Sider

06 desember 2006

Anna får ut gørra

Neste gang jeg har eksamen, dvs på mandag, skal jeg sitte så langt unna de pensjonistjævlene som råd er. En haug med masterstudenter var ferdige med eksamen en time før oss, og jeg skjønner at det blir noe uro av sånt, særlig når man sitter rett ved dem. Men at de gæmlisdrittene ikke kan holde kjeft ETTER at masterfolka hadde gått, det er utover min fatteevne. Etter tre strålende opa-timer var konsentrasjonenen min allerede føkka av ritsj-ratsj-fillibombombom fra papirene på den andre siden av skilleveggen, og nå ble jeg rasende på skravlegubbene også. Det ble ikke noen god siste time. Særlig ikke da jeg, lenge etter at faglærer hadde gått, fant ut hva som mangla i oppgaven, nemlig vekting av de to oppgavedelene. I opa har det de siste åra vært gitt 75-25, 50-50 OG 60-40. What to do, lissom? Noen ganger står det jo at kortsvarene skal være på én side hver. Haha. Det gikk jo ikke her. Dessuten er sensorveiledningen, iaffall den jeg har sett, latterlig detaljert. For en fyr. Riksrevisjonen, ass.

ALDRI MER OPA!

ps. til jul ønsker jeg meg: saueskinn, mascara (dior maximeyes), billetter til Spellemann på taket, og skivene til Anna Ternheim. Eller noe sånt. Jeg ønsker meg ikke Juleting eller pynteting. Ting generelt er en dårlig ting når man skal være borte lenge og heller trenger å kaste. Bøker og musikk får man imidlertid aldri nok av.

30 november 2006

16 november 2006

It's all in the music

Juhu, det var Roots-konsert igår - mama, det var gøy! Jeg har aldri vært på et så smekkfullt Rockefeller ever, det gikk ikke an å flytte seg en meter, men vi hadde kanskje de beste plassene; i trappa. Fri ferdsel meg i ræva - litt knuffing var det, men generelt enormt god stemning. Jeg hadde vært flink og hørt masse på Game Theory, men konserten ble egentlig en slags vandring gjennom amerikansk musikkhistorie. Tror alle koste seg masse, det gjorde iaffall jeg. Jeg som er så blid fra før, hadde vondt i kjeven da jeg la meg etter all glisinga :)

14 november 2006

Er det noen som kunne tenke seg å bo på rommet vårt fra februar til juli!!!???!!!


Vi skal nemlig til Brasil!!!!! Jeg turde ikke tro på det før de ringte Jonas idag - han har stått på venteliste, men noen har heldigvis (for oss) ikke råd til å dra ;)
Så si fra hvis noen kunne tenke seg å bo i tingene våre fire måneders tid! Rommet koster egentlig 4400, så hvis man er to er det billig, men det er dyrt for én. Imidlertid kunne vi godt tenke oss å spleise, slik at det blir mulig for bare én å bo der - vi vil jo ikke flytte! Det er nemlig en helt fantastisk leilighet.

13 november 2006

Gengangere en gang til.


For fire-fem år siden så jeg Gengangere på Dramaten i Stockholm med Pernilla August som Fru Alving, og -hold deg fast- Ingmar Bergman i registolen. Det er noe av det mest energiske og harmoniske jeg har sett. Jeg tror aldri jeg får seg en sånn forestilling igjen. Den var nok tilnærmet perfekt. Den gav oss bakoversveis og rev oss fullstendig med og av stolen. Kritikerne den gang sa riktignok - er dette Ibsen eller Bergman, men jeg var iallefall helt forelsket.

Første gang jeg så Gengangere var da riksteateret kom til Leinesfjorden. De spilte i gymsalen på skola, og når jeg tenker tilbake på det, var det naturligvis ikke stort fordi det var stort teater, men fordi vi fikk se det der heime. På Romerike jobbet vi mye med en dekonstruksjon av stykket, og jeg har sett det på en liten scene i Berlin, og så var det jo TanGhost. Det fine med teater er at det ikke spiller noen rolle at man vet hvordan det går - man blir ikke lei av et stykke på samme måte som man kan bli lei av en film; i teateret får jo stykket vist fram nye nyanser, variasjoner og dybder hver gang.

Gengangere er kanskje det letteste, vanskeligste, gøyeste og kjedeligste Ibsenstykket å spille.
Den gang må det ha vært temmelig opprørende; det handler om syfilis, blodskam, moral og umoral, livsglede og arvesynd. Jeg var skeptisk til Nationalteaterets forestilling, men ble voldsomt og gledelig overrasket av en strålende Anne Marit Jacobsen - hun var helstøpt som den sterke, moralske, beinharde og morsmyke Fru Alving. Jeg liker jo ikke Bjørn Sundquist, men spillet mellom Pastor Manders og Fru Alving før pausen var fabelaktig. De gikk fra en isfront jeg ikke kunne begripe skulle kunne endre seg til ømhet, fordi de begge hadde så jævlig rett der de stod. Duellen deres var forestillingens høydepunkt.

Trond Brænne har et problem. Jeg klarer ikke å ta ham alvorlig, han er for alltid barne-TV-onkel. Jonas mener det gir ham en spennende dualitet fordi han aldri spiller snille roller, men han var altfor snill for meg som Engstrand. Engstrand er ikke bare ond, men han er en jævel overfor Regine, og det kommer ikke ordentlig fram. Man ser angsten hennes for at han skal dra henne med seg til byen for å selge henne, men han er jo så sjarmerende overfor alle andre. Like sjarmerende som Herr Alving var da han levde..? Jeg tror kanskje det er det Alexander Mørk-Eidem har tenkt. Jeg liker mange av tankene hans. Det er greit at Brænne noen ganger er forteller og at han drasse rundt på en ghettoblaster med Schubert og Beethoven, og det er fint når Andrea Brein Hovin synger uendelig forsiktig på tysk, og det er skjønt når hun leser replikkene fra 6. akt.

Min favorittgrep i forestillingen er av samme karakter. Fru Alving er ute, og Manders slår seg ned ved bordet hvor han oppdager det unevnelige skriftene dama leser på. Han begynner vilkårlig å lese høyt, og vi ser at det er Gengangere-manuset han leser. Når så de samme replikkene faller noen akter senere, denne gangen fra Fru Alvings munn, er min fornøyelse på topp; Manders slakter Ibsen. Og det er jo helt riktig; Ibsen, den radikale som kommer drassende på det skamfulle, rebelske og fryktelige. Orginalt er det vel marxistisk og temmelig alternativt tankegods Fru Alving har begynt å leske seg på, men dette er mye bedre. Genialt er også øyeblikket hvor Oswald og Regine flørter så heftig bak i kulissene at en vegg ramler ned, en metafor på hvordan veggene i familefasaden raser. Haha, de klarte å få oss til å tro at det ikke var med vilje ganske lenge. Og når den brautende pastoren griper mikrofonen blir han brått helt rolig, og jeg tror han tror han er Guds stemme når han bruker mikrofonen, og at han egentlig ikke tror på det han sier selv. Jeg må innrømme at det var en hel rekke regigrep jeg likte veldig godt, men helheten er ikke bra nok.

Regine er en fordømt vanskelig karakter, for hele poenget med henne er at andre bestemmer over henne og skysser henne hit og dit uten at hun blir spurt - helt til sannheten kommer for en dag og hun er fri. Da plutselig løsner alt, og Andrea BH eksploderer i et raseri som vi ikke så komme. Den dama har aldri imponert meg; hun er prikk lik alle de andre pene, blonde, små jentene de åpenbart digger på teaterhøgskolen. Det er i alle fall for mange av dem til at jeg klarer å holde styr på dem.

Ikke liker jeg Oswald heller. Ole Johan Skjelbred Knudsen har for det første en dialekt og en diksjon og framstilling av Oswald som gjør at jeg ikke klarer ikke å tenke Kaptein Sabeltann. Unnskyld, assa; Jeg vet jeg har sagt mange ganger at jeg vil ha dialekt på National, og nå fikk vi det, og så er jeg ikke fornøyd da heller. Men han funket bare ikke for meg. I det hele tatt synes jeg forestillingen tapte seg enormt etter pausen.

Kanskje har Jonas rett i at de holdt et intenst fokus på selve dramaet, at de unngikk fiksfakseri, klarte å virkelig få fram meningen i teksten og generelt var gnistrende inspirerte. Men jeg burde kanskje ha gått i pausen.

10 november 2006

Døde Ibsen


Hm, jeg har riktignok aldri sett Jan Grønli i så god form, og likte scenebildet veldig godt, men. Men. Når vi døde... på 40 minutter er litt i underkant av hva man kan ønske seg, tror jeg. Det var bare nok til at vi fikk et lite glimt av historien. Et blaff, som å sitte i toget og kjøre forbi. Blæ. Ibsen kan være latterlig pompøs. Det Gåtefulde, Det Uopprettelige, Mennesket som kunst og kunst som menneske. Æsj. Det rare var at vi fire jentene hadde så forskjellige reaksjoner. Anja var helt oppslukt og kjempebetatt, Ingvild utbrøt "Jeg kunne tenke meg å lese hele stykket, jeg!" og mottok det mest sjokkerte blikk fra Inger, hvis reaksjon var en geip. Kjedelig, sa Inger. Anna syntes det var en rar forestillling, men likte i og for seg formen. Dekonstruksjoner er bra, men her var det ikke så mye nytt, egentlig. Det morsomste var egentlig å sitte og titte på alle publikummerne som satt rett overfor meg - på den andre sida av scenen. Best var det når de lurte på om noen av skuespillerne skulle SE på nettopp DEM i det skarpe, harde lyset. Ansiktsuttrykkene deres var beregnede; vemodige, ironisk smilende, sorgfulle.

Artig psykologisk - hvordan man sitter i en sånn situasjon. Med armer og ben korslagte? Lett skrevende med hendene i fanget? Hva utstråler man. Den første er defensiv; ikke rede til å åpne seg for forestillingen, sant? Den andre er avslappet, lever seg kanskje litt mer inn? Bla bla, men en fascinerende del av stykket ble det likefullt.

08 november 2006

Fosse i skyggedalen




Anja har begynt å jobbe i billettskranken på Nationaltheateret, og flaks for meg har hun ikke så mange teaterelskende venner. Derfor ble det 8 billetter for 400 spenn. Am I lucky. Ikke bare til meg, da seff, men maratonet begynte idag, med Jon Fosse. Skuggar er klassisk Fosssk, uendelige gjentakelser av floskler og forvirring, lange pauser og sjalusi som ikke kommer til uttrykk. 6 menneske, derav to menn som digger en dame og to damer som digger en mann. Uff. Og de er i dette mørke rommet hvor de aldri har vært før, eller har de det? Bakken er dekt av myr? eller mose? Er den seig? Eller myk? Bakgrunnen er en enorm trestamme? Eller en uendelig vidde? Amfiscenen får som regel tvetydig scenografi. Skuespillerne beveger seg på en strime land, 2 X 20 meter, klaustrofobisk, lavt under taket, en mørk gardin og det lave lyset som rammer dem inn. De er dyktige! Kai Remlov, helt stiv og stille, eller varm og bråkete. Nicolai CB, en utolig levende og ektefølt fyr som klarer seg uansett hva han gir seg i kast med, Ine Jansen - som Jonas syntes var fantastisk - minnet om en ung Anne Krigsvoll, og idet man tenker tanken, kommer Anne Krigsvoll. Hvem er hvem? Hva slags rom er de i? Fysisk er det ikke. Rommet er en tanke, en følelse, en pinlig pause?

De første gangene jeg så Fosse, likte jeg ham ikke. Jeg var utålmodig, ble sint fordi de ikke kom noen vei, ble ikke berørt av hans evige påpekning av at liver er en runddans vi ikke kjenner vitsen med. Nå liker jeg ham. Lurer på om det er jeg eller han som har forandret seg. Kanskje er regien bedre. Spillet er veldig stilisert, men det kler stoffet så godt. Med alle repetisjonen av "Hvor er vi? Nå går vi! Er du også her!? Så hyggelig å se deg, går alt bare bra?", blir det faktisk enda mer uhyggelig ekte. Sikkert er det at lysmesteren har gjort en utmerket jobb. Sjelden har jeg sett lys og skygge vært brukt bedre. Og musikken/lyden er strålende. Blipp-blopp, regn, en tikkende klokke, en tung støy - alt så diskret at man straks ikke merker at lyden er der. Elegant.

Så hva er det vi sier til hverandre? Hvorfor bryr vi oss om andre? Er vi bare ute etter bekreftelse? Hvordan kommer vi videre? Hvordan havnet vi her? Alt er kjent, men likevel ukjent. Alt er nytt, men likevel gammelt. Man får en ekkel smak i munnen av Fosse, men det kiler i magen.

19 oktober 2006

Linklater

Så Before Sunset en gang til. Det er ikke så lenge siden jeg så Before Sunrise sist. Anne, jeg ønsker meg Waking Life til jul. Jeg elsker de to filmene! De er så fantastiske, og jeg fatter ikke at toern kan være like bra som enern. Men Julie og Ethan har en kjemi som er helt utrolig. De lange tagningene, hvor tiltrukket de er av hverandre, hvordan de bare skravler i all evighet, og hvordan du i det samme øyeblikk de ser hverandre skjønner hvordan det kommer til å gå - hvordan de tilsynelatende perfekte livene deres viker, lag for lag, helt til hun synger den valsen sin. Og han bestemmer seg. Og at vi egentlig ikke får noe svar denne gangen heller.

Og alle de tingene vi fortsatt her lyst til å gjøre, alt vi vil bli, og så skjønner vi, at om ti år, så er vi nok akkurat der. Og at det kommer til å skje uansett, og at forelskelse bare varer dersom kjærligheten aldri blir realisert.

18 oktober 2006

Mongstad

Når det gjelder gasskraftsaken gidder jeg ikke skrive noe selv, men henviser deg til Kim-Andrés utmerkede innlegg på bloggen hans, som du finner link til litt lenger ned på sida.

15 oktober 2006

EconoMIST

Jeg har til nå hatt en god del respekt for the Economist på tross av at de er vel konservative. Dessuten synes jeg de er vittige. Jeg setter pris på at de i større grad enn andre unngår journalistisk språk, og at de tvert imot ansetter statsvitere, økonomer og andre med skriveferdigheter.

Men saken deres om Nobels Fredspris er bare trist. Ikke nok med at de, helt uten å argumentere for det, hevder at Muhammed Yunus "and some bank in Bangladesh" fikk prisen uten å fortjente den, de kommer også drassende med at Wangari Maathai ikke har gjort noe for å fremme fred, og at hun har bisarre meninger om hvor AIDS kommer fra. Dette er jo ikke engang sant; Maathai har forklart at ideen om at AIDS er oppfunnet av hvite forskere for å drepe svarte FINS i Afrika. Det er jo for pokker viktig at sånne ting når oss! Hun gjorde oss jo en tjeneste ved å gjøre oss oppmerksomme på dette.

Kanskje har Stein Tønnesen på PRIO rett i at årets pris ikke er godt nok begreunnet. Det var forøvrig den samme, illsinte Tønnesen som nominerte Yunus. Men at det går an å utvide fredsbegrepet har gått Economist hus forbi, det skuffer og overrasker meg. Det samme gjør deres sjokkerende dårlige research. Dessuten er jo dette egentlig ikke noe nytt - George Marshall fikk faktisk fredsprisen i 1953. Jeg har ikke sett at noen norske medier, unntatt kanskje dagsnytt18 som har vært kritiske for å stryrke vinneren, har kritisker valget. Tvert imot har jeg lært masse om mikrokreditt.

Imidlertid har den siste ukas munnhuggeri mellom Giske og Lundestad gjort meg oppmerksom på at Economist KAN ha rett i at det ligger for mye prestisje i prisutdelingen for Nobelinstituttets side til at de med det første ikke deler den ut fordi de faktisk ikke har en verdig vinner. Lundestad virker nemlig latterlig selvtilfreds og navlebeskuende, og for en gangs skyld støtter jeg Giske fullt ut.

14 oktober 2006

Llorando

Tenk å bruke nesten en hel lørdag på å høre om Religion I Det Offentlige Rom. Jaja, jeg synes egentlig det var en nokså god investering. Inge Lønning, Abid Raja (han advokaten), Gunnar Skirbekk (filosofiprf) og Turid K. Seim (teologiprf) diskuterte og styrte og var veldig flinke, og Inger og jeg var de eneste under 40, og er ikke engang med i disse Kirkeakademiene, som jeg enda ikke helt har fått klarthet i hva er, men som virker som veldig fine folk, og alle syntes nok vi var søte, for de nikket og smilte til oss i pausene. Inger elsker sånne ting, hun er jo så glad i religion, og var happy for at jeg ville være med. Hun pleier visst alltid å gå på sånne ting alene. Jeg har jo dette Religion & Politikk-emnet mitt, og følte at dette var relevant, og jeg lærte masse.

Lærte masse gjorde jeg også tidligere i uka, da jeg var på kurs i prosjektledelse hos LNU. LNU er den store paraplyen for alle landets frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner. Kristine i klassen jobber der, det er derfor vi aldri ser henne, og hun har mange ganger sagt til meg "Anna, nu må du få ut fængern og kåmm dæ på kurs hos oss - vi har så mange gode kurs!" Og hun sa at det eneste kriteriet var at man var medlem av en ungdomsorganisasjon. Men saken var at alle andre på det kurset enten var ansatte (!) eller høyt tillitsvalgte i sine organisasjoner. Men men. Moro var det lell.

Moro var det også igår kveld, da Ingvild J og jeg var på konsert med Atomic Swings. Vi hadde egentlig aldri hørt om dem, og hadde nok aldri i verden gått dersom vi måtte betale, men når disse 80-tallsswingerne var sjangerrene, var det faktisk skikkelig bra! Må gå mer på konsert.

Etter å ha lest ferdif The Curious Incident of the Dog in the Night time, der fortelleren har asbergers syndrom, har jeg hatt veldig mye mer sympati overfor en litt eksentrisk dame på jobben. Dersom jeg later som om hun er autist, er det lettere å tåle merkelighetene hennes.

06 oktober 2006

Elefant-Norge

Fra Idas bravader:

Israels største avis trykket artikkelen "A Norwegian Affair", der de omtaler Shomrats vanskelige rolle i det pro-palestinske og anti-semittiske Norge, og hvorfor hun er den rette kvinne for denne utsatte stillingen:

"She is concidered very opinionated, sometimes infuriatingly so. "In this aspect she is the right person to send to a place like Norway," says a senior Foreign Ministry source. "She has the skin of an elephant, and in the freezing cold of Scandinavia you need this kind of skin. They need a woman who will drive them crazy".

04 oktober 2006

No villj æ færrå te Brasiiiiiiiiiil!




Igår var det Venezia i Oslo, og paraply var overhodet ikke til hjelp, for - skulle man bruke den mot regnet eller mot alle bilene som sprutet alt de orket. Men for all del - det er gøy med litt vær.

Jeg burde sikkert ikke snakke høyt om det engang, for jeg tror egentlig ikke vi kommer med, men Jonas og jeg har DRITLYST til å dra med LAG/Fredskorpset til Brasil til våren. Vi har jo tid - jeg er ferdig med bacheloren og skal ikke studere mer før til høsten, og Jonas tar bare frie emner, og er fri som fuglen. Det er DET semesteret som passer! Dessuten er vi i ferd med å bli for gamle - de har i prinsippet 25-årsgrense.

Og selv om det ikke er teaterhøgskolen (10/600) så er det nok ganske vanskelig å komme med (10/60). De andre søkerne er nemlig så fryktelig flinke, og har gjort så mye flinkt og fikst (vært sentral OD-leder f.eks). Men Hanne som sitter i utplukkingskomiteen mente at de ønsket folk med forskjellig type erfaring. Så hva bør Jonas og jeg spille på i søknadene våre?

Jonas: meget gode datakunnskaper (etterlyses!). Gutt (de kvoterer). Realfag (de er litt lei av HF/SVere). Steinerbarn (filosofi som passer overens med deres tankesett).

Anna: erfaring med jordbruk, teater, politikk, formidling, språk.

Hva mer? Hjelp! De spør sikkert om alle sånne klassiske intervjuspørmålene. Hva er gode/dårlige egenskaper. Hvem er du i en gruppe. Hvordan beskriver vennene dine deg.

Kan jeg få litt hjelp?

29 september 2006



A thing or two I hate about Aksel Hennie

Jeg hater Harley-Davidsonsykler.

Jeg elsker Aksel Hennie, det gjør jeg virkelig. Jeg elsket ham gjennom hele Hamlet-forestillingen, som han bar på sine skuldre, helt alene. Eller som Jonas sa - det BURDE vært en monolog. For det virket som om Centralteateret hadde blåst hele budsjettet sitt på Hennie (og Arne Nøst), og derfor måtte leie inn en skokk rimelige halvamatører til å ta seg av statistrollene. Uff. Men for å ta det første først, og jeg HATER å gjenta Elisabeth Rygg. En tredjedel av opprinnelig manus er kuttet, man har oversatt direkte fra 1623-manuset, og forsøkt å gjøre det ryddig og forståelig. Jonas mislikte sterkt at det var en del slang i språket, men det er jo helt sannsynlig. Enda verre synes han enkelte av gangsta-hilsemåtene som ble benyttet var. Jeg synes ikke det heller gjorde noe. Jeg likte generelt regien veldig godt. Den holdt seg til hovedsaken, nemlig hevntragedien. Den gjorde Ofelia til en mindre betydelig sidehistorie, men kongen, dronningen og Horatio gjorde seg selv til sideaffærer ved å være så utrolig tamme og bleke mot den lysende sterke Hamlet. Hamlet blir elegant, velspilt, vittig, intelligent og dyp. Han er humanisten, full av tvil om hva han skal foreta seg, med de andre og med seg selv. Jeg har aldri sett Hamlet før, og var takknemlig over å få en klassisk forestilling.

Det er først når man får GODE lyssettinger, scenografier og kostymer at man kommer på hvor rævva disse tingene altfor ofte er. Arne Nøst er min absolutte favorittscenograf. Denne moldenseren vet faenmeg ALLTID hva som er riktig. Han er kjølig, rusten, strømlinjeformet, grå, klassisk og detaljorientert. Det samme kan nesten sies om kostymedama. Hun er i tillegg tidløs. Jeg digger kostymene, jeg digger lyset. Jeg elsker det når scenografen og lysmesteren klikker så bra som de har gjort her - utfyller hverandre og virkelig bygger opp rundt forestillingen uten å komme i veien for den ved å rope for høyt. Her var det simpelthen vakkert.

Alt i alt vil jeg anbefale denne oppsetningen, særlig til dem som ikke har sett Hamlet før. Jeg har sett flere komedier enn tragedier av Shakespeare, og foretrekker det på orginalspråket fordi rimene enten forsvinner, ikke er gode nok eller ikke har riktig rytme på norsk. Men jeg likte språket her. Det eneste er at man noen ganger holder på å få lattis når stemmen til Hamlet plutselig tipper over i Terkels.

Jeg likte Hennie helt til etter forestillingen. Jeg tror jeg i bakhodet hadde hørt noe om en sykkel, men at det var den typen jeg ikke TÅLER, det visste jeg sant å si ikke. Ikke kler han den heller. Han kler den rare lille hjelmen. Rare lille mannen med rare lille hjelmen. På den kjempestore sykkelen. Som bråker noe helt latterlig. Særlig når han kjører forbi oss for andre gang, etter å ha stoppet for å telefonere. Lurer på om de andre i ensembelet er bitre på ham, for at han får alle pengene sånn at han kan kjøpe sykkel. Nå er jeg ikke så forelska lenger. Mer skal det ikke til - Svakhet: ditt navn er kvinne.

Tannpine

Anna rider igjen:

Igår kveld: Anna skal på korkonserten til en venninne, og kommer presis 5 minutter før forestillingen starter i Universitetets aula. Det har overhodet ikke slått meg at det kan være noe annet sted enn på UB. Men det er det jo. Det er bare det at jeg aldri har vært på dette andre stedet før. Det var den konserten.

I morres: Anna har stolt klart å få tannlegetime på den beryktede tannhelsetjenseten hvor det er nesten umulig å få time. Er på plass på Tannlegehøgskolen presis 5 minutter før timen 9.45, og skaper en masse forvirring over at hun ikke står oppført noe sted. Etter en liten stund gjøres det imidlertid klart at Tannhelsethenesten og Tannlegehøgskolen riktignok samarbeider, men de er IKKE en og samme ting. Anna innser at hun skulle vært i adm-bugningen ved Frederikke, og løper nesten hele veien. Klarer å være der kl 10, og møtes av en istapp av en sekretær som sier - Åneidu, du er altfor sein, se her er gebyret ditt på 200 kroner. Anna er nesten på gråten, men taster tappert koden og tenker, akkjasann, dette er bare et komma i ditt liv, Anna (takk nok en gang, Martine).

28 september 2006

 Posted by Picasa

Den fine gården

Her er på baksida av hovedhuset - ned mot grønnsakhagen. Posted by Picasa

The Road to Guantanamo

Etter at vi hadde sett Veien til Guantanamo på U1 igår, var vi så sinte og opprørte at det ikke gikk an å gå tilbake til bøkene. Dersom man går ut fra at historien til the Tipton Three er sann, og det tror jeg man kan, er det aller verste med amerikanerne at de er så jævlig DUMME! De er ikke interessert i å etterforske, finne sannheten, vise menneskelighet og respekt. De har i det hele tatt ikke noe annet mål enn å vise verden at de "gjør noe", og å opprettholde den uunnværlige FIENDEN overfor befolkningen sin. Grøss. Så hva da, om du er i en by der det plutselig begynner å falle masse bomber - hva gjør du da? Jo, hiver deg uten spørsmål opp i nærmeste lastebil som tilsynelatende kommer for å plukke opp flyktninger. Men det er ingen som kan si for sikkert hvem sjåføren er. Kanskje er HAN al-quaida-medlem, men ingen av passasjerene. Kanskje er disse de som skal ofres for at Al-quaida skal få være ifred. I alle fall dumpes de i svarte natta i et øde område der de øyeblikkelig blir angrepet av Nordalliansen. Og fanget. Og senere sent til først Kandahar og siden Guantanamo. Og selv om du snakker engelsk, er det ingen som vil snakke med deg eller høre på eller undersøke historien din.

USA definerer seg bort fra hva som er tortur. Dette kan de gjøre fordi artikkelen som omhandler tortur i Genevekonvensjonen er så kort og vag. Men fanger skal ikke utsettes for fysisk eller psykisk mishandling. Uansett om det er evig solsteik, at du fratas mulighet til å be eller sove, eller om det er den klassiske Bli bundet fast i gulvet i en ubekvem stilling og så bli utsatt for strobelys og dårlig hardrock i timesvis.

Og når forhørslederen sier "Men alle knekker til slutt, så bare gi opp", og så ikke skjønner at det svaret hun da får, når folk knekker, ikke er verdt noenting, da begynner man nesten å le, så tåpelig er det. Så primitive og korttenkte er disse folka at man nesten ikke tror det er mulig - HVA ER DET DE VIL!??!

Men jo, da vi hadde roet oss, fant vi ut at vi kunne gå hjem og drikke absinth, for det har vi planlagt ganske lenge. Det var trønderfest hjemme, men det gjorde ikkeno.

Ellers hadde jeg en finfin første session hos Blodbanken,
hvor de tok fantastisk godt imot meg. Alt er veldig åpent der, ikke kontorlandskap, men liggestollandskap. Man kan titte bort på de som ligger og blir tappet, men det ser ut som de har det ganske bra, så man blir ikke redd. Og så er de så søte og snakker med deg om alt mulig, som hva slags kriser det har vært i sommer og hvordan de har forsøkt å kjøpe blod fra andre banker og at dersom man er forkjøla om morran den dagen man skal gi blod, må man bare ringe og booke om. De har helt latterlig sikkerhetsrutiner. Men det er fint. Det er bare det at det er så utrolig mange som ikke får lov til å gi blod. Jeg har drevet en privat vervekampanje helt siden jeg var der, men alle vennene mine er enten født i utlandet, de har nettopp vært på et utsatt kontinent, de er homo eller de bytter sexpartner for ofte. Eller de har for lite eller for mye jern i blodet. Det var egentlig dette som gjorde at jeg bestemte meg for å gi. Fordi jeg faktisk synes at de som kan, de bør gi. Synes nesten det er en samfunnsplikt. Tenk om en av dine nærmeste trenger det imorra - så dum du var som ikke fikk ut fingern før. I sommer var det så ille at de måtte utsette masse operasjoner fordi de ikke hadde nok blod. Så jævlig unødvening.

Ikveld skal Julie og jeg se på korkonserten til Ingvild. Selv om jeg ikke helt husker hvor den er.

24 september 2006

Ida i Israel

Jeg må bare anbetale alle som er interessert i Israel-Palestina men som av og til synes Dagsrevyen er trist&treig å besøke min venninne Ida sin nye blogg. Hun jobber nemlig på ambassaden i Tel Aviv, og formidler med sedvanlig sjarme og klømsiness om sine opplevelser i diplomatiet.

20 september 2006

Dagens gnÅL

Igår ble det spontansushing! Og ål. Det er så deilig! Men uff, hvordan skal jeg klare å spare penger - vi er altfor glade i gode ting. Men Jonas har så mange penger. Nesten like mange som Anne. Anne lurer meg alltid til å bruke penger på digge ting jeg ikke har råd til, men det rare er at jeg alltid er veldig fornøyd etterpå. Kanskje jeg bare skal slå meg til ro med at jeg er ganske lykkelig. Det går jo visst alltid bra. Unntatt med spansken, som jeg forøvrig bruker altfor mye tid på uten å lære noe.

17 september 2006

Vi betal ikkje!

Okei folkens, jeg gir meg over. Har fått ny sjark. Vi betal ikkje. Vil kunne legge ut bilder. Og dessuten er det penere her.

Festen til Julie var kjempegøy, enda så mange jeg ikke kjente. Og det gikk til og med fint på jobb idag. Anniken er en utmerket kollega. Min første egentlige butikkjobb - helt uten å måtte bytte arbeidsgiver og alt det styret. Jonas er stressa fordi han synes jeg ikke prioriterer skolearbeidet, men jeg tror det går seg til. Unntatt i spansken. Dagene er for korte, men det er sånn jeg liker det. Kaffe en dag?

13 september 2006

Søstera mi står på vannski, hun er skikkelig god! Posted by Picasa
 Posted by Picasa

05 juni 2006