Sider

20 februar 2008

Mere Markens


Det er skikkelig pussig, altså! Var på jobb i går. Alle jeg snakket med om Markens grøde så den for ca et år siden, rett etter premieren, og alle vektlegger hvordan det som virkelig GJORDE forestillingen var lekenheten, energien, nettopp at aktørene på scenen koste seg og likte det de gjorde! Nettopp det jeg sa jeg savnet. Så kanskje hadde jeg likt denne forestillingen dersom jeg hadde sett den før. Før skuespillerne ble så lei at de ikke har lyst til å være der. For det tror jeg nemlig ikke de har. Synd, men da er det vel bare å glede seg til neste Hartmann-forestilling, Leonce & Lena, som har premiere 8. mars. DEN skal jeg se så fort jeg kan, mens det er liv i de der oppe på scenen. Og så har han med noen av de skuespillerne jeg liker best; Jan Gunnar Røise, Espen Reboli Bjerke og Agnes Kittelsen. Dvs de to siste liker jeg vel mest fordi jeg likte Ulrike så godt. Men vi får se. Hun der Mariann Saastad Ottesen er jo Flink, men hun er så hurpete at æsj.

19 februar 2008

Markens Grøde

Et tonn med torv faller fra taket. De to voksne barna kommer nakne til verden. Eleseus tømmer en kasse øl sammen med Barbro. Heyerdal driter seg bokstavelig talt ut. Hamsun blir nazist og settes i tvangstrøye. En slags alien kommer på besøk. Tja, en helt tradisjonell oppsetning er det nå ikke. Svigermors kommentar: er det alltid de nyskapende og revolusjonerende og bråkete regissørene som får jobben nå eller? Jeg antar at det ikke er det Hartmann prøver å være. Ikke så flåsete, i hvert fall.

Hva er det Hartmann gjerne vil si. Hva slags tanker er det han vil at vi skal gå ut i kvelden med. Hvilke tankeprosesser er det han vil sette i gang hos oss. Han vil åpenbart ikke at vi skal bli grepet, rørt, begeistrede. Overveldede. Nei. Jeg begynner å lure på om han vil at vi skal tenke – jøss, hva i alle dager er det Hartmann prøver å si.

Det aller aller meste som blir sagt er direkte hentet fra Hamsun. Det er stokket litt om på, men man tar seg god tid til å fortelle mange små historier. Og det er fint.

Ingen av skuespillerne gjør noe galt. De er dyktige, alle sammen. Men er de ikke litt lei? De mangler energi. De tror på det de gjør, men de er slitne. Det er en lang forestilling, og den har gått lenge. Men det skulle ikke ha noe å si.

Jeg har skikkelig høy terskel for å reise meg under applausen. Det er bare når jeg elsker det. Men alle disse gamle skrukkemenneskene. De har hørt at dette er en helt spesiell forestilling, at dette er bra. Skal tro om de reiser seg bare fordi de er så fornøyde med seg selv som har gått for å se denne forestillingen, som om de vil bekrefte at de har gjort et riktig valg, som om de prøver å overbevise seg selv om at dette er fantastisk.

14 februar 2008

Orkesteret




Av en eller annen ubegripelig grunn har jeg helt fram til i går klart å gå glipp av Jo Strømgren. Det har ikke vært med vilje, og jeg skjønner at det har vært en underliggende faktor at jeg aldri har forstått meg på dans. Jeg vet hvordan jeg skal se og oppleve teater, men jeg skjønner ikke et pøkk av hva som skal til for at jeg skal få noe ut av danseforestillinger.

Men nå har jeg kanskje skjønt det likevel. Jo Strømgren gir inntrykk av å være en fredelig trønder, en sånn som ikke på noen som helst måte går inn for å være intellektuell. Men så er han likevel klin kokos. På en veldig fin måte.

Orkesteret er et underlig innblikk i hans verden. Fire kvinner bor på en nedlagt jernbanestasjon. De er utrolig stygge og utrolig bakfulle. Men de er uten mat og uten sprit, og så bare finner de på masse tull. Det kommer post, og det viser seg at Kimmo fra Nigeria har vært en viktig del av alle fires liv. De fire skuespillerne snakker kaudervelsk med finsk aksent, men vi skjønner nesten alt de sier. Alle fire har strålende sprelske kroppsspråk. Fysiske forestillinger er det gøyeste som fins. Og så danser de. Inspirert av finsk tango. Og det GIR masse! Det er virkelig en opplevelse! Endelig, og egentlig for nesten første gang, for meg. Og så synger de. Med mørke, finske røster. Og de er så stygg-fine at det er til å bli rørt over.

Hvorfor må alt ha så mye mening alltid? Kan man ikke bare oppleve? En fullkommen estetisk opplevelse, sa jeg om Reisen til Julestjernen. Det var dette og, bare mye styggere.



Og så måtte jeg si at jeg har lånt bildet av Knut Bry.