Strålende forestilling. Løp og se - men kom forberedt. |
Regissør Sigrid Strøm Reibo er en fortsatt ung og lovende,
men hun har allerede bevist sitt talent mange ganger. Særlig lykkes hun med å
gjøre moderniseringer av klassisk stoff.
Denne gangen tar hun for seg den greske myten om Fedra,
dronning av Kreta, gift med helten Thesevs, og halvsøster til Minotaurus. Fedra
og kvinnene i familien er rammet av en forbannelse fra kjærlighetsgudinnen
Venus (jadda, 1600-tallsdramatikeren Racine blander romersk og gresk mytologi
så det ljomer), og er derfor ulykkelig besatt av kjærlighet til sin stesønn. Hun
opplever at hun er låst, og ikke har noen valg, samtidig som hun forpester
tilværelsen til stesønnen Hippolytos.
Samspillet mellom skuespillerne er intenst, og
rolletolkningene sterke. Her er det ingen svake ledd, men Gjertud Jynge som
Fedra og Nicolai Cleve Broch som Hippolytos utmerker seg. Jynge med sin
nevrotiske og ødelagte Fedra, Broch med en overbevisende tolkning av en god
mann som går til grunne.
Noe av det vakreste ved forestillingen er den solide tolkningen av Halldis Moren Vesaas' legendariske oversettelse av franske Racines dramatekst. Manuset er på versemålet aleksandriner, som er typisk for franske tragedier. Vesaas har til de grader lyktes med sin vakre, lyriske oversettelse, og i denne produksjonen spilles versemålet ut i et fjetrende scenespråk. Det er virkelig betagende.
En viktig del av forestillingen er musikken og dansen som
spilles mellom aktene. Her danses myten om Minotaurus i et blekgrått, tåkelagt
landskap. Hvitkledde figurer med klassisk greske masker danser søtt og saftig,
stakkato og klumpete, men fortsatt lett.
Kostymene er utrolig elegante og tidløse. Kvinner som menn
er kledt i tweeddresser og slips, kvinnene med nydelig feminine snitt. Lyssettingen er elegant og har stor effekt. Scenografien
er røde sofaelementer og greske statuer og byster på pidestaller. Når de er
stringent satt opp, gir de to faktorene assosiasjoner til Nasjonalgalleriet,
men når de er mer kasta rundt i rommet tenker jeg mer på gamle strippeklubber
med tydelig innslag av dyprød fløyel og hvite lår.
Problemet med forestillingen er at en helst skal ha
repetert mytene, både den om Fedra og den om Minotaurus, for å henge med i
intrigene. Som barn elsket jeg de greske mytene, men de satt ikke helt i forkant av denne forestillingen. Da jeg leste
gjennom programtekstene i pausen, sa jeg «aha» sikkert fem ganger. Og etter
pausen skjønte jeg mye mer av det som ble sagt og gjort. Med andre ord: Strålende
forestilling – løp og se – men kom forberedt.
Nicolai Cleve Broch og Gjertrud Jynge gjør særlig inntrykk med sine sterke rolletolkninger. |
Om forestillingen:
Spilles på Det norske teatrets Hovedscene (bare to ganger til!)
Fedra av Jean Racine
Omsetjing av Halldis Moren Vesaas
Omarbeidd av Ingrid Weme Nilsen, Sigrid Strøm Reibo og Ola E. Bø
Regissør: Sigrid Strøm Reibo
Koreograf: Oleg Glusjkov
Scenograf og kostymedesignar: Olav Myrtvedt
Komponist: Alexandr Manotskov
Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen
Lysdesignar: Torkel Skjærven
Gjertrud Jynge - Fedra
Paul-Ottar Haga - Tesevs
Gard Skagestad - Teramenes
Nicolai Cleve Broch - Hippolytos
Jorunn Kjellsby - Oinone
Ane Dahl Torp - Aricia
Fedra av Jean Racine
Omsetjing av Halldis Moren Vesaas
Omarbeidd av Ingrid Weme Nilsen, Sigrid Strøm Reibo og Ola E. Bø
Regissør: Sigrid Strøm Reibo
Koreograf: Oleg Glusjkov
Scenograf og kostymedesignar: Olav Myrtvedt
Komponist: Alexandr Manotskov
Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen
Lysdesignar: Torkel Skjærven
Gjertrud Jynge - Fedra
Paul-Ottar Haga - Tesevs
Gard Skagestad - Teramenes
Nicolai Cleve Broch - Hippolytos
Jorunn Kjellsby - Oinone
Ane Dahl Torp - Aricia
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar