Tolvskillingsoperaen

Jeg elsker Tolvskillingsoperaen, eller Tiggeroperaen, som Brechts stykke er mer enn inspirert av – det er nemlig en blåkopi av John Gays 1700-talls Londondrama. Scenen er befolket av tiggere, horer og skurker, og et trekantdrama med omkransende slektstre er stammen i plottet.

Men for å sette opp Tolvskillingen må man ha en grunn til det. Man må ha noe å si, noe å formidle til publikum. Sånn er det alltid med teater. Jeg oppfatter ikke hva Det Norske Teatret vil med denne forestillingen. Kanskje det er fordi det er blitt gjort om til musikal. Musikaler er bare underholdning og trenger ingen videre begrunnelse. Det er derfor jeg ikke liker musikaler.

Brecht var en meget kontroversiell dramatiker i sin tid – han var opptatt av å fremmedgjøre publikum for det som skjedde på scenen, og aldri la tilskuerne få lov til å leve seg inn i stykket. Han lot gjerne parykker falle, og lot skuespillerne gå ut av rollen for så å sjikanere og kommentere rollefiguren sin. Han kunne la noen spankulere over scenen med et skilt der det stod ”dette er bare på liksom”, og han syntes ikke det var unaturlig å bruke en Deus ex Machina for å avslutte stykket. Dermed er Tiggeroperaen perfekt for Brecht.

Musikken er lagd av Kurt Weill, og var ekstremt opprørende da den kom. I dag har musikere som Tom Waits, The Doors og Kaizers Orchestra videreført den styggfine måten å musisere på, og vi er vant til denne slags. Sangene er fantastiske, musikken likeså. Hvem kan la være å elske Mackie Kniven, Sjørøver-Jenny, Kanonsangen og Hva lever menn’ske av?

Men castingen er katastrofal. Verst er det at Paul Ottar Haga slett ikke er Mackie Kniven. Mackie er en fantastisk sjarmør. Alle skal falle for ham, og selv om vi vil se ham hengt, skal vi være stupforelsket i ham i samme øyeblikk. Haga er for gammel og trøtt for denne rollen. Han sjarmerer ikke bestemora si engang. Han mangler energi, og kommuniserer ikke med publikum. Enda verre er Sverre Solberg som politimester Brown. Han er bare patetisk. Og på helt feil måte. Det er faktisk litt pinlig. Brown er selvsagt vinglete, han lar sin ungdomsvenn dingle, men Solberg er bare ikke god nok.

De som redder forestillingen er to av Mackies kvinner, nemlig hora Jenny og en av konene hans, mafiakongens datter, Polly Peachum, gestaltet av henholdsvis Evelyn Jons og Heidi Gjermundsen Broch. Begge har en stemmeprakt som er få forunt, og begge er dugelige i sine roller. Sangene spenner mellom operaiske arier og gutturale vræl. Balansegangen mellom det forfinede elegante og det råttent vulgære blir lekkert ivaretatt av begge. Jons sliter med nynorsken, men det er likevel bra at teatret tør å la en svenske slippe til.

Scenografien er klassisk titteskap – industriell stålgrå og dyster – og temmelig fri for humor. Heller ikke den har noe særlig å tilføre forestillingen. Det er fint at man bruker flere etasjer, men man gjør egentlig ikke så mye mer ut av det enn å ha to rekker med folk oppe og to nede, og så står de der og synger, da.

Manuset er så brilliant – fullt av tørrvittigheter, elegant vekslende mellom høytflyvende sosietetsfraser og den mest nedrige rølpeprat. Men i musikalformatet faller mye av den deilige replikkvekslingen bort – eller på stengrunn. Den ramme samfunnskritikken kommer ikke fram, budskapet er slipt vekk. Jeg vil ikke ha musikal. Jeg vil ha Brecht. Men Brecht ville sikkert sagt at dette er det man må tåle. Man skal ikke like alt.