vi kom helt nærme så vi at det var tre trær fulle av hvite fugler kalt gasa. De samler seg der om kvelden og kakler og lager så mye spetakkel at de skremmer bort de dyra som kunne tenkt seg å angripe en ensom gasa. Da det var blitt helt mørkt, begynte vi å lete etter alligatorer. Vincente stod helt foran i båten og lyste langs elvebredden med lommelykt. En gang så vi et skikkelig digert øye, og jeg tenkte –gufs! Er det han der vi skal plukke på nesen? Heldigvis var ikke Vincente så gal, og vi lette videre. Plutselig la Vincente seg ned foran i båten, og Paulista, hjelperen hans, styrte båten rett mot sivet. Med lommelykta i kjeften strakk Vincente plutselig armene ned i sivet, og før vi kunne si krokodille hadde han fisket opp en liten alligatortass. Han forklarte masse om dyret, som var paralysert av lommelykta (be Jonas om imitasjon – hysterisk morsom). Alle fikk holde ham, og så slapp vi ham ned i vannet igjen. Uff, det må ha vært hans livs sjokk. Håper han kommer over det. Han var mye mykere enn jeg hadde forestilt meg. Dagen etter var vi på jungeltur med en lokal fyr som hadde machete, men som ikke sa så mye. Vi så masse spennende trær, og siden vi spurte og grov sånn hele tida, lærte vi ganske mye. Om kvelden pakket vi snippsekken for å dra på overnattingstur uti skauen. Lokalmannen og Paulista var med. Paulista slet noe aldeles fryktelig med å få futt i bålet, men snart var det deilig grilla kylling med ris og kaffe. Og sardiner til Mari som er veggis. Imens hadde lokalmannen i et rasende tempo hugget en haug rette små trær som vi (han) bygde en gapahuk av. Eller noe lignende. Vi rigga oss til med hengekøyer og myggnett, og fikk etterpå høre om da lokalmannen jobbet med å lete etter olje for Petrobras. Etter en liten cachassa for å få sove, klatret vi inn i det første og eneste myggnettet vi har brukt på hele Brasiloppholdet. Det hadde kanskje ikke blitt så verst hadde det ikke vært for at Jonas fikk et plutselig og voldsomt anfall av mange ting på en gang. Klaus og mygg og drink og en uutholdelig varme. Så han tassa rundt og gjorde sitt beste for at vi andre heller ikke skulle få sove.


Da vi kom tilbake til sivilisasjonen, var det egentlig rett om bord på elvebåten MS 11.mai som vi skulle ta til Belém over fire dager. Den blide Marcelino hadde vært om bord og hengt opp hengekøyene vi hadde kjøpt på forhånd om morran, så det var bare å gå om bord. Etter min første virkelige krangel på portugisisk. Noen lossemenn som jobbet på brygga hadde raska med seg bagasjen vår og lagt i vei uten å avtale noe som helst, og da de så krevde den ublu pris av 30 kr per kolli, altså 150 kr til sammen. Jeg klarte å prute oss ned på 60 kr til sammen og var ganske fornøyd. Så hadde også alle som var rundt, altså alle som skulle på samme båt som oss, hørt at vi snakket portugisisk, og det var lett som en plett å få venner på båten.

Belém har vi ikke stort å berette fra, for vi ble bare en natt. Men om kvelden før vi dro tok en rastamann vi hadde truffet på båten oss med til et sted der vi fikk den beste maten og den beste caipirinhaen vi har fått så langt i Brasil. Det var helt ute ved havkanten og kjempehyggelig og diskret.


Etter enda 35 timer på buss var vi så i Recife, hvor vi straks tok oss ut til Olinda, en kunstnerby som ligger litt nord for storbyen. Her er vi nå, og her blir vi noen dager. Det er kjempegod stemning, og etter å ha oppdaget at alle hosteller og pousadaer er spinndyre grunnet en ukeslang kunstmesse, fant vi en dame som leier ut et rom til en billig penge. Vi lander alltid på beina og siden vi får bruke kjøkkenet hennes fråtser vi endelig i deilig frukt og grønnsaker. Siden vi bor ved havet har det plutselig blitt mulig å få tak i rimelige reker og fisk, så nå er vi helt i himmelen, og sitter man på lokalbussen et stykke, kommer man til de deiligste strender. Dette må være Brasils Montmartre, nå med strand! Dama vi bor oss virker å være litt upper class, men etter å ha prata og diskutert litt, viser det seg at hun har MST-kalender og en mann som er deputado (parlamentsmedlem) for kommunistpartiet. Hun er litt redd for favelaen like ved, men er opptatt av å leie inn lokal hjelp til det hun trenger å få gjort. Artig. I dag har det regna hele dagen, så vi har bare gått tur og ellers lagd deilig lunsj og skravla med dama. Men i kveld skal vi på trommeshowet til en venn av Kristin, som vi dumpet borti på det første herberget.

30 april 2007

Salig søndag

I går kom sønnen i huset, Aidir, hjem. Folka har 7 barn, og jeg traff fire av dem i Anchieta, men bare en av dem bor delvis hjemme. Han er aktiv i MST og studerer agroøkologi i Curithiba. Det betyr at han studerer i 70 dager og er hjemme på praksis i 70 dager om hverandre. Nå skal han altså være hjemme en stund, og det måtte feires. I går kveld kom Fernanda, koordinator for bosettingene, mannen og sønnen hennes, Wilmar og Gustavo, samt Kristin på besøk med vin fra nabobyen og store smil. Aidir er nemlig bestevennen deres, og i følge Kristin snakket de ikke om andre hele dagen. Det var en finfin kveld, og i formiddag kom de tilbake for å være med og lage grillfest. Fernanda og Pinotti hadde i fortvilelse over ikke å kunne dra på frøfestivalen i Anchieta slaktet en gris, og nå skulle knoen fortæres. Det ble en kasse store øl samt en flaske cachassa til meg som ikke digger øl, kortspill og stor stemning. Føler meg heldig som har havnet midt oppi dette ressurssterke og glade selskapet.

Det var strålende vær, ikke varmt, men friskt og høstlig, og raskt ble en provisorisk grill bygget utenfor huset. Store spidd ble vasket, og kjøttet marinert. Vi lagde en enkel men dødsgod potetsalat, skravlet og drakk øl i sakte tempo. Kjøttet smakte helt himmelsk, og selv om Pinotti ikke skjønner seg på matglede, skjønner han seg på gleden ved gode venners lag. Han ønsker seg aldri noe annet enn ris, bønner og kjøtt å spise, men strålte over hele ansiktet, hele dagen. Det gjorde vi andre og. Ettersom familien Pinotti lykkeligvis ikke har TV, ble jeg og Kristin med ned til Fernanda for å titte litt på fotballkampene og chille litt til. Da jeg gikk hjem igjen i skumringa, lå lykken som en varm klump i magen min. det var så vakkert med solnedgangen, alle fargene som endret seg, skyggene som flyttet på seg, alt rødt og svart, så stjernene og den skarpe månen som kaster sterke klare skygger enda så mørkt det er. Det er fint her. Jeg har det bra. Det er deilig at vi får reise så mye, men det er jammen bra vi er så mye på bygda i Abelardo og.

Og hva mer er...

Det regnet i tre dager i strekk. Ettersom vi inntil nå ikke har opplevd en skur som varte i mer enn tre minutter, har jeg ikke investert i støvler, og skinnjoggeskoene mine har gått fra tilnærmet hvite til rødbrune. Veiene var ille i utgangspunktet; fyllekjøring er ikke så farlig her ettersom man sjelden durer opp i stort mer enn 30 km/t. Barna i strøket her er noen ganger hjemme fra skolen når det regner. Noen ganger vet jeg virkelig ikke hvorfor (”det regner”, sier de bare), andre ganger går faktisk ikke bussen. Eller den går i hvert fall ikke innom dem som ikke her særlig mer enn en krøttersti til vei. Bussen seiler rundt i søla – det er livsfarlig, og man vet aldri når den kommer, for plutselig står den og spinner i en halvtime før fire sterke karer fr summet seg til å gå ut for å dytte. Betaling på bussen virker for øvrig nokså vilkårlig, i hvert fall dersom du ikke skal så langt. Det er en egen løpegutt som tasser rundt og tar billetter. Bussen er forresten det stedet der vi kanskje blir aller mest beglodd. Vi har ingen steder å rømme, og de trenger ikke snakke med oss hvis de ikke har lyst.

Det regner tre dager i strekk. I natt ble det stjerneklart, men da jeg våknet, var det voldsomt og plutselig kaldt. ”det kan du si”, tenker du sikkert, men du vet, husene her er ikke akkurat godt isolerte, og vinduene er bare trekkfulle metallskodder som vi skyver for om kvelden. Så da jeg våknet klokka 6 i morres og rommet mitt holdt behagelige 3 ’C, fikk jeg et aldri så lite sjokk. Neste gang jeg er i en by, må jeg vurdere å gå til anskaffelse av vindjakke. Skoene mine slipper ikke inn en dråpe vann, og lue kan jeg jo nå alltids hekle meg.

Ettersom bussen ikke kom da vi skulle til senteret og ha møte med de andre, måtte vi gå i en time. Det var deilig, hadde det ikke vært for at de andre ikke dukket opp fordi bussen ikke gikk, grunnet gjørmeveier. Det slo meg for første gang på lenge at vi er på omtrent 800 m.o.h., for det var akkurat som å vandre rundt i Heidi På Heia, med små seteraktige hus og kyr som gresset fredelig med en stor og strålende blå himmel over seg. På veien fant vi en overkjørt frosk, og begrepet flat som en padde fikk tilført seg en ny dimensjon.

Jeg har forresten en ganske maken som kjæledyr. Ikke det at jeg kjæler så mye med den, men jeg har nå en gang en frosk som bor på rommet mitt. Første gang jeg traff den, satt den midt på senga mi, og fordi jeg fikk kyss-frosken-så-blir-den-en-prins-assosiasjoner, lo jeg så høyt at dons Lourdes kom inn for å se hva som stod på. Idet hun så krabaten, smatt hun av seg hawaiianasen og holdt den høyt hevet, klar til å trøkke gørra ut av stakkaren. Men han skjønte, heldigvis for meg som skulle sove i senga, tegninga, og hoppet opp på skoesken oppå klesskapet. Jeg har egentlig begynt å like ham selv om vi ikke sees så ofte, og jeg har en ubendelig tro på at han spiser opp alle myggene her inne. Ellers var jeg sikker på at det var en rotte inni matskapet som utgjør en ene veggen i ”rommet” mitt, men en dag så jeg en mus pile over gulvet, så da har jeg slått meg til ro med det, og slått fra meg fantasiene om at en svær rotterugg skal komme og ete opp ansiktet mitt mens jeg sover. Tross min venn froskens sikre innsats for å begrense antall insekter her, er det en evig surring, summing, grafsing og knasking hver gang jeg skal sove. Nå har jeg hentet ipoden og laptopen hit, så nå legger jeg meg med musikk på øret og sovner på en-to-tre.

På radioen advarer de mot denguefeber som spres via en egen denguemygg, men så vidt jeg har hørt, biter ikke denne om natta, og at det for øvrig ikke har vært dengue i dette området på mange år. Jeg har altså enda ikke pakket ut mitt fancy 500-kroners myggnett. Og med malariapillene til 700kr, MÅ vi simpelthen dra til Amazonas i juli for å få litt valuta for alt sikkerhetsutstyret vi har investert i. Jonas og Kine er kjempegira, så det er bare å henge seg på. Så lenge jeg får besøke Bahia og Salvador er jeg fornøyd, selv om jeg har fryktelig lyst til å dra en tur til Buenos Aires.

Full oppdatering

· Den første uka i bosettinga i Abelardo Luz gikk vi til det lokale senteret hver eneste dag for å prøve å få Fernanda til å fortelle oss hva slags arbeid hun hadde tenkt seg at vi kunne sette i gang med her ute. Nå har vi fått roet ned maurene i ræva vår. Det er ikke noe spesielt å gjøre. Der det fins jobb, er det ofte for vanskelig når vi snakker språket så dårlig. Det som egentlig gjelder, er å snakke med folk, delta i det de driver med, fortelle og diskutere, observere og bidra der man kan. Hadde vi bare skullet være her ute på bygda, kunne inntrykket vårt av hva MST er og hva de driver med fort kunnet blitt snevert. Jeg mener det var kjempesmart å la oss starte oppholdet vårt på MSTs nasjonale skole i São Paulo, for der er ideologi og idealisme aller sterkest. Når MSTerne drar dit, er de på sitt mest kollektivistiske og che guavariske. Her ute i hverdagen er det fare for at de samme kruttønnene smugtitter på de forhatte tv-såpene og drikker cola.

· Teori og praksis henger ikke alltid helt på greip, men mange ting imponerer meg voldsomt, f. eks folks gjestfrihet, og hvor godt mottatt man blir overalt. Hvor flinke folk er til å bidra, hvordan de tar seg tid til deg når du ikke skjønner hva som blir sagt. Noen ganger er folk i overkant imøtekommende, og man må alltid regne med ti minutter ekstra når man går inn i en butikk; det skjer nesten aldri at vi ikke får spørsmål om hvor vi er fra, hva vi driver med, hva vi driver med her og hva som er de største forskjellene mellom Brasil og Norge. Folk er fryktelig nysgjerrige, og dette står i sterk kontrast til deres manglende kunnskaper på mange områder; går de fleste med tildekket ansikt i Norge? Ligger det i Afrika? Trass i at vi selvsagt ikke forventer at noen skal vite hvor Norge ligger, og alltid forklarer at det ligger nord i Europa, er det sjelden folk har noen som helst forestilling om hvordan verden er utenfor Brasil. Brasil ER verden i veldig manges øyne. Jeg er enig i at Brasil er et kontinent i seg selv – de regionalt forskjellene er kjempestore, kulturelt, samfunnsgeografisk og økonomisk.

· Jeg er ikke forelska i Sør-Brasil. Kulturen her er veldig snål. Befolkningen er den hviteste i hele landet, og alle har delte lojaliteter; Brasil seff, men også til Tyskland eller Italia. De er akkurat som norskamerikanere – de vet utrolig lite om det landet de føler seg så sterkt knyttet til. Og for de fleste her finnes det i verden tre eller fire språk; portugisisk, spansk, engelsk og kanskje tysk. Derfor mener de fleste at norsk må være en blanding av tysk og engelsk. Og så synes de fryktelig synd på oss som snakker portugisisk så dårlig. Que tristessa, sier de. Men vi lærer.

· Ikke nok dog til å holde følge med på foredragene på den 4. Festivalen for naturlige frø. Hjelpes meg. En diger hall, stekende varm fra etter klokka 10, hvor 800 brasilianere skal prøve å følge med, men som etter 5 minutter sitter og prater med hverandre med helt vanlig stemmevolum. I tillegg bruker foreleserne ord som er for vanskelige for meg, og jeg har ingen å spørre om hjelp. Det gikk rett og slett ikke. Men det betyr ikke at jeg ikke fikk noe ut av festivalen. Jeg snakket med en av foreleserne, Miguel Altieri, professor ved Berkeley, for han snakket selvsagt engelsk. Takk og pris. Og på hjemmesida hans ligger det masse spennende ting om agroøkologi. Endelig. Er det noe MST er opptatt av, er det agroøkologi. Selv om jeg har hørt ordet nesten hver dag i to måneder, har jeg fortsatt ikke noen ordentlig forståelse av hva det går ut på. Selvberging og bærekraft er selvsagte komponenter, men når man begynner å snakke om at man omtrent ikke kan snu jorda med spade uten å skade den, begynner jeg å lure på hva i alle dager det er de driver med. Oksespannet er mye mer vanlig enn traktor her, men jeg har opplevd at når jeg sier at vi ikke bruker okser, men traktor i Norge, er det det samme som å si at alle norske bønder er kapitalistiske svin som ikke bryr seg det spytt som jorda de dyrker på. Jeg får stadig bakoversveis, men gleder meg til å lese om de mer overordnede prinsippene.

· Mens jeg tidligere hadde og til dels fortsatt har stor sans for den norske velferdsstaten, og på mange måter er stolt av hva som har skjedd i landet vårt de siste 100 åra, har jeg nå begynt å tvile. Riktignok er jeg like opptatt av arbeiderrettigheter, likestilling og sosialdemokrati, men mer og mer tenker jeg på at selv om vi har lyktes usedvanlig godt med dette i Norge, i det minste sammenlignet med de fleste andre land, hjelper det ikke når systemet bygger på det faktum at alle andre ikke kan få det like bra materielt sett som oss. Fra nå av handler utvikling like mye om å begrense Vesten som å fremme rettigheter og økonomisk vekst i u-land. Brasil er et u-land trass i at det er verdens 10. største økonomi, jobber tusenvis av folk for slavelønn og uten rettigheter. Hvordan kan vi digge et system som i praksis fordrer at verdens undertrykte forblir undertrykte?

· Fordi vi har så mye tid her og fordi vi venter mye, har nå halve gruppa vår lært seg å hekle, inkludert Jonas og jeg. Jeg er kommet over halvveis på mitt første sjal, mens Jonas har lagd en nydelig ryggstropp til gitaren han og Gaute har kjøpt. Selv om det heller ikke i Norge er så vanlig at gutter hekler, var det ganske interessant å se reaksjonene til sosialistene i dette machistiske landet. Jeg diskuterte saken med noen av ungdomslederne til gruppa fra Abelardo som vi reiste sammen med, og prøvde å hale ut av dem noen argumenter for at de, som ønsker å endre Brasil og verden, ikke i sin villeste fantasi kunne finne på å berøre en heklenål. Jeg kom ikke særlig langt med dem, og forbanner mine manglende språkkunnskaper og tunga mi som er mye raskere enn hjernen for dette. Men likevel synes jeg Jonas sitt bidrag til den brasilianske (og norske) likestillingskampen var godt, og er veldig stolt av ham. Nå gjenstår det for meg å lære å spille gitar. Av våre ti gruppemedlemmer er det bare de to guttene som spiller. Vi har ikke alltid så mye vi skulle ha sagt når det gjelder likestilling.

· Hva var det jeg skulle ha sagt? Jo, hva jeg fikk ut av frøfestivalen. Hele greia var arrangert av flere ulike sosiale bevegelser og organisasjoner i Brasil; Via Campesina er en stor og internasjonal paraplyorganisasjon for småbønder, der både Norges Bonde- og småbrukarlag, MST og MMC (Movimiento das Mulheres Camponesas; de kvinnelige småbrukernes bevegelse) er medlemmer. MMC har vi besøkt allerede, og de deltok i organiseringen av festivalen sammen med MPA (Movimiento dos Pequenos Agricultores, småbrukerbevegelsen). Det var sikkert flere organisasjoner, men disse tre var de mest markante. Det som var så bra, var å se at disse bevegelsene klarte å samarbeide og mobilisere til festivalen hvor over 2000 deltok på foredragsdagene og sikkert ti ganger så mange var innom markeds- og festdagene som fulgte etterpå. Vi fikk se at MST ikke kjemper alene for mange av sine saker, og vi fikk se at MST ikke bare er hver lille familie, men en sterk kraft hva mobilisering angår. De satte overraskende stor pris på å ha oss der. Det er tydelig at det er viktig å ha venner internasjonalt, å vise at kampen for et mer rettferdig samfunn er global. Dette kan jeg støtte av hele mitt hjerte, det er bare noen ganger man ser ulike veier til det samme målet. Akkurat slik jeg har betraktet EU-spørsmålet de siste åra, da jeg har gode venner som engasjerer seg sterkt på hver sin side, men som veldig ofte har akkurat samme drømmer, ønsker og mål. Man tror bare på ulike veier til dette målet. Jeg har nemlig blitt mindre, ikke mer sosialist av å være her. Det er sikkert urettferdig overfor sosialismen, men det er så mye som går så tregt her at det er til å klikke mentalt av. Som når åtte stykker skal vaske én do, eller når det er umulig å finne en ansvarlig person fordi man overalt har så flat struktur. Jeg er sterk tilhenger av demokrati som tar hensyn til minoriteter, men liker at ting blir gjort, samt å vite hvem som fikk det gjort.

· Vi besøkte et paradis kalt Conquista na Fronteira, Seier på grensa, en bosetting på grensa til Argentina. I dette området drives alt kollektivt, og etter noen timer med presentasjon og spørsmål og svar, måtte jeg spørre om hva som var vanskelig, for alt virket helt ufattelig harmonisk. Problemene bestod i økonomiske, sosiale og kulturelle elementer, ”men”, sa de, ” problemene virker små når vi ser på alt vi har fått til her”. Jeg vet at det de driver med er et evig blodslit og at det er utrolig vanskelig å få det til å gå rundt, men jeg likte meg veldig veldig godt der. Jeg ønsker å tro at slike steder faktisk finnes. Området var helt nydelig – overalt var det rent og pent, plener og busker var friserte, klokka 7 om morran hørte vi traktorer og hoiing fra jordet, maten var kjempegod og alt var produsert på området, samt at gjestfriheten og gleden hos menneskene som bodde der var overveldende. Alle husene var malt og med små hager med masse blomster, man hadde samfunnshus, barnehage og fotballbane, og husene lå mer som en landsby enn som et ruralt område. De har startet kyllingfabrikk og har et helt moderne, feiende flott fjøs hvor krøtterne bare kommer inn for å melkes. Jeg vet ikke om jeg har lyst til å la dette minnet stå så blankpolert eller om jeg vil dra tilbake og bli der minst en uke. Det er det fineste stedet jeg har besøkt her til lands så langt.

· På festen løsnet det veldig for alle de klinelystne nordmennene. Det var vel bare Gaute som nøyde seg med å holde rundt gitaren, samt Mari og Rebecca som har kjærester i Norge. Dette med å ha kjæreste et annet sted har brasilianerne usannsynlig liten respekt og forståelse for. Man kan i og for seg godt ha dem der, men at det ikke skal gå an å ha et par til i Brasil er helt ubegripelig for dem. ”Du aner jo ikke om de er trofaste!” sier de, og mener dermed det er innlysende at du ikke trenger å være det. Selv om jeg ikke blir spesielt sjarmert av brasilianere (de er mye mindre attraktive enn man forestiller seg), er jeg utrolig glad for å ha med meg min kjæreste. Vi regnes forresten mer som gifte. Når man snart har vært sammen i fem år og har bodd sammen i nærmere tre, er det bare et under at man ikke har minst to unger og drittlei av hverandre. Gift er vi enten vi vil eller ikke. Og det er egentlig ganske praktisk, for dette har de respekt for. Selv driver de bare med fica. Så vidt vi har kommet fram til betyr det at de er sammen når de har lyst, men at det ikke betyr at man ikke kan rote med andre. Dette er veldig vanlig fra man er 15 til 25, og er mye løsere i strukturen enn det vi er vant til. Roting er jo greit nok i norsk sammenheng, men da går du ikke rundt og sier at du er sammen med personen. Det gjør de her. For meg er det ganske forvirrende, og det virker som om det er litt vilkårlig hvem man faktisk ender opp med å gifte seg med. Det er nemlig veldig vanlig å bli gravid i 17-årsalderen, i hvert fall her ute hos de fattige bygdefolkene. Og blir du gravid, er du fort gift. Det er selvfølgelig ikke lenge siden det var helt likt i Norge, men det er likevel rart for oss at vi ti norske ungdommer blir sett på som utskudd som er 20-27 år, ugifte og barnløse.

· Selve festen på frøfestivalen var på lørdagskvelden. Er det fest, er det gaucho-bandas. Gaucho er den tradisjonelle kulturen i de tre sørligste delstatene i Brasil (Paraná, Santa Catarina og Rio Grande do Sul). Den er tysk- og italienskinspirert, og ligner på em prikk på Texas. Jeg skjønner ikke hvordan det har gått til. Gaucho betyr gjeter, eller kanskje mer presist cowboy. Den tradisjonelle klesdrakten er cowboyhatt, knyteslips, bredt belte, rutete skjorte og boots med sporer. På fester driver man med rodeo. Musikken er country, men kalles gaucho-banda, der banda ses på som en tysk musikkarv. Det høres ut som danseband med ekstra cowboyschwung. Det er alt de hører på, og det er helt grønnjævlig. Det er hjerte smerte for alle penga, og alt høres helt likt ut. Selv de unge ser ut til å trives med denne pinselen, og selv har jeg lært meg noen av låtene – helt ufrivillig selvsagt. Det er forresten ingenting som rimer, og det er for oss allerede en kjent sak at ingen brasilianere sør for Bahia synger rent. Derfor gikk jeg for å få meg noe å drikke. Men siden jeg ikke liker øl og de selvsagt ikke serverte vin i bodene sine, tenkte jeg jeg kunne be om en caipirinha. Drinkene her er ikke alltid like raffinerte, men dette skulle vise seg å bli ny rekord. ”Vi har ikke caipirinha”, sa de, ”men du kan få caipira” lo de og så ut som om det var en spøk. Jeg takket likevel ja, og fikk et hakeslepp tilbake. ”Er du sikker?” sa de, før de bad om 6 kroner og slengte en halvliters vannflaske på bordet. Det var seff ikke vann på den flaska, men heimbrent. Jaja, tenkte jeg, og kjøpte en guaraná-brusboks til å blande med. Senere på samme fest ble det servert noe som smakte bensin, men guaranádrinken ble god, den.

· Vest i Anchieta hvor festivalen pågikk var det kjempevarmt og helt sommer. Her i Abelardo, bare 3 timers kjøring sørøstover, er det grisekaldt og høst. I dag pøsregner det i tillegg, og for første gang siden jeg kom, har jeg egentlig behov for støvler, for veiene er bare rød søle. Men det går greit. Det blåser ikke, og det går fint an å bruke paraply. Men jeg må nok investere i en ordentlig jakke når jeg skal til en by nesten gang. Foreløpig har jeg klart meg fint med ullgenser. Men det blir snart vinter, og jeg bor i den kaldeste delen av landet. Vi blir forresten ikke så veldig brune, for hver gang det er sol, er den såpass sterk at alle synes vi er klin gærne om vi ikke setter oss i skyggen.

· Forrige uke sendte vi av gårde første reisebrev. Samarbeidet gikk overraskende glatt, alle overholdt fristene og alle var kjempeflinke til å bidra med noe fornuftig hver gang de hadde tid til overs. Alle abonnenter kan glede seg. Vi er i hvert fall ganske fornøyde med oss selv og produktet vårt. Alle dere andre får angre og nøye dere med dette her.

14 april 2007

Etter to máneder


I São Paulo kom vi forbi et vifteanlegg som bláste en plastpose 20 meter opp i lufta...


Abelardo Luz; den tidligere storgodseieren sitt feriehus forfaller kanskje, men er bebodd av adskillige agroókologistudenter, blant andre Leonid, som Kine stár og venter pá...

Lourdes Pinotti som jeg bor hos ribber en hóne. Hvorfor hun fryser den ned nár vi skal spise deler av den imorra, vet jeg ikke.


Den lokale Ingrejinhaen; den katolske kirkes innflytelse er ikke liten, selv innenfor en ród bevegelse.
Bygdefest; Cledie og venninna hennes sladrer i et hjórne


Fernando og besteforeldrene hans bor i okkupasjonsleiren Dom José Gomes, som venter pá á bli en bosetting. Da fár de lán til á bygge et ordentlig hus.


Broren til Fernando er Diego, en stille type som filosoferer mye. Dette bildet illustrerer for meg MSTernes venten. Deres kamp for jord er like mye en próvelse i tálmodighet.

10 april 2007

Sivilisasjon - endelig!

Tre uker i MST-bosetting har gått. Ikke fort, men ikke altfor sakte. Jeg bor ”i sentrum” dvs 40 minutter p gå til skola. Pinotti og Lourdes sine 6 barn er voksne. De er i slutten av 50-åra. Hun er stille og mild i vesen, han har en skikkelig pukkelrygg, fyrstikkbein og et voldsomt sterkt og engasjert ansikt med en snål liten bart under den lange nesa si. De knallblå øynene hans er som på et ekorn; overalt, på leting. Han er fryktelig opptatt av at jeg skal skjønne alle ting; kampen, Inntekta fra bønnesalget som er langt under det han har brukt på frø og gjødsel. At det ikke går an at 20 % av verdens befolkning bruker 80 % av ressursene. Dette er de opptatt av, og de har begynt å forandre meg. Jeg har snakket varmt om det norske systemet; fordi det fungerer, fordi alle er enige om at vi ikke vil ha fattige og rike, fordi vi er enige om at vi vil ha et godt og gratis helse- og skolevesen. Osv. Jeg er stolt av det sosialdemokratene klarte å bygge opp gjennom 1900-tallet. Problemet er bare, som Fernanda så elegant påpeker, at så lenge vi surfer på en indirekte undertrykkelse av verdens fattige, er det likevel ikke et godt system. Hva er utvikling, og hvordan i helvete skal det gå for seg. Hvordan skal Vesten bremse?

Kapitalisme i Brasil og i Norge er to forskjellige planeter. I begynnelsen steilet jeg voldsomt over deres hat mot kapitalistene. Nå har jeg begynt å skjønne dem. Hvor er logikken i at enkelte kan eie tusenvis av hektar jord mens hver fjerde brasse lever under fattigsomsgrensa? For disse folka fungerer ikke demokratiet. Brasil har 42 politiske partier, hvorav ett eller to har en ideologisk base – resten er populistiske jævler. Partilojalitet eksisterer ikke – forrige periode var rekorden for illojalitet innehatt av en fyr som byttet parti SJU ganger i løpet av en parlamentsperiode. Lula er ingen løsning. De kaller ham nyliberal. Selv har han nylig uttalt at han ikke er noen venstremann, og at de som er på venstresida ikke er helt bra i hodet. Det er en utrolig ting å si for en som selv har opplevd fattigdommen på kroppen. De som er på bunnen har ingenting å tape.

Det er helt sykt hvor fort man går fra å lengte etter ting til å ta dem som en selvfølge. Jeg fantaserte om epler, yoghurt, grønnsaker, potetgull og caffe latte. Jeg fikk ris, bønner, kokt maniokrot, noen ganger søtpotet, og nye deler av dyr å spise. Første dagen var det lever og jeg rynket på nesa. Nå er det fest om jeg får lever. Jeg liker det nemlig bedre enn kuhjerte, grisefot og innvoller av høne. En annen ting som ofte blir servert, er fritert ost. Oppskrift følger: Smelt 2 dl grisefett i en dyp panne, tilsett 2 dl frossen ost skjært i biter. La det frese til osten er smeltet og du har en fin fettrøre. Etter hvert kan du røre inn et egg hvis du har. God appetitt!

Det jeg savna aller mest var grovt brød. Det har blitt den store vitsen, for folk spør oss hele tiden om hva vi savner med Norge. Pão preto, sier man da. Men i begynnelsen svarte jeg pau preto. Hva sa du sa du? Pau preto! Haha. Sier du pau istedenfor pão, betyr det stokk, eller i denne sammenheng, pikk. Til alles store fornøyelse går nå ryktet om at Anna savner pau preto. Men makan til koffertland skal en lete lenge etter. Nesten uansett hvor liten uttalefeilen er, klarer de å få det til å bli koffert.

Jeg savner ikke bare mat og sånt. Mot slutten var vi to dager i småbyen 25 minutter unna med bil, 2,5 time unna med buss. Der hadde plutselig alle kommet på facebook, og etter det drømte jeg om alle i flere netter.

De synes vi er helt gærne som ikke savner familiene våre. Jeg har forklart dem at jeg bare ser familien min to-tre ganger i året selv når jeg bor i Norge. Men i går slo det meg at de kanskje tror at jeg har mann og barn i gamlelandet – det er nemlig ganske spesielt å være 24 år og ikke ha stiftet egen familie. Jonas og jeg blir forøvrig betegnet som gift. Gift er når man har vært sammen i mer enn et år ca, og vi bor jo til og med sammen. I Norge, that is. Her i strøket bor vi 12 km fra hverandre. Man kan ta bussen om morran for å dra på besøk, men da må man overnatte.

18 mars 2007

I okkupasjonsleir

Er innom Chapecó, byen i delstaten Santa Catarina hvor MST har sitt delstatssekretariat. Tirsdag til fredag denne uka ble tilbrakt i en av MSTs beryktede okkupasjonsleire. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet meg, men i hvert fall kampild i øynene på hissige okkupanter, røde bannere og en skur bygd av plast der det regnet inn. Hva var det vi møtte? Vennlige familiemennesker som stolte viste oss rundt på skolen – den tidligere eierens feriehus. Eieren hadde ikke bodd på gården, og hadde ønsket å selge den. Etter et mislykket forsøk der han ikke hadde fått pengene sine, ville han så selge til INCRA for å få gitt marka til MST. Okkupantene har vært der i fem år. Kanskje var det mer dramatikk den gang, men akkurat i leiren Dom José Gomes har man aldri hatt trøbbel med politi eller pistoleiros.
Det er et nokså stort område, og alt etter hvem du spør, bor det 25-34 familier her. Jeg treffer først Jocelia. Hun er 19 år og har en datter, Kailainy, på tre. Sammen venter vi på Marcio og Solange som vi skal spise lunsj hos. De er 22 og 19 år, og hver dag fra 7 til 11 jobber de på et gartneri like ved leiren. De er unge og nyetablerte og har enda ingen dyr. Begges foreldre er MSTere, og de gleder seg til at de om noen måneders tid vil ha råd til sin første ku. Huset deres har to rom, soverom og kjøkkenrom med en sofa. Veggene er av tre, litt som i en norsk låve – man kan lett se gjennom sprekkene. De lager en storslagen lunsj, med svarte og grønne bønner, ris, poteter, kjøttdeig, og en deilig kålsalat. Vi er overveldede og takker pent. Etter maten sitter vi utebfor i skyggen og drikker chimarão, en te som er spesiell for området. Vi snakker om Brasil og Norge og prøver å lære hverandre ulike kortspill. Jeg angrer på at jeg går inn på å fortelle om midnattsola og om det relative fraværet av religion i Norge. Språket mitt strekker ikke til. Neste gang skal jeg si at det er ganske kaldt og at 80 % av befolkningen tilhører den lutherske kirke. Jeg vet det er hyklersk og lettvint, men jeg lover å gjøre det ordentlig når jeg bare får lært meg portugisisk bedre. Takk og pris har vi lært navnene på de fleste norske grønnsakene. Marcio er veldig nysgjerrig.
Klokka 6 på ettermiddagen får vi være med på det ukentlige nucleo-møtet. Leiren er delt inn i fire kjerner, og hver kjerne har møter hvor de diskuterer hva de skal gjøre videre, aktuelle problemstillinger og hvor de også får utvekslet nyheter. Vi må pent presentere oss og fortelle hvem vi er og hva vi gjør her, og samtidig benytter vi sjansen til å takke for den store gjestfriheten de utviser ved å la oss komme og bo hos dem. Etter møtet kommer Nelci, en dame i tredveårene med sterke, vakre øyne, bort til meg og sier at jeg skal bo hos hennes familie. På vei tilbake forteller hun at hun bor her på tredje året med sine foreldre og sine fire barn. Det er helt mørkt når vi kommer fram, og jeg ser ikke ansiktene deres før dagen etterpå. Jeg sover utkjørt i en seng sammen med fire andre.
Familien Antunes viser seg ikke å være av det mest pratsomme slaget. Jeg er en av dem i klassen som har lært språk fortest, men her sliter jeg plutselig. Jeg vet ikke hva som skjer – kanskje har de en rar dialekt, kanskje har de vent seg til en slurvete måte å snakke på. Uansett skjønner jeg ikke hva de sier, og de skjønner ikke meg. Vi sitter mye utenfor og drikker chimarão. Arbeidsoppgavene er fordelt etter tradisjonelt mønster. Jentene vasker klær og lager mat, guttene jobber i peanøttåkeren. Mor i huset, Nelci, jobber på en hønsefarm hele dagen. Det er tydelig at pengene ikke strekker til for okkupantene. Leiren har fått godkjenning av myndighetene og skal bli bosetning i november. Dette betyr at jorda rettmessig blir å tilhøre beboerne her, og at de går en mer stabil framtid i møte. Når jordbruket blir mer etablert, håper de at de ikke lenger trenger å ta lønnet arbeid utenfor bosetningen. Allerede svulmer åkrene. Familien jeg bor hos har ku, to griser, tre hunder og en skokk med høner. Bestemora forteller meg om at hun gleder seg fælt til slutten av måneden, for da skal Floriana kalve, og da skal hun lage ost.
Dette ble ikke helt vanlig blogg. Jeg har begynt å stille inn hodet på at alt jeg skriver skal brukes til noe ”fornuftig”. Vi får se. Kanskje kommer dette på trykk et sted etter hvert. Men alle vil ha ”lokal vinkling” – det er ikke så mye å sammenligne med. Hytta i Lofoten hvor vi har utedo, kanskje. Ellers lite å ta tak i. Det er en annen planet. Det er et eventyr – en regnbue. Jeg hadde influensa i går, som jeg mistenker bunnet i en måneds oppspart frustrasjon og forvirring. Er i alle fall bedre i dag. Det hjalp å sove 70 timer. Nå er jeg klar for tre uker i bosetning. Abelardo Luz er etablert – en av de eldste bosetningene i Santa Catarina.
Her er alt jeg vet:
- Jeg skal bo hos et litt eldre par som har en sønn som bor et annet sted og studerer agroøkologi.
- De har ikke kuer. Dette vet jeg fordi jeg får bo der for å spare ryggen min
- De bor ved vannet, dvs jeg kommer sannsynligvis til å komme dø av mygg. Det var ille nok i Dom José Gomes – hadde godt over 100 stikk der. TORTUR!
- Vi får kanskje jobbe på ungdomssenteret. Håper det.
Høres om tre uker!

10 mars 2007

Min 8. mars





















Siden Bush var i byen, hadde alle radikale krefter samlet seg; man slosammen kvinnekamp med antiimperialisme, anti-storkapital og bedredekår for landets fattige. Vi syntes nok kvinnesakene ble littoverkjørte av de gærne studentene som hadde mobilisert voldsomt motBush, men ideen om å sette kvinnesaken i et større perspektiv synesjeg var god.Demonstrasjonen var fantastisk helt til det (for oss) veldig plutseligsmalt, og folk løp i alle retninger. På det siste bildet seres MASP,et stort kunstmuseum hvor demoen skulle ende. Vi stod midt underbygget da politiet kastet inn tåregassgranater. På bildet har alt roetseg, men da vi løp, ante vi ikke hva som skjedde. Vi bare løp. Altgikk bra med oss, men en del anarkister og punkere (de som hadde yppetseg på politiet) ble nok lettere skadet. Politiet brukte batonger oggummikuler.

01 mars 2007

Anna, a pedra


Karol har omvisning på bruket - alle utenom henne synes det er toppers å mate griser. De blir helt gale når vi kommer, men grynter stille og fornøyd når de får maismelet sitt.

Kristin og jeg ble lei av at vi hver dag under vaskeøkta har for få svabere, så vi brukte to timer på å snekre sammen noen ødelagte. Fire nye ble det gitt! Vi var kjempestolte, og Mario sa at vi var Mulheres de Superpoder (Superkvinner) men Alsemar som har ansvar for vasking, bare lo av oss. De ler mye av oss. Men når de får vite hvor kort vi har vært i Brasil, blir de veldig impa over hvor mye portugisisk vi har lært. Jeg lærer dritmasse hver dag, men det er nok mest fordi jeg skravler masse med brassene på fritida (ikke det at vi har så mye av det, men). Jeg er jo ikke akkurat kjent for å være verdens mest tålmodige person, men når det gjelder å skjønne en setning på slurvete bahiisk, er jeg en som en pedra (stein).

Imorra skal vi på fotballkamp! I São Paulo er det to lag som gjelder; São Paulo, som er fra Morimbu - virkelig upper class, mens Corinhas er arbeiderlaget. Var. Vi heier seff på Corinhas, og skal se en skjebnesvanger kamp - om de ikke vinner, blir treneren sparka. Ser for meg at dette på en måte blir første mulighet til å bli rana (minus lørdagsnatta på jentetur i verdens tredje største by, men da var vi så fulle og glade at det ikke var i våre tanker). Men vi planlegger ikke å ta med oss noe av verdi uansett.

Istad var det en diger klapperslange i en av hagegangene. Jeg så på da Eddi drepte en liten slange her om dagen, men gikk glipp av denne her. Fikk bare se bloddammen etter at Mario hadde knerta den. Hadde ikke trodd at han var så tøff. Tøffere enn bøllene som står opp klokka 5 hver morra for å spille fotball. Det må de forsåvidt gjerne gjøre, men trøbbelet for oss er at de av full hals gauler FALTA UM (vi mangler én) helt til de har fulle lag, noe som ikke skjer før i 6-tida. Alle våkner av denne barulloen. Frokost er ikke før 6.45.

Jeg begynner å få ganske mange interessante ting å skrive om; kommersialisering av karnevalet, kvinnner og demokratisering, Aracruz, som vi besøkte idag, og vaskemetoder i andre land. Det siste er mer indirekte. MST er nemlig veldig opptatte av å utdanne ledere som kan bevisstgjøre de fattige på deres egen situasjon. Disse lederne skal være veldig oppmerksomme på å ta med alle på råd når beslutninger skal tas. Alles mening skal tas alvorlig - det demokratiske aspektet er i teorien meget viktig. Jeg vet at dette er banalt - men det er den eneste erfaringen jeg foreløpig har med disse lederspirene; hver dag vasker vi. Vi fikk opplæring av Alsemar. Jeg begynte å vaske på norsk, og da jeg hadde vasket et rom, kom han og sa: "eh, du, her i Brasil vasker vi litt annerledes." Man fyller en bøtte med vann, tømmer den utover gulvet, tømmer masse såpe oppå, finner en skurekost, skurer veldig hardt, finner en svaber, drar alt vannet av gulvet og ut av nærmeste dør. Og tørker over med en tørr klut. Problemet oppstår neste gang vi skal vaske sammen med en brasilianer. Hun gjør nemlig ting på en helt annen måte. Det samme skjer tredje gang. ALLE har forskjellige metoder, og alle har Den Korrekte Metoden, og er overhodet ikke interessert i å høre på hva vi har å foreslå. Jeg er spent på fortsettelsen.

20 februar 2007

Segunda-feira

Vi ble hentet i minibuss av en MSTer
som het Ruiz, og kom saann hoovelig trygt fram til MSTs Escola
National. Trafikken denne fredags kvelden var ikke bare festlig ; i
hvert fall ikke for meg som satt foran og saa hvor aggresive alle
bilistene var. De ropte til hverandre og gjorde tegn med armene ut av
vinduet, tutet og stod paa. Men den eneste gangen jeg ble litt redd,
var da vi i en nedoverbakke laa rett bak en moto, som jeg var helt
sikker paa kjoerte mye saktere enn oss. Jeg saa virkelig for meg at vi
kom til aa meie ham ned.

Escola National er ikke overdaadig, men ganske ny, og meget vakker.
Den ligger paa et ganske stort omraade, og har volley; og fotballbane,
en god datasal, bibliotek og badebasseng. Ingen av de som jobber her
faar loenn, saa alle maa hjelpe til. Det er et paradis. Vi gaar paa
oppdagelsesferd
i skogen hvor vi finner mango, papaya, lime, avocado og chaka.
Vi bader og leker med ungene, og gaar til landsbyen 20 minutter unna
for aa kjoepe is. Det er ikke noe saerlig mygg, maten er kjempegod, og
vi er slett ikke blitt syke. Selv ikke spraakbarrierene er
uoverkommelige. Ingen av tingene jeg var sikker paa
skulle ramme oss har slaatt til. Utrolig.

08 februar 2007

Hva er det egentlig dere skal i Brasil?

Jeg har begynt å innse at jeg ikke egentlig har forklart hva vi skal i Brasil. Ok, here it comes. Fredskorpset gir oss penger fordi de mener at nord-sørutveksling vil endre verden til det bedre. De igjen får penger av UD. Nedover har de partnerorganisasjoner, både norske og utenlandske, som sender folk fra og til Norge. Vår partnerorganiasjon er Latin-Amerikagruppene i Norge. Dette sier de om seg selv:

Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) er en partipolitisk uavhengig solidaritetsorganisasjon. Vi jobber for å spre informasjon om forholdene i Latin-Amerika og støtter de som jobber for en bedre framtid på kontinentet. For LAG er det viktig å støtte arbeidet med å finne alternativer til markedsliberalismen, følge opp demokratiserings- og fredsprosesser, og arbeide for grunnleggende menneskerettigheter.

En på Fredskorpset-kurset var sikker på at alle Laggere (som de kalles) er blodkommunister, men selv om Kristin har insistert på å lære meg Internasjonalen, føler jeg meg like sosialdemokrat fordet. Det er rom for oss og. Which is good. Jeg tror det lønner seg for dem å ha sånne som oss, for dersom en modererer språket sitt litt, støter en kanskje ikke like lett fra seg folk (les: Julie og Eva-Kristin). Poenget for meg er at jeg absolutt støtter dem vi skal til i Brasil. MST, De jordløses bevegelse, er Latin-Amerikas største sosiale bevegelse, med anslagsvis 1,5 millioner medlemmer. Movimento dos Trabalhadores Rurais Sem Terra har gjennom jordokkupasjoner siden midten av 1980-tallet bidratt til å skaffe jord til over én million fattige jordløse i Brasil.

Trikset er at i de fleste post-kolonier i Latin-Amerika har man hatt en eller annen form for jordreform. Jorda er latterlig urettferdig fordelt - de familiene som hadde dritmye jord under slaveriet og kolonitida, har fremdeles like mye jord. Fram til slaveriet opphørte i 1888, var det så å si fritt fram for hvem som helst å ta jord. Men etter 1888, innså jordeierne at dette kunne bli et problem, så da begynte man å ta betalt for jord.
Ettersom de ikke kunne betale. fikk ikke frigitte slaver tilgang til jord, og måtte fortsette å jobbe for sine tidligere eiere, på omtrent samme vilkår som før. Av de omlag 11 millioner slaver som ble hentet til Sør-Amerika, gikk sannsynligvis 8 millioner av disse til Brasil. Slik har det seg at Brasil idag har verdens største svarte befolkning etter Nigeria (!).

I Brasils grunnlov av 1986 står det at jord som ikke innfrir sin sosiale funksjon, kan eksproprieres av staten og deles ut til fattige som ønsker å drive jorda. Det finnes et statlig byrå, INCRA, som skal sørge for at jordreformen skjer, men dette er ikke effektivt. Ikke har de nok penger heller. Derfor presser MST myndighetene for å øke innsatsen for jordløse. Lula hadde håpet å gi jord til 400.000 familier fra 2003 ril 2006. Dette løftet ble ikke innfridd, men Lula har fokusert på å stabilisere økonomien. Han tror det skal komme flere resultater denne perioden. MST er skeptiske. De fortsetter å okkupere. Helt til de får en godkjenning. Da får de rettigheter - de får støtte til å bygge hus, etablere landsbyer og legge inn vann og strøm. Det MST driver er ikke store bruk, det er ikke effektivt jordbruk, men faktisk dyrkes 86% av maten som spises av brasilianere av småbønder. De store driver bare for eksport.

Mer følger.

26 januar 2007

Puppesuppe

Idag har jeg lært hele Garota de Ipanema. Den er veldig veldig trist og fin, men da vi skulle prøve å beskrive henne etter å ha øvd på sangen, fant vi fort ut at vi antakelig ikke hadde vært helt begeistra for stilen hennes (vi er åtte jenter og to gutter). Etter all sannsynlighet har hun nemlig tanntrådbikini og silikon både her og der.

Damen som satte vaksiner på Jonas og meg hadde selv vært på brigade, og ble kjempebegeistret over at det var det vi skulle. "Brasil er et flott land", sa hun, "men det rare er at de er så usannsynlig kroppsfikserte. Selv folk som ikke har så mye penger kan finne det for godt å spare til både en og flere plastiske operasjoner. Jeg hadde en brasiliansk venninne, meget oppegående, og hun hadde fikset på både pupper og lepper. Det er helt normalt."

Hjelp. Og vi som kommer der bleike som lakner, rett til karnevalet i São Paulo. Vi skal nok være vakre syn sammenlignet med as meninas. Vi skal passe oss litt når vi kommer på bygda også. Nordmenn på tur har en egen evne til plutselig å skulle være mest mulig Slask. Men selv om bygdefolket vi skal besøke er fattige, kan vi vente at de er meget rene og pene i tøyet. Om klærne ikke er nye, er de helt sikkert hele. Ane, den ene kurslederen vår, forteller at hennes vertsfamilie skammet seg litt over at hun gikk rundt med hull i buksene og at hun tok et skaut over hodet når hun ikke fikk vasket håret på et par uker.

Vi skal forresten backpacke litt, altså. Fra 1. juli til 23. juli omtrent. Er det noen som har gode tips og ideer er de most welcome. Vi skal sannsynligvis til Amazonas, til fossen Sete Quedas, til Rio, Buenos Aires og kanskje rundt i Argentina, Uruguay og Paraguay, men ikke så mye lenger. Det er langt nok - vi skal stort sett holde oss sør i Brasil, i delstaten Santa Catarina, fram til 1. juli.

Dagens uttale :Det finnes mange ord for jente. Garota, menina, moça, rapariga, miúda.

Dagens Visste Du: Brasil var diktatur fra 1930- 1954, under presidenten Vargas, som er en nasjonalhelt. Han førte en relativt heldig blanding av fascismeinspirasjon ala nasjonalisme og korporativisme og et fokus som gikk videre enn Minas Gerais- og São Paulo-regionene hvor de store kaffebøndene og kvegbøndene (Café com leite-alliansen) holde til. Dette gjorde at hele landet ble industrialisert. Vargas var inspirert av Mussolini, men endte opp med å støtte USA med 20 000 soldater (på ski i Alpene) under 2. verdenskrig.

25 januar 2007

Dølle Darbu

Jeg er tilbake på folkehøgskole. Minnene strømmet på de første dagene. Det er helt sykt at det er fem år siden. Vi er på forberedelseskurs for Brasilbrigaden. Dette er uke 1 av 2. Programmet er temmelig intenst, men meget givende. Mye bedre opplegg enn jeg hadde forventet.

Uka startet med kaospilot (SKEPTISK!!!). Men for en gruppe som skal jobbe tett over lenre tid, men som overhodet ikke kjenner hverandre fra før, er det faktisk ganske ok. Man blir kjent, ganske enkelt. Senere kom Berge Furre på besøk. Jeg ante det ikke, men han har vært engasjert i Brasil om MSTs sak i 7-8 år. Han holdt et personlig og sterkt foredrag. Mannen er jo bl.a prest og SVer, og dette var åpenbart en perfekt for å bli tatt imot med åpne armer på Kongressen MST nå og da har med 12 ooo deltakere.

For å lære noe om brasilinsk småbruk bør man vite noe om norsk småbruk. Ass. Generalsekretær i Norges Bonde- og småbrukarlag gav oss innblikk i dette - ikke alle var like begeistra over diskusjonen vi hadde om ulike norske kuraser, men vi som interesserer oss for landbruk hadde det topp, og de andre hektet seg på da vi kom til WTO. NBSL er del av det internasjonale nettverket Via Campesina. Det viser seg nemlig at det ikke er så enkelt at dersom MUL-land og U-land bare bygger ned tollmurene sine så vil vi ikke lenger ha fattige i verden. Brasil er jo et utmerket eksempel - det er verdens 9. største økonomi. Det er altså ikke et fattig land, men et land av fattige. De fattigste 20 % eier 2,5 av ressursene, de 2% rikeste eier 60%. Minst. Jeg bruker moderate tall her, altså. Så norske og brasilianske småbønder har faktisk sammenfallende interesser, og samarbeider derfor. Men NSBL ønsker heldigvis å kvitte oss med eksportsubsidiene. De har sågar tro på at WTO-prosessen kommer på gli igjen. Dette kommer jeg garantert til å komme tilbake til. Nå mases det om poker nede.

Dagens uttale: Idag har vi blant mye annet (foto og fotoetikk) lært en brasiliansk folkedans som heter xote [shorts]

Dagens Visste Du? Navnet Brasil kommer av et portugisisk ord for den rødfargen du ser i brensel som brenner. Den var den første i den uendelige rekken råvarer landet er blitt utnyttet for, var brasil-treet, som ble brukt som fargestoff til tekstiler i Europa.

16 januar 2007

5 ting du ikke visste om meg.

Jeg tar memet fra Julie og svarer rødmende så utleverende jeg kan. Dere vet liksom om alt det som er snålt, men ikke direkte skadelig for integriteten, sant; bodde i rød-grønt kollektiv på Grünerløkka til jeg var 6, har aldri sett faren min/er halvt italiensk, elsker å gå i fjæra og svømme i kaldt vann, legge meg tidlig og gå på teater; at jeg digger Neil Young og Björk, og at jeg har vært sekretær i Rød Ungdom i Bodø.

5 ting du ikke visste om meg

1) På et (langt) tidspunkt var jeg den kanskje styggeste ungen du kan tenkte deg. I tillegg til neonrosa og -grønn jakke, og rosa, uformelig joggedress, hadde jeg krøllete pannelugg, sammenvokste øyebryn, runde briller med brun innfatning OG reggis. Det føles ihvertfall som om alle disse ondene var over meg samtidig. Jeg hadde heller ikke særlig peiling på frisyrer, smykker eller andre accessoirer. De kule jentene himlet med øynene hver gang jeg kom for sent til timen etter å ha vært på biblioteket i matfri. (Klisje, jada. De kommer fra et sted, vettu.) MEN:

2) Første gang jeg leste Alkymisten syntes jeg den var fantastisk.

3) Jeg har kontinuerlig skrevet dagbok siden jeg var 12. (Men etter at jeg flyttet sammen med Jonas er ikke behovet så stort lenger - jeg sier alt til ham istedet.) De er jeg egentlig ikke flau over, men jeg er imponert over hvor mange gutter det går an å være forelsket i samtidig. Tror aldri jeg har vært så forelska som jeg var i 5.klassen, forresten.

4) Jeg dro til Moss i slutten av mai 2002 med det forsett å bli sammen med Jonas. Han visste ingenting om det, men vi har levd lykkelig siden.

5) Jeg er skikkelig flink til å tegne og har ganske fin sangstemme. Det første kommer nok av at jeg var et litt ensomt barn som satt mye på rommet mitt og stullet med dagdrømmene mine. Det andre er bare selvskryt, men noen ganger tror jeg på det.