Sider

17 desember 2010

Star Sushi slår til i julestrida

Nå har Star Sushi i Frognerveien et helt latterlig bra tilbud: 10 biter for 70 kr. Maten er i tillegg skikkelig god. Hva gir du meg.

Risen henger godt sammen uten å grøte. De er generøse med gori og har en god soyasaus. Fisken er pent skåret og har god smak. Selv smørfisken deler seg pent om en prøver seg på denslags. Makiene er trad med avocado og laks, og ellers er det laks, tunfisk og smørfisk. Veldig klassisk, ingen store overraskelser, men overraskende høy standard. Dessuten er de som jobber der hyggelige. 


Tar bilde neste gang.

19 november 2010

Det eviga Leendet: Livet vil bare seg selv


Pär Lagerkvist ser ut til å legge etikk til side, og mener at vi må akseptere livet slik det er; at vi må tåle at tyver kan være lykkelige. Verk holder fast på det underliggende ubehaget i Lagerkvists tekst, men løfter også fram humoren. De bryter opp det veldige for oss og mater oss med små biter av aparte fortellinger. Med intense fortellerstemmer og hevede øyebryn viser de oss hvor umulig Lagerkvists spørsmål er. Den egne formen deres kler teksten, og åpner forhåpentligvis noen flere øyne for denne anerkjente, men i liten grad leste nobelprisvinneren i litteratur.

Det eviga leendet
Verk produksjoner

På scenen: Saila Hyttinen, Anders Mossling, Håkon Mathias Vassvik og Solveig Laland Mohn m.fl.
Regi: Fredrik Hannestad.
Tekst: Pär Lagerkvist. 


Les resten av teateranmeldelsen på Scenekunst.no eller under bildet. 

Foto: Verk Produksjoner

02 november 2010

Blå drøm

Restaurant Fjord er mørk og maskulin, med sine dypblå vegger og enorme lysekroner lagd av horn og glass. Putene i sofaene langs veggene glitrer av paljetter, og selv tallerkenene er glass kantet med gull. Lokalet er fullt av utenlandske mennesker, mange i følge med en nordmann. Det bobler av ulike språk slik champagnen vi valgte som aperitiff bobler i glasset. Rund og rik skummer den over tunga, mens vi får kveldens første asjett. Der ligger en hilsen fra kjøkkenet; en liten salat niçoise der tunfisken er byttet ut med to tynne skiver lettrøkt kveite. Noen velvalgte korn med maldonsalt hjelper oljedressingen med å løfte salatbladene fra det ordinære til noe som ligner en liten opplevelse.

Restaurant Fjord

01 november 2010

Schizofren klassikar i Lara Croft-drakt

Foto: L-P Lorentz


I Det norske teatret si oppføring av klassikaren Den hemmelege hagen greier ikkje teateret å bestemme seg for kva som er viktigast. 
 
Teatret vil så gjerne ha i pose og sekk. Dei vil ha fram den djuptliggande bodskapen om håp og meistring av sorgbearbeiding, samtidig som dei vil appellere til ungdom ved å sette fortellinga inn i ei fresh dataspelsetting. Begge mål mislukkast. Dersom dei skulle nådd fram med bodskapen, måtte dei ha gitt oss moglegheit til å bli ordentlig kjente med karakterane i stykket, slik at vi fekk sympati med prosjekta deira. For å appellere til ungdommen måtte dei i større grad tatt på alvor den kompleksiteten og rikdomen som faktisk ligg i musikken og dataspela til ungdommen.

29 oktober 2010

Restaurantanmelderne og meg

Tidligere i høst diskuterte avisene om de skulle ha anonyme eller navngitte restaurantanmeldere. Grunnen til at de begynte å snakke om det, er at VG har begynt med navngitte. Og jeg har, for første gang på mange år, begynt å frekventere VGs nettsider. Ikke alle, men restaurantguiden deres leses nå jevnlig. Interessant nok mener jeg å se at restaurantanmeldelsene i alle aviser har tatt seg opp i etterkant av den nevnte debatten. Denne delen av matstoffet har ligget nede for telling en stund. Etter en brutal runde med kokker og restauratører virker det som om avisene har begynt å redigere disse spaltene igjen. Ingenting gleder meg mer. Jeg elsker en god restaurantanmeldelse.

27 oktober 2010

Kritikersalong: Kritikere på blogg



Mandag var jeg på Kritikersalong, der det ble diskutert hva rollen til bloggkritikere er sammenlignet med kritikere i aviser. Der var litteratursjefen til Dagbladet, Sven Ove Bakke, og det samme var leder av Kritikerlaget, Anne Schäffer og Bokmerker.org-damene Kristin Storrusten og Julie Brannfjell. Kvelden ble i veldig stor grad preget av drøfting av bloggernes rolle innen litteraturkritikk, men som teaterkritiker fikk jeg likevel mange interessante ideer og et par aha-opplevelser. 

15 september 2010

Personlig, varm og modig Werther

Foto: Chris Erlbeck


Anmeldelse av Unge Werthers Lidingar av J.W von Goethe på Det norske teatrets Scene 2. 

Jonas Corell Petersen er en mann med betydelig og løfterikt regitalent. I sin diplomoppgave ved regilinja på KHiO velger han den tungsindige 1700-tallstragedien Unge Werthers Lidingar, og setter den opp som en bittersøt norsk, rosenrød fjell&vidde-fantasi. Den danske regissøren lar den enkle og effektive scenografien og rekvisittene være en konstant mobbing av appelsin- og kvikklunsjnordmenn; vi som er så mette, spreke og vellykkede at vi ikke lenger har noe å strekke oss etter, noe å leve for.

13 september 2010

Apparater på teater


Foto: Verdensteatret/ Asle Nilsen

Anmeldelse av And all the questionmarks started to sing av Verdensteatret på Black Box Teater i Oslo.

Verdensteatret viser oss en sepiagrå verden av sakte og store lyder og bevegelser. De snur vår opplevelse av det organiske og det mekaniske på hodet og lar mennesket trekke seg vekk fra spotlighten til fordel for lyspærebakterier på havets bunn.

En liten mann står på scenen og plystrer. Rundt ham ruver tre vegger hvite av TV-snø, og gulvet er fylt med underlige maskiner og sveisverk. Plystringen er fin, som en fugl eller en fløyte. Lyden lages i rommet mellom underleppa og nedtennene. Men så kapres tonen hans av en støyete maskinlyd. Hver gang mannen plystrer, fanges klangen opp av støylyden og kastes rundt i hele rommet, så høyt at vi må holde oss for ørene. 

03 september 2010

Ibsenmaskinen føder døde barn









Ibsenmaskin
Nationaltheatrets hovedscene
Anmeldt for Scenekunst.no

I den tyske regissøren Sebastian Hartmanns stykke Ibsenmaskin møter vi en overveldende mengde løsrevne puslespillbiter som ikke passer sammen. Det er som om alle Ibsens stykker blåses i fillebiter, og vi får plukke opp restene. I dette kaoset gjør imidlertid noen temaer sterkere inntrykk enn andre. Hartmanns utforsking av Ibsens døde barn er en meningsfull tolkning av hvorfor vi ofte opplever funksjonshemming som ekkelt.

Resten av anmeldelsen finner du her


 FOTO: L-P Lorentz.

02 juni 2010

Råraffe, raffinerte rockedelikatesser

Anmeldelse av Palace Grill, besøkt 1. juni 2010



Palace Grill, Solligata 2
Mat: 6
Meny: 6
Miljø: 5
Service: 6
Pris: 5
Hjemmeside: Palace Grill
Telefonnummer: 23 13 11 40



Det er en av de første, virkelig deilige sommerdagene. Den ene samboeren vår skal på picnic i parken, og den andre er litt solbrent. Vi har 8-årsdag og det er en perfekt kveld å tilbringe i friluft. Eller - en perfekt dag å få bord på den bittelille, vulgærfine gourmetrestauranten Palace Grill.
- Har du et ledig bord til to?
- Ja, dersom dere er klar for fire timer og tolv retter, spytter hovmesteren tilbake, og tar oss i mistrosk betraktning. Han er vant til at folk kommer uten å vite hva de kommer til.
- Kjempeklare! roper vi jublende.

08 mai 2010

Ekteskap som rakner


Gjenkjennelse er som regel et effektivt middel i komedien, og parforholdets utfordringer burde ikke være fremmed for meg. Likevel treffer ikke klisjeer og morsomheter vi får servert særlig godt. Når fortellingen blir for forutsigbar, har en lett for å miste interessen. 


Foto: Gisle Bjørneby
Regissør: Piotr Cholodzinski
Skuespillere:
Reidar Sørensen
Anne Krigsvoll
Scenografi: Stein Elvestad


20 april 2010

To ting

To stykker som går på Nationaltheatret nå handler om hvordan sivilisasjonen bare er et ferniss over vår dyriske natur. Jeg anbefaler virkelig ikke noen av dem:

- Fluenes Herre: slett dramaturgi og flat presentasjon av en utrolig kul historie.

- Blodig Alvor: Flau humor for voksne som vil betale 400 kr for en uendelig og ropete Carl & Co-episode. Misbruk av dyktige skuespillere, spør du meg.

Foto: Sigurd Fandango

18 april 2010

Vakker, overpedagogisk Sporvogn





Nasjonalballetten hadde lørdag 17. april premiere på John Neumeiers ballettversjon av Tennesee Williams skuespill En sporvogn til begjær fra 1947.


Jeg har mange ganger fortvilt over at jeg med mine teaterbriller ”ikke skjønner noen ting” når jeg ser dans. Med en så klar historie som En sporvogn til begjær er det rakt ut ironisk at det ikke gis mye mer rom for abstraksjon i den dansede versjonen. Det hadde publikum tålt helt fint. Med enkel, elegant scenografi, effektiv lyssetting, vidunderlige kostymer og til dels glimrende musikkvalg har Neumeier med sitt sterke dansekompani mulighet for å gi oss langt flere åpninger for tolkning. Isteden overlater han ingenting til publikums fantasi, og dansens styrke – det å kunne uttrykke følelser gjennom bevegelse og kroppslig energi, utnytter ikke sitt subtile potensial.



18 mars 2010

Fornøyelig og befriende Romeo og Julie




Hvordan kan man ha skyhøye forventninger til noe så enkelt som dette: en teatergruppe ringer 50 mennesker og ber dem fortelle historien om Romeo og Julie. To skuespillere spiller ut det respondentene sier. En tredje skuespiller byr på en liten overraskelse som bidrar til lettende brudd i intensiteten samt at den frembringer i en den dumhetsfølselsen og usikkerheten respondentene opplever når de innser hvor lite de husker.

11 mars 2010

Tilbake til Romeo og Julie

I kveld overvar jeg tilfeldigvis en samtale mellom regissør Visctoria Meirik og noen som heter Shakespeare-selskapet. De snakket om Romeo & Julie-forestillinga til Meirik (som jeg har anmeldt her). Selskapet stilte spørsmål og Meirik svarte og tok i mot kritikk og kommentarer. Meirik er en ganske ung instruktør, og har laget en mørk og bråkete forestilling som mange gamle mennesker ikke helt ser ut til å like. De okker og stønner over all seksualiteten og all volden.

Det er fascinerende hvor ulikt jeg og mine venner tenker og snakker om teater fra disse, stort sett, gamle menneskene. Vi reagerer på totalt ulike ting, og det slår meg at jeg så å si aldri snakker med gamle mennesker om teater.

10 mars 2010

Lykkejegerne


Anmeldelse trykket i Klassekampen 8. mars 2010
Isenkramteatret presenterer
Ikaros faller/ Learning to fly 
Sted: Black Box Teater 
Regi: Isenkramteatret og Kjell Moberg. Etter en idé av Nils Petter Mørland.  
Skuespillere: Mats Eldøen, Marte Mørland og Nils Petter Mørland. 


Isenkramteatret tar et oppgjør med coachingkulturen, som forteller oss hvordan vi kan forbedre oss selv, fylle våre dager med fart og sveve gjennom livet.

08 mars 2010

Et hus av forventninger

 
 NRKs bilde

Jeg anmelder  Dramatikkens Hus' åpningsforestilling Henvendelser på Scenekunst.no 



Drh's bilde. De har veldig få, virker det som.

28 februar 2010

Drøm blir fornedring

Anmeldelse

Drømmen med De Utvalgte på Black Box storsalen


Er drømmen fiksjon eller virkelighet? Fantasi og sannhet veves sammen av skuespillere og figurer på Black Box. De Utvalgte lykkes med sitt foruroligende stykke om drømmen om det man skal oppnå, og om kunstnerens rolle iblant oss. 

18 februar 2010

Forakt og verdighet


Anmeldelse trykket i Klassekampen 15.02.10

Radio Propagandhi!
Av og med Tynset FM
Black Box Teater, Lille sal


Tre menn i kule briller og blå kjeledresser leker med hver sin gamle Tandberg-radio. En skulle ikke tro at så vakre apparater kan lage så mye støy. Bakveggen viser Tynset FMs hjemmeside. Direktesending, står det.
                Radio Propagandhi! Er et livesendt radioshow der trioen Tynset FM fire kvelder på rad intervjuer mennesker som kjemper for saker ikke så mange tror på. Regissør og skuespiller Morten Traavik er kveldens programleder. Nordkoreamannen er hans intervjuobjekt.

10 februar 2010

Sjenerende morsom Rubin


Anna anmelder Riksteatrets Sangen om den røde rubin Scenekunst.no.


Bilder: Erik Berg

30 januar 2010

Skitten, sleivete Shakespeare



Romeo og Julie på Nationaltheatrets hovedscene
Regi: Victoria Meirik.
Historien om Romeo og Julie er kanskje verdens mest kjente skuespill, og den mest klassiske kjærlighetstragedien i teaterhistorien. Hun elsker ham, han elsker henne, de kan ikke få hverandre fordi de kommer fra familier som ligger i krig med hverandre. De forsøker å lure alle, til og med døden, men ender opp med å gå i døden for hverandre. Så vakkert, så trist.
I utgangspunktet liker jeg Shakespeare best når han spilles slik han ble spilt i sin samtid: skittent, sleivete, rått, folkelig og klart henvendt til publikum. Meiriks forestilling er slik. Men det er likevel ikke full klaff mellom den svulmende, poetiske, strålende teksten til Shakespeare og spillestilen til ensemblet på Nationaltheatrets hovedscene.
Åpningen er glitrende. Koret, spilt av Røise, Egeland og Wiggen, danser en begjærende og berusende chaplinsk koreografi, det hele akkompagnert av pianisten Revholt. Så går sceneteppet opp, og på beste Brecht-vis står alle aktørene på rekke, hver med en plakat i hendene der rollefiguren deres presenteres. Jeg tenker: Halleluja, dette blir moro! Men så åpner Capulet (Frisch) munnen, og det hele faller pladask til marken. Oppblåst og med overdreven dramatikk maser han i vei om at krigen mellom Montaguene og Capuletene må ta slutt.
Visuelt sett er Romeo og Julie en herlig nytelse . Scenografi, kostymer, lys og sminke er alt harmonisk holdt i svart-hvitt, det er disko, slum, dystert og bøllete. To kameraer filmer hele forestillingen live, som en evig bytryne-paparazzi-parade. Filmen blåses opp på en gedigen bakvegg full av toalettskriblerier om kjærlighet og savn. Med storskjermen gis skuespillerne mulighet til å bruke mimikk som ellers kun er mindre og mer intime scener forunt. Men noen ganger ”tvinges” man til å se på det som foregår på skjermen framfor å se på scenen, fordi det er på skjermen man ser ansiktsuttrykkene: fortvilelse, tvil, skyld og forelskelse.
Teksten lyder litt for stiv tatt i betraktning at det er tydelig at den her ønskes formidlet løssluppen og sleivete. Flyten er ikke god nok.
Mariann Hole er en av teatersjef Tømtas favoritter, og er en yndig frøken. Selv om hun er god, har hun vanskelig for å bli noe annet enn søt. Som Julie får hun lov til å være rocka, leken og cool, men det kalvbeinte uttrykket hennes forråder henne: hun er og blir søt. Jon Øigarden som Romeo har det motsatte problemet: han er ikke søt. Han er ingen poetisk kunstnersjel hvor kun blomster renne ut av munnen hans. Han er en Joker, en snik, en slesk og deilig silkehanskebølle. De få scenene der han får spille ut dette uttykket, er han riktig god. Men når han forsøker å se ut som en hundevalp, vemmes jeg. Han fungerer ikke helt som  emosjonell og lettrørt Romeo.
Kanskje er tanken at den som er søt skal få spille tøff, og den som er tøff skal få spille søt. Det fungerer dessverre bare delvis, da vi ikke makter helt å tro på de to elskende.
Å la to såpass voksne skuespillere spille hovedrollene er kanskje et bevisst grep, for også andre karakterer spilles av overraskende skuespillere. Mercutio, Romeos bestevenn, spilles av den over 60 år gamle Remlov, og skal her kanskje i større grad fungere som en mentor for Romeo. Mange av de opprinnelige mannsrollene spilles av kvinner, deriblant presten Lorenzo, spilt av Anne Marit Jacobsen.
Ganske konsekvent driver folk gjennom hele forestillingen og jokker på hverandre. Det er som om Meirik ønsker å manifestere at alle hele tiden går rundt og tenker på sex. Grepet fungerer levendegjørende, og som et godt supplement til poesien på storskjermen.
Den dystre tonen går igjen også i musikken, som er sentral i stykket. I tillegg til Ulver og Nick Cave, gjør operasangerinnen Ingrid Vetlesen en fantastisk jobb: hun løfter hele forestillingen. Hennes ulike arier av Romeo og Julie-operaer er så vakker og slående at vi lurer på om vi er veldig gamle om vi egentlig har mer lyst til å se operaen. Det som preger denne oppsetningen er at vi liker den best når skuespillerne holder kjeft. Og når det er Shakespeare som spilles, er det rett og slett litt synd.

Begge foto: L-P Lorentz


PS. Vi så generalprøven. Det kan hende ting var litt mer på halv åtte enn de vil være når forestillingen har fått spilt seg litt inn.

22 januar 2010

Anna anbefaler Black Box!

Scenekunst.no anmelder jeg Over Evne III som spilles på
Black Box teater. Jeg anbefaler alle som synes det spilles for lite
viktig og inspirerende teater med ordentlig budskap å se det.



Foto: Catherine Haanes