Sider

31 oktober 2007

tre stykker.

Faust

Nå kan det vel hende at man burde kjenne Faust fra før for å få noe ut av en forestilling man vet et skjært ned til beinet. Jeg har hørt at del to er akkurat like ubegripelig som del en. Når Goethe trengte 28 år på å si det han ville, burde han jo klare å formulere budskapet sitt noenlunde klart. Det kan det godt hande han gjorde. Hva vet jeg. Men ensemblet på Torshov-teatret klarer i hvert fall ikke å videreformidle det. Anders T. Andersen spiller Mefisto, og han er virkelig en fantastisk klovn. Men man blir så opptatt av klovneriene at man ikke klarer å se dybden i karaktereren – hva er det han prøver å si? Birgitte Larsen har jeg vel egentlig aldri likt, så hennes mange rare roller blir bare artige og rare. Og Faust selv? Som min venninne Ingvild så riktig sa; hun forsvinner rett og slett. Den eneste som virkelig overbeviste var han som spilte Hans. Han aner jeg ikke hva heter – men han var virkelig dyktig. For en fyr. Men det hjelper så lite.

Scenografien er kjempelekker, og musikken, levende med en rockegutt, er ok. Men det kommer ingen anbefaling fra denne hånd.


Glassmenasjeriet

Dette er Tennesee Williams mest selvbiogrefiske stykke, og vet man det, river det skikkelig. Særlig på Nationaltheatret. Handlingen utspiller seg i Sør-statene på 30-tallet. Den falmede skjønnheten Amanda Wigfield er hjemmeværende husmor for sine to voksne barn - Tom, dikterspiren som jobber på skolager og drikker altfor mye, og den sykelige Laura, som både har en fysisk skavank og kanskje ikke helt velutviklende sosiale evner. Mora er obsessed med å få giftet bort dattera, og presser Tom til å ta med en ung mann fra jobben hjem på middag.

Wow. Wow. Dette er noe av det aller beste jeg har sett i Norge. Jeg har ikke lyst til å analysere det engang. Vil bare holde på den gode følelsen. Wow. Alle fire er lysende. Og jeg trekker tilbake alt stygt jeg måtte ha sagt om Birgitte Larsen. Hun er jo fantastisk. Og Torbjørn Harr gjør et ypperlig portrett av den unge Tom. Kjersti Holmen kler så godt Tennesee Williams – eller omvendt. Hun er SÅ god! Og denne Jan-Gunnar Røise – hvem er han? Det er han som løper og løper i Hawaii – Oslo, men nå har han lagt på seg litt, og han stråler. Noen mener Williams skriver banalt. Men man vil jo bli rørt. Man vil jo drømme seg bort. Og scenen mellom Jim og Laura er så hjerteskjærende, så vidunderlig vár og skrekkelig. Man er så pinlig berørt av man bare vil gå i oppløsning, både ved Laura og ved hennes mor. Gud.

Amfi har noen heftige fordeler, ass! Man sitter omtrent i fanget på skuespillerne, og dette medfører naturlig nok at de på scenen ikke trenger å spille med sånne voldsomme store fakter. De kan spille mer på mimikk, spille stille. Scenen er så smal, som publikummer titter man ikke inn fra avstand, vi er der inne, vi og. Scenografien er brun. Er fargen lun eller grumsete? Noen ganger det ene, andre ganger det andre. Den er meget vakker. Lysmesteren har også gjort en utmerket jobb, og dramaturgien funker finfint, ut og inn av tre dører. Man føler de andre rommene i leiligheten.

Regissøren er svensk og heter Sofia Jupither. Hun er fabelaktig. Magisk. Mere. Mere.



Først blir man jo født

Det altfor sjelden man går på forestillingene til Teaterhøgskolen. For min del er nok det mest fordi det er så utrolig vanskelig å finne ut av når de spiller. Men det er alltid en skjær lettelse å gå der. De er så rene! De er enda ikke preget av institusjonenes trykkende konformitet. Å, please behold det! Stykket ”Først blir man jo først” er helt merkelig. Jonas elsket det. Jeg synes det var helt koko. I en fantastisk kul scenografi, hovedsakelig bygd på tråder, møter vi seks rare mennesker i en blokk. To helsprø tvillingsøstre, Liss og Tiss, en migrenelidende asosial type, to venner som er som to små barn, og en kjæreste med et lass kofferter. Tre av skuespillerne gikk jeg på folkehøgskole med; Audun, Julia og Mattis. Og det er utrolig morsomt å se hvor mye mer håndverk det er i det de gjør nå enn den gangen for seks år siden. Men den som virkelig har komisk talent, er Trulte, Marte Mørland. Ingen av disse folka er normale, gitt. Men de er veldig søte, og selv om språket veldig ofte ikke gir mening, er det veldig poetisk. Det er fargerikt, og det er kostymene og stemningen også. Jeg fikk ikke så mye intellektuelt utbytte av stykket, men det bobler litt i magen av dette lille fyrverkeriet.




22 oktober 2007

Å kjøpe ny mobil



Etter at vi kom hjem fra Brasil har jeg innsett at det er et slit å ha en mobil som må lades daglig fordi den er så gammel og sliten. Men jeg hadde vent meg til Sony Ericsson, og kunne godt tenke meg å fortsette med dem. Jonas, min egen FBI, elsker å finne Den Perfekte Tingen, det være seg kamera, mobil, mp3-spiller, data. Så etter alt i alt mange timers søk, med Anna i bakgrunnen med "Nei, den har stygge knotter"-kommentarer, fant vi endelig en perfekt mobil. Den er enkel, veldig pen, ryddig, kler meg og heter Sony Ericsson T250i. Hurra! Vi bestilte den fra XD.no, for bestiller man på nett har man 14 dagers ubetinget angrefrist.

Trodde jeg.

Det ER en fin mobil, men den har en feil - den mangler funksjonen "Egendefinerte ord", dvs man kan ikke legge til egne ord. Dvs at prosessen med å skrive sms, som helt klart er det jeg bruker mobilen mest til, blir en håpløst treig ting å gjøre, all den tid man ikke kan skrive på dialekt og ordboka ikke kan skrive navnet mitt, navnet på skolen min, adressen min og alle de mer eller mindre "uvanlige" ordene som forekommer i hver eneste melding som kommer fra min hånd.

Ettersom angreretten er ubetinget, så fremt ikke mobilen tydelig er skadet eller bærer preg av bruk, bestemte jeg meg for å returnere den. I loven står det at det skal følge med angrerettsskjema i posten. Det gjorde det ikke. XD selv hevder at de har sendt angrerettsskjemaet på mail. Det kan se ut som om de har forsøkt, men det som evt er ment å være linken, virker ikke. Jeg skjønte altså ikke hvordan jeg skulle få fatt i rett skjema. Til slutt innså jeg at man kunne registrere retur på hjemmesidene deres. Jeg trodde da at skjemaet ville komme i posten, men det gjorde det ikke. Jeg måtte skrive ned et returnummer, og returnere telefonen. Det gjorde jeg den dagen det var gått 14 dager.

Ettersom mobilen ikke bærer fnugg av preg av bruk, ble jeg ganske paff da jeg fikk beskjed om at "siden jeg hadde brukt mobilen SOM MIN EGEN, og hadde mottatt anrop i over en time, samt sendt mer enn 90 sms, var mobilen for slitt til å kunne returneres". Wow. Hvor står det!!??? Jeg finner det ikke. Og mobilen ser totalt ubrukt ut.

Jeg fikk beskjed av XD om at dette er deres endelige avgjørelse, og at dersom jeg ikke er enig, får jeg ta saken til Forbrukerrådet.

Jeg tenkte at det kanskje finnes en annen mulighet. På Sony Ericssons hjemmesider for min mobil, står det svart på hvitt (grønt) om T250i


Inntasting med ordforslag
Skriv tekstmeldinger og e-post raskere. Mens du skriver, sjekker telefonen ordlisten over tidligere brukte og egendefinerte ord, og kommer med forslag.

Det gjør den aldeles ikke. Så jeg skrev til Sony Ericsson og spurte om de enten kunne lage en oppdatering eller ta imot retur av min mobil ettersom de driver villedende reklame og jeg aldri ville kjøpt mobilen dersom jeg visste at den ikke kunne legge til egne ord.

Det vil de ikke.

"Detta är tyvärr felaktig information på hemsidan som vi har felanmält.

Vi reserverar oss för feltryck och kan tyvärr inte ta tillbaka din mobil, denna diskussion får du ta vidare med din återförsäljare."

Tusen takk. Så hva gjør jeg nå? Skriver til Forbrukerrådet? Satser på bloggerens makt?! Det funket for Julie..

Jeg kan ikke ha en mobil som ikke har Egendefinerte ord-funksjonen. Jeg blir så sinna på den hver gang jeg skal skrive melding. Det er ikke forsvarlig for helsa mi.


02 oktober 2007

Cirque du Soleil - endelig!




To av de aller kuleste forestillingene jeg noen gang har sett, var Romeo og Julie på Elverket i Stockholm, og 100 % i Bærum Kulturhus. Den siste stod\svenske Cirkus Cirkör helt og fullt for, i den første samarbeidet de med Dramaten, en karateklubb og en dansetrupp.

De to siste månedene våre på Romerike Folkehøgskole holdt vi på med nysirkus, akrobatikk og comedia del arte dag ut og dag inn. Vi trente fra 9-15, og etterpå trente vi enda mer, før vi svømte for å bli smidige og sterke. Herregud, så gøy det var. Marie, den svenske tjeien som gikk på skolen, hadde gått på sirkusskole, og fungerte som hjelpelærer. Det var hun som introduserte meg for Cirque de Soileil.

Alt jeg har sett av nysirkus EVER har referert til dem. De er den store, canadiske sola i nysirkussolsystemet, mens de andre er små stjerner eller i høyden planeter, langt, langt unna. Når navnet er så stort, er fallhøyden det også. Men -tenk at de var kommet til lille Oslo! Det er de dyreste billettene jeg noensinne har kjøpt. Men det var verdt det.

Delirium er den første forestillingen de gjør "vanlig" turné på. Og de gjør den i samarbeid med en kommers pengebedrift. Hva skal man forvente...? Vi skjønte jo at det lå an til en voldsom tilgjengeliggjøring av det ellers ganske sære stoffet. På en måte er det jo ikke dumt - man når helt sikkert ut til mange, mange som lar seg frelse, mens de ellers aldri ville kommet seg på en nysirkusforestilling.

Det er en meget ujevn forestilling. En del supre akrobatiske høydepunkter til tross - det mangler et tema, en historie, en rød tråd. Man har klippet og limt fra ulike Cirque du Soleiloppsetninger, og man har gjort musikken mye mere mainstream. Hvilket er en tragedie. I hvert fall for sånne som meg som hater harry el-gitar og trommesettet fra musikkrommet på barneskola.

De har dessuten satset voldsomt på multimedia. Tre enorme skjermer lokker oppmerksomheten til seg, og noen ganger er det også med hell. Men det er aldri noen tvil om hvor jeg helst vil hvile øynene: på artistene. De er fantastiske, helt klart. Aller best er nummeret som starter med en trommebattle mellom to tribes, og som følges opp av en trapes- brytekamp mellom to urbane, unge herrer. Hvis man skal kunne peke ut temaer, må det nettopp være i kontrapunktet (?) tribal/urban.

Rockeringdama er suveren, tross heftig diskostil, det samme er de fire leopardtrusebekledde menneskelig-pyramidemakerne. Sambanummeret fra Brasil er en annen highlight; utrolig fargesprakende og fengende, mens Dame Med Ball er vakker, men kunne gjort mer ut av seg. Nesten aller kulest er likevel de tre dukkene som danser og vikler seg i sånne hengende duker. Der funket også multimediahendene som vinket sakte rundt dem. Det eneste nummeret jeg hadde tittet på på YouTube, er by far det dårligste i forestillingen, og jeg vil ikke linke til det, for det er virkelig ikke representativt.

Sangerne fikk genrelt alt for mye oppmerksomhet, det samme gjorde dette hersens Bandet. Og dansemovsene ble repetative. Jeg vil ha MER særhet, MER fokus på lys og scenografi (begrenset hva man kan få til når man skal rigge alt på 9 timer), MER raffinert klovnei og MER akrobatikk. Og en historie. Så vi har lovt oss selv at vi skal mer på solsirkuset, men neste gang er det kanskje vi som skal komme til fjellet, ikke hoppe på når fjellet utrolig nok kommer til oss.