Jeg skal egentlig skrive en kommentar til Argument i anledning deres femårsjubilum, i egenskap av å være deres styreleder. Men jeg greier ikke slutte å tenke på Gjøkeredet.
Redaktøren min på Scenekunst.no og jeg var enige om at selv om vi vanligvis ikke anmelder (eh,,) skoleteater,
burde vi likevel få med oss dette. Grunnen er selvsagt at denne klassen har markert seg politisk, og at det dermed ville være interessant å se hva de får til når de skal bestemme selv. Gjøkeredet - jaha? Hvorfor det? Hva vil de med det, utover å vise hvor flinke de er? Hvorfor skal en ikke lese boka eller se filmen i stedet? Vel.
burde vi likevel få med oss dette. Grunnen er selvsagt at denne klassen har markert seg politisk, og at det dermed ville være interessant å se hva de får til når de skal bestemme selv. Gjøkeredet - jaha? Hvorfor det? Hva vil de med det, utover å vise hvor flinke de er? Hvorfor skal en ikke lese boka eller se filmen i stedet? Vel.
Ok, så jeg kom i skade for å genierklære disse folka noe ufortjent. Da jeg omsider fikk spurt, viste det seg at de ikke hadde skjønt sjøl hvor fantastisk intelligente de er.
Men heldigvis var de villige til å tenke på saken, og til og med vurdere å hente inn dette nye (briljante!) perspektivet inn i spillet sitt. Det tok en time fra forestillingen var slutt til lynet slo ned i hodet mitt, og jeg fikk denne åpenbaringen: selvfølgelig er galehuset og dets ledere et bilde på dagens teater-Norge! Jo mer jeg appliserte denne tolkningen til de ulike elementene i forestillingen, desto mer overbevist ble jeg: det må jo være sånn. …men det var det ikke. Likevel. Pilene peker alle i samme retning; det er et sabla godt bilde. De burde bruke det. Ved å benekte at de har tenkt slik, outsmarter de vel egentlig alle; ved å nekte, setter de seg i en mye mindre vanskelig posisjon med tanke på framtida. Smart, smart, smart. Så jeg står på mitt: Grattis, dere er geniale.
Det er Scenekunst.no sin skyld. Og den bejublende kritikken av Gjøkeredet som fikk meg inn hit, skrivende i et kommentarfelt. Og det var en skepsis og en kjettersk fordom jeg fikk bekreftet av dette innlegget.
SvarSlettNoe overrasket over at KHIOs elever faktisk skulle ha begynt å fikle med teater som b e t y r noe, at de plutselig skulle ha en forståelse for at de skulle kunne evne å bruke teatret som verktøyet for å formidle en politisk idè...Om det så er deres eget navlelo, som er dèt debatten om institusjonsteatrenes ansattelsesforhold egentlig handler om; de er redde for om det skal være plass til alle KHIOelevene ved Mamma-Tømtas middagsbord når det er så mye annet gammelt rask som tar opp bordplassen de føler de har førsterett på.
Men det viste seg at det var journalistens eget skarpe blikk og intelligente medskapenhet som la til det politiske aspektet. På en sadistisk måte kroer det meg at elevene selv ikke så den ligningen i eget stykke. Og noen beskbitre fordommer mot statlig teaterutdannede skuespillere ble bekreftet av en tæret, tverr og opplagt misunnelig frilanser.
Denne besk-bitre frilanser er da undertegnede (for å rydde all tvil av bordet)
SvarSlettHKS
Kjære HKS - takk for kommentar! De kommer altfor sjelden. Et par ting er litt uklart; hva er det som er Scenekunst.no sin skyld?
SvarSlettOg ja - jeg var litt kjapp til å juble veldig høyt. Men å si at disse studentene overhodet ikke vil bruke teater politisk, å si at de tross alt bare vil underholde, det tror jeg ikke noe på.
Selv mente de, så vidt jeg skjønte, å ha brukt mye tid på å tenke på nummenheten undertrykte befolkninger i Midt-Østen og Nord-Afrika har opplevd, og hvordan de jobber for å tilrive seg frihet. Den linken er faktisk litt mer utydelig for meg, kanskje mest fordi opprørene i de nevnte regionene nettopp mangler en McMurphy - en leder.
Trass i at jeg overtolket, vil jeg virkelig anbefale forestillingen! Den er gratis, og går til og med fredag :)
Kjære HKS.
SvarSlettJeg har snakket med skuespillerne fra Gjøkeredet. Og som også Anna skriver over mitt innlegg: De hadde en politisk ide som utgangspunkt for denne oppsetningen. Og skrive at Khios elever ikke evner å bruke teatret til å fremme politiske tanker, beviser kun én ting: Det er mye du ikke har sett, eventuelt ikke forstått av oppsetninger og andre begivenheter ved denne skolen. Jeg synes kommentaren din er er trist lesning. Den er grunn, og den er uten hold. Jeg vil gi deg noen eksempler for å presisere. "Nada" 2009: Stykket hvor elevene kuppet sin egen timinutter til å ta opp det politiske aspektet ved sammenslåingen av de forskjellige kunstlinjene i Oslo. Elevene gikk hardt ut med bannere og slogans som "Khio må opphøre". Publikum ble låst inne i scenerommet og fikk ikke forlate bygningen før alle hadde skrevet under på dokumentet om opphørelse av høgskolen.
Seminarene "Visjoner i norsk teater" 2011 "Kjønnsgestaltning på scenen" 2010: 4. klasse ved Teaterhøgskolen, Khio inviterte hele teater-Norge for å diskutere overnevnte problemstillinger, både gjennom paneldebatter, foredrag og kunstneriske innslag.
"Gjøkeredet" 2011 tar kanskje ikke for seg det navlelo-beskuende aspektet i det å få jobb på Nationaltheatret, men om opprøret i Midt-Østen og Nord-Afrika. Ja, de ønsker å vekke nummenheten i folket.
Jeg synes du skal ta deg en tur på Khio! Det er unge skuespillere som vil si noe på scenen, gjerne om politiske saker!