Sider

18 mars 2007

I okkupasjonsleir

Er innom Chapecó, byen i delstaten Santa Catarina hvor MST har sitt delstatssekretariat. Tirsdag til fredag denne uka ble tilbrakt i en av MSTs beryktede okkupasjonsleire. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet meg, men i hvert fall kampild i øynene på hissige okkupanter, røde bannere og en skur bygd av plast der det regnet inn. Hva var det vi møtte? Vennlige familiemennesker som stolte viste oss rundt på skolen – den tidligere eierens feriehus. Eieren hadde ikke bodd på gården, og hadde ønsket å selge den. Etter et mislykket forsøk der han ikke hadde fått pengene sine, ville han så selge til INCRA for å få gitt marka til MST. Okkupantene har vært der i fem år. Kanskje var det mer dramatikk den gang, men akkurat i leiren Dom José Gomes har man aldri hatt trøbbel med politi eller pistoleiros.
Det er et nokså stort område, og alt etter hvem du spør, bor det 25-34 familier her. Jeg treffer først Jocelia. Hun er 19 år og har en datter, Kailainy, på tre. Sammen venter vi på Marcio og Solange som vi skal spise lunsj hos. De er 22 og 19 år, og hver dag fra 7 til 11 jobber de på et gartneri like ved leiren. De er unge og nyetablerte og har enda ingen dyr. Begges foreldre er MSTere, og de gleder seg til at de om noen måneders tid vil ha råd til sin første ku. Huset deres har to rom, soverom og kjøkkenrom med en sofa. Veggene er av tre, litt som i en norsk låve – man kan lett se gjennom sprekkene. De lager en storslagen lunsj, med svarte og grønne bønner, ris, poteter, kjøttdeig, og en deilig kålsalat. Vi er overveldede og takker pent. Etter maten sitter vi utebfor i skyggen og drikker chimarão, en te som er spesiell for området. Vi snakker om Brasil og Norge og prøver å lære hverandre ulike kortspill. Jeg angrer på at jeg går inn på å fortelle om midnattsola og om det relative fraværet av religion i Norge. Språket mitt strekker ikke til. Neste gang skal jeg si at det er ganske kaldt og at 80 % av befolkningen tilhører den lutherske kirke. Jeg vet det er hyklersk og lettvint, men jeg lover å gjøre det ordentlig når jeg bare får lært meg portugisisk bedre. Takk og pris har vi lært navnene på de fleste norske grønnsakene. Marcio er veldig nysgjerrig.
Klokka 6 på ettermiddagen får vi være med på det ukentlige nucleo-møtet. Leiren er delt inn i fire kjerner, og hver kjerne har møter hvor de diskuterer hva de skal gjøre videre, aktuelle problemstillinger og hvor de også får utvekslet nyheter. Vi må pent presentere oss og fortelle hvem vi er og hva vi gjør her, og samtidig benytter vi sjansen til å takke for den store gjestfriheten de utviser ved å la oss komme og bo hos dem. Etter møtet kommer Nelci, en dame i tredveårene med sterke, vakre øyne, bort til meg og sier at jeg skal bo hos hennes familie. På vei tilbake forteller hun at hun bor her på tredje året med sine foreldre og sine fire barn. Det er helt mørkt når vi kommer fram, og jeg ser ikke ansiktene deres før dagen etterpå. Jeg sover utkjørt i en seng sammen med fire andre.
Familien Antunes viser seg ikke å være av det mest pratsomme slaget. Jeg er en av dem i klassen som har lært språk fortest, men her sliter jeg plutselig. Jeg vet ikke hva som skjer – kanskje har de en rar dialekt, kanskje har de vent seg til en slurvete måte å snakke på. Uansett skjønner jeg ikke hva de sier, og de skjønner ikke meg. Vi sitter mye utenfor og drikker chimarão. Arbeidsoppgavene er fordelt etter tradisjonelt mønster. Jentene vasker klær og lager mat, guttene jobber i peanøttåkeren. Mor i huset, Nelci, jobber på en hønsefarm hele dagen. Det er tydelig at pengene ikke strekker til for okkupantene. Leiren har fått godkjenning av myndighetene og skal bli bosetning i november. Dette betyr at jorda rettmessig blir å tilhøre beboerne her, og at de går en mer stabil framtid i møte. Når jordbruket blir mer etablert, håper de at de ikke lenger trenger å ta lønnet arbeid utenfor bosetningen. Allerede svulmer åkrene. Familien jeg bor hos har ku, to griser, tre hunder og en skokk med høner. Bestemora forteller meg om at hun gleder seg fælt til slutten av måneden, for da skal Floriana kalve, og da skal hun lage ost.
Dette ble ikke helt vanlig blogg. Jeg har begynt å stille inn hodet på at alt jeg skriver skal brukes til noe ”fornuftig”. Vi får se. Kanskje kommer dette på trykk et sted etter hvert. Men alle vil ha ”lokal vinkling” – det er ikke så mye å sammenligne med. Hytta i Lofoten hvor vi har utedo, kanskje. Ellers lite å ta tak i. Det er en annen planet. Det er et eventyr – en regnbue. Jeg hadde influensa i går, som jeg mistenker bunnet i en måneds oppspart frustrasjon og forvirring. Er i alle fall bedre i dag. Det hjalp å sove 70 timer. Nå er jeg klar for tre uker i bosetning. Abelardo Luz er etablert – en av de eldste bosetningene i Santa Catarina.
Her er alt jeg vet:
- Jeg skal bo hos et litt eldre par som har en sønn som bor et annet sted og studerer agroøkologi.
- De har ikke kuer. Dette vet jeg fordi jeg får bo der for å spare ryggen min
- De bor ved vannet, dvs jeg kommer sannsynligvis til å komme dø av mygg. Det var ille nok i Dom José Gomes – hadde godt over 100 stikk der. TORTUR!
- Vi får kanskje jobbe på ungdomssenteret. Håper det.
Høres om tre uker!

10 mars 2007

Min 8. mars





















Siden Bush var i byen, hadde alle radikale krefter samlet seg; man slosammen kvinnekamp med antiimperialisme, anti-storkapital og bedredekår for landets fattige. Vi syntes nok kvinnesakene ble littoverkjørte av de gærne studentene som hadde mobilisert voldsomt motBush, men ideen om å sette kvinnesaken i et større perspektiv synesjeg var god.Demonstrasjonen var fantastisk helt til det (for oss) veldig plutseligsmalt, og folk løp i alle retninger. På det siste bildet seres MASP,et stort kunstmuseum hvor demoen skulle ende. Vi stod midt underbygget da politiet kastet inn tåregassgranater. På bildet har alt roetseg, men da vi løp, ante vi ikke hva som skjedde. Vi bare løp. Altgikk bra med oss, men en del anarkister og punkere (de som hadde yppetseg på politiet) ble nok lettere skadet. Politiet brukte batonger oggummikuler.

01 mars 2007

Anna, a pedra


Karol har omvisning på bruket - alle utenom henne synes det er toppers å mate griser. De blir helt gale når vi kommer, men grynter stille og fornøyd når de får maismelet sitt.

Kristin og jeg ble lei av at vi hver dag under vaskeøkta har for få svabere, så vi brukte to timer på å snekre sammen noen ødelagte. Fire nye ble det gitt! Vi var kjempestolte, og Mario sa at vi var Mulheres de Superpoder (Superkvinner) men Alsemar som har ansvar for vasking, bare lo av oss. De ler mye av oss. Men når de får vite hvor kort vi har vært i Brasil, blir de veldig impa over hvor mye portugisisk vi har lært. Jeg lærer dritmasse hver dag, men det er nok mest fordi jeg skravler masse med brassene på fritida (ikke det at vi har så mye av det, men). Jeg er jo ikke akkurat kjent for å være verdens mest tålmodige person, men når det gjelder å skjønne en setning på slurvete bahiisk, er jeg en som en pedra (stein).

Imorra skal vi på fotballkamp! I São Paulo er det to lag som gjelder; São Paulo, som er fra Morimbu - virkelig upper class, mens Corinhas er arbeiderlaget. Var. Vi heier seff på Corinhas, og skal se en skjebnesvanger kamp - om de ikke vinner, blir treneren sparka. Ser for meg at dette på en måte blir første mulighet til å bli rana (minus lørdagsnatta på jentetur i verdens tredje største by, men da var vi så fulle og glade at det ikke var i våre tanker). Men vi planlegger ikke å ta med oss noe av verdi uansett.

Istad var det en diger klapperslange i en av hagegangene. Jeg så på da Eddi drepte en liten slange her om dagen, men gikk glipp av denne her. Fikk bare se bloddammen etter at Mario hadde knerta den. Hadde ikke trodd at han var så tøff. Tøffere enn bøllene som står opp klokka 5 hver morra for å spille fotball. Det må de forsåvidt gjerne gjøre, men trøbbelet for oss er at de av full hals gauler FALTA UM (vi mangler én) helt til de har fulle lag, noe som ikke skjer før i 6-tida. Alle våkner av denne barulloen. Frokost er ikke før 6.45.

Jeg begynner å få ganske mange interessante ting å skrive om; kommersialisering av karnevalet, kvinnner og demokratisering, Aracruz, som vi besøkte idag, og vaskemetoder i andre land. Det siste er mer indirekte. MST er nemlig veldig opptatte av å utdanne ledere som kan bevisstgjøre de fattige på deres egen situasjon. Disse lederne skal være veldig oppmerksomme på å ta med alle på råd når beslutninger skal tas. Alles mening skal tas alvorlig - det demokratiske aspektet er i teorien meget viktig. Jeg vet at dette er banalt - men det er den eneste erfaringen jeg foreløpig har med disse lederspirene; hver dag vasker vi. Vi fikk opplæring av Alsemar. Jeg begynte å vaske på norsk, og da jeg hadde vasket et rom, kom han og sa: "eh, du, her i Brasil vasker vi litt annerledes." Man fyller en bøtte med vann, tømmer den utover gulvet, tømmer masse såpe oppå, finner en skurekost, skurer veldig hardt, finner en svaber, drar alt vannet av gulvet og ut av nærmeste dør. Og tørker over med en tørr klut. Problemet oppstår neste gang vi skal vaske sammen med en brasilianer. Hun gjør nemlig ting på en helt annen måte. Det samme skjer tredje gang. ALLE har forskjellige metoder, og alle har Den Korrekte Metoden, og er overhodet ikke interessert i å høre på hva vi har å foreslå. Jeg er spent på fortsettelsen.