Sider

12 september 2014

Flamsk prateteater imponerer

KRITIKK: - Nakent fokus på teksten og skuespilleren i tg STANs JDX – a public enemy. Jeg har vært på Black Box Teater og Ibsenfestivalen.

Les anmeldelsen min på Scenekunst.no.


06 juni 2014

Mer bærekraftig enn naturen selv

KRITIKK: jeg har fulgt Laksespelets surrealistiske reise inn i den mørke havbruksnæringa, og anmelder det på Scenekunst.no.

29 mai 2014

Diagnose Norge: klassisk boarderline

Anmeldelse av: 1814 – En western fra vidda
Anmeldelsen er publisert på Scenekunst.no 

Gjestespill på Det norske teatret, scene 3
1814 – En western fra vidda med Statsteatret. Regi: Yngve Sundvor.

I en vilter westernkomedie greier Statsteatret å si noe om Norge som nasjon, samtidig som de skaper rein underholdning, god stemning, og gir et beleilig spark til nasjonalfeiringa.  

Statsteatret består av rutinerte skuespillere. Dette gjør de fordi de har lyst, og spillegleden er smittende. 
Frigruppa Statsteatret gjør det de sier de skal – lage god underholdning med sin viltre western. Spørsmålet er om de også greier å si noe om hvem vi nordmenn er, og hva vi kommer fra. Hvis man har litt sans for metaforer, er det ikke til å underslå at de til en viss grad makter dét også.

Gjennom ti forestillinger skal Statsteatret fortelle sin egen versjon av Norgeshistorien fra 1066-2066. Dette er den fjerde produksjonen i serien, og den knytter an mot grunnlovsjubileet. Hadde den ikke gjort det, ville nok denne forestillingen hatt litt mindre å by på av refleksjoner som går ut over westernkomikken.

Norge som overgriper
Storyen er banal. Men fordi ensemblet velger et ofte ignorert perspektiv, nemlig Norge som overgriper etter at vi endelig ble en selvstendig nasjon, gir stykket det lille ekstra.

Norges kolonialisering av samisk territorium og den knallharde fornorskingspolitikken som ble ført fra midten av 1800-tallet er kjent. Men i dette stykket trer den direkte sammenhengen med Norges eget nasjonsbyggingsprosjekt som tydelig fram, og i forlengelsen av grunnlovsjubileet får den nasjonale festen seg her et betimelig stikk.

Mannsdominert og depressivt
Begivenhetenes sentrum er et lite mannssamfunn i Finnmark. Her er guvernøren og hans assistent, lappologen Kayser (Gard B Eidsvold). De henger i baren til Per Pedersen (Kim Sørensen), tidligere same, nå god kristen. På vidda bor samen Ailo, og han vil de alle ha has på. Men det skjer ikke stort før den kriminelle John (Per Kjerstad) kommer ridende inn fra sidelinja. Han er blitt forvist fra Kristiania, og har fått lovnad om et stykke land dersom han blir i Finnmark, subsidiært et reip rundt halsen dersom han kommer tilbake til Kristiania.

Depresjonen henger tjukk over vidda. Livet her er ensomt og repetitivt, og karakterene bytter på å være den mest suicidale i selskapet. Men de har også filosofiske øyeblikk.

Metaforer på Norge
Eks-samen Per har store komplekser for sitt samiske utseende og bakgrunn, og sitter mye foran speilet. Per ønsker å utslette sin egen identitet og sin egen kultur (og hele samefolket) for å tekkes og omfavne det norske. Samtidig følger han en slags rasjonell logikk og presenterer nøkterne analyser av hva nordmennene egentlig driver med i Finnmark. Det dreier seg om å skape utvikling, i betydningen utnytte naturressursene og fremme kristendommen. Gjennom Per ser vi på en måte Norge som oljenasjon. 

Lappologen er Norge som godhetsregime; han vil det beste, men teknokrat som han er, gjør han stadig håpløse valg som fører ham stadig lenger ut på –ja- viddene.

Emosjonelt personlighetsforstyrret
Den mest usympatiske figuren i stykket er guvernøren, et tilfelle av klassisk boarderline. Det er han som representerer Norge som ny, selvstendig stat i stykket. Han sliter med  traumer etter en brutal barndom, men tar stadig aggresjonen ut på andre. Han veksler mellom å være en sippete grineunge med et enormt behov for medynk, og en triggerhappy tyrann. Han er slik en karikatur over Norge, som sliter med mindreverdighetskomplekser overfor Danmark og Norge, men som med den nyvunne selvstendigheten går rett hen og tyranniserer og overkjører urinnvånerne i Finnmark.

Linken til ville Vesten – komplett med cowboys, indianere og saloon – fungerer bra. Urfolksperspektivet versus de opportunistiske, kyniske mennene som representerer staten er lett å kjøpe når det gjelder andres historie, men smerter kanskje litt mer når det er vi selv som er skurkene.

Westernjoik
Teatertruppen har et godt samspill. Noe av det beste er detaljene i mimikk og timing, samt de enkle, men effektive virkemidlene. Ved hjelp av strikk skvetter blikkbokser veggimellom når det blir "skutt på", og røde, hvite og blå ballonger er blod og knall. Mange av replikkene sitter også som skudd.

Westernmusikken er gjennomgående i stykket, og veksles av med litt joik og sametrommer innimellom. Det er filmatisk og fint. Scenografien består ganske enkelt av paller som utgjør det som måtte behøves av bar, kontor og gamme, og gir sammen med enkel lyssetting den rette effekten. Forestillingen skjeler med sin blodige humor og sine skrudde detaljer til Quentin Tarantino og Wes Anderson. Ensemblet spiller avslappet og selvtilfreds. De gjør dette fordi de har lyst, og deres spilleglede smitter. Statsteatret lykkes i å skape rein underholdning, god stemning, og et beleilig spark til nasjonalfeiringa.   

Regi: Yngve Sundvor
. Manus: Yngve Sundvor i samarbeid med Statsteatret. Med: Cato Skimten Storengen
, Kim Sørensen, Gard B. Eidsvold, Per Kjerstad
, Egil Keskitalo. I samarbeid med Rogaland Teater og Beaivváš Sámi Našunálateáhter



09 mai 2014

Leken og vakker scenemagi fra franske trøndere

Anmeldelse av Forget me not.
Anmeldelsen ble publisert på Scenekunst.no.

Gjestespill på Det Norske Teatrets hovedscene. 
Av Phillipe Genty. 
Med skuespillere utdannet ved Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT). 

Forget me not fra Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) og regissør Phillipe Genty er en forestilling som uten ord formidler drømmer og følelser i et slående vakkert scenerom. Lekenheten dyrkes, noe som gjør dette til en liten perle av estetikk, humor og rytme, tross noen haltende elementer.

Regissør Philippe Genty dyrker lekenheten i et slående vakkert scenerom.
Levende og døde kropper
I et vinterlig landskap der vinden uler over viddene møter vi dresskledde menn og kvinner i hvite, tidløse kjoler. To sjarmerende sjimpanser er også der, og særlig sympati vekker den feminine apen som så gjerne vil være et menneske. Kraften i annerledesheten hennes er gjenkjennelig.

Hver av skuespillerne har en dobbeltgjenger – en dukke som ligner dem selv veldig både i kropp og fjes. Slik dobles antall aktører, og effekten er fascinerende. Ut på scenegulvet velter menneskelige figurer som larver. Opplevelsen av den organiske kroppen versus den uorganiske er ubehagelig. Vi ser ikke alltid hva som er en dukke og hva som er et menneske. Mest uggen er følelsen som vekkes når den levende kvinnen har en dukkemaske på .

Fanger flyktige fabler
Materialet i Forget me not er utviklet av den franske regissøren og dukkeføreren Phillipe Genty og  kona, koreografen Mary Underwood. De har spart på drømmene sine, og jobbet fram de mange små tablåene ut fra sine vekkflytende drømmer og flyktende tanker. Gjennom improvisasjon har HiNT-klassen så jobbet fram scenene for scene, og fylt forestillingen med yndig sang og dans.

En av de vakreste scenene er den der en hvitkledd kvinne danser med et enormt silkestoff. Dansen gir en rekke assosiasjoner. Stoffet blir en svart silkesky, et stort skjell, andre ganger er det nordlys, så et sotete, digert skjørt som danser litt over gulvet. Mennene som forsøker å nå den dansende kvinnen holdes på avstand av denne askestormen, de fanges i skjellets indre, de overkjøres og forsvinner i løse lufta.

Forget me not. Compagnie Philippe Genty, Det Norske Teatret 2014. 
Glede på glattisen
Noen av scenene er så fengslende vakre at det grenser til scenemagi, mens andre blir litt platte. Sammen med estetikken er humoren et bærende element i Forget me not, og den svinger mellom slap-stick og en mer underfundig stil. Publikum ser ut til å sette pris på spennet, og veksler mellom latterbrøl og gledeshyl og mer smilende humring.

Lengsel etter kjærlighet
Ønsket om å bli elsket er et viktig tema, og lengselen etter det motsatte kjønn er svært present i forestillingen. Et forstyrrende element er det gjennomført ultrastereotype Disney-machistiske kjønnsrollemønsteret i stykket. Kvinnene er kyske, pripne og lengter på avstand, mens mennene er grådige, pågående og maser til de får.

Sprikende lydspor

Bevegelse og spill er detaljert på grensen til det utstuderte. Tekstene i de mange sangene som framføres er vanskelige å få tak i, men det spiller ingen rolle.

Et større problem er måten musikken svekker forestillingen. Melodiene er spesialkomponert til stykket, og er nært beslektet med filmmusikk, der den svinger fra det spielbergklassiske, via krim og til western. 80-tallssaksofonen og spilledåsen får begge sitt. Spriket i sjangre bryter opp og fragmenterer det ellers helhetlige uttrykket i oppsetningen.

Forget me not er likevel en usedvanlig vakker forestilling. Lyssettingen er magisk, og bidrar til frysningene som flere ganger grøsser over hele kroppen.

Kulturarbeidere med kontrakt
Det utdannes for mange skuespillere her til lands, får vi stadig høre. Det er ikke jobb til dem, og kulturarbeidere topper statistikken over velutdannede folk som må ty til NAV og ta irrelevante brødjobber for å kunne drive med faget sitt ved siden av. Teaterutdanningen til HiNT er blant disse som pøser skuespillere utover det norske markedet. Men vent litt – hva er det som har skjedd her? Avgangsklassen fra 2012 har ikke vært ledige et eneste øyeblikk siden de var ferdig utdannete. De har hatt travle dager, på turné verden rundt med sin vakre forestilling Forget me not.

Dette er en stor fjær i hatten til HiNT og Ørjan Hattrem. Lederen for skuespillerutdanninga lykkes stadig med å inngå fruktbare samarbeid med internasjonale, anerkjente aktører innen teaterlivet. Hattrem fortjener anerkjennelse for den jobben han gjør, ikke minst med å skaffe dyktige, internasjonale samarbeidspartnere og -teatre hvor studentene hans får hospitere i studietida. På denne måten får de utvidede perspektiver på hva teater er i internasjonal sammenheng. Det tjener teater-Norge på.



14 april 2014

Fjetrende Fedra


Strålende forestilling. Løp og se - men kom forberedt.
Regissør Sigrid Strøm Reibo er en fortsatt ung og lovende, men hun har allerede bevist sitt talent mange ganger. Særlig lykkes hun med å gjøre moderniseringer av klassisk stoff. 

Denne gangen tar hun for seg den greske myten om Fedra, dronning av Kreta, gift med helten Thesevs, og halvsøster til Minotaurus. Fedra og kvinnene i familien er rammet av en forbannelse fra kjærlighetsgudinnen Venus (jadda, 1600-tallsdramatikeren Racine blander romersk og gresk mytologi så det ljomer), og er derfor ulykkelig besatt av kjærlighet til sin stesønn. Hun opplever at hun er låst, og ikke har noen valg, samtidig som hun forpester tilværelsen til stesønnen Hippolytos. 

Samspillet mellom skuespillerne er intenst, og rolletolkningene sterke. Her er det ingen svake ledd, men Gjertud Jynge som Fedra og Nicolai Cleve Broch som Hippolytos utmerker seg. Jynge med sin nevrotiske og ødelagte Fedra, Broch med en overbevisende tolkning av en god mann som går til grunne. 

Noe av det vakreste ved forestillingen er den solide tolkningen av Halldis Moren Vesaas' legendariske oversettelse av franske Racines dramatekst. Manuset er på versemålet aleksandriner, som er typisk for franske tragedier. Vesaas har til de grader lyktes med sin vakre, lyriske oversettelse, og i denne produksjonen spilles versemålet ut i et fjetrende scenespråk. Det er virkelig betagende. 

En viktig del av forestillingen er musikken og dansen som spilles mellom aktene. Her danses myten om Minotaurus i et blekgrått, tåkelagt landskap. Hvitkledde figurer med klassisk greske masker danser søtt og saftig, stakkato og klumpete, men fortsatt lett. 

Kostymene er utrolig elegante og tidløse. Kvinner som menn er kledt i tweeddresser og slips, kvinnene med nydelig feminine snitt. Lyssettingen er elegant og har stor effekt. Scenografien er røde sofaelementer og greske statuer og byster på pidestaller. Når de er stringent satt opp, gir de to faktorene assosiasjoner til Nasjonalgalleriet, men når de er mer kasta rundt i rommet tenker jeg mer på gamle strippeklubber med tydelig innslag av dyprød fløyel og hvite lår.

Problemet med forestillingen er at en helst skal ha repetert mytene, både den om Fedra og den om Minotaurus, for å henge med i intrigene. Som barn elsket jeg de greske mytene, men de satt ikke helt i forkant av denne forestillingen. Da jeg leste gjennom programtekstene i pausen, sa jeg «aha» sikkert fem ganger. Og etter pausen skjønte jeg mye mer av det som ble sagt og gjort. Med andre ord: Strålende forestilling – løp og se – men kom forberedt.