Sider

09 mai 2014

Leken og vakker scenemagi fra franske trøndere

Anmeldelse av Forget me not.
Anmeldelsen ble publisert på Scenekunst.no.

Gjestespill på Det Norske Teatrets hovedscene. 
Av Phillipe Genty. 
Med skuespillere utdannet ved Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT). 

Forget me not fra Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) og regissør Phillipe Genty er en forestilling som uten ord formidler drømmer og følelser i et slående vakkert scenerom. Lekenheten dyrkes, noe som gjør dette til en liten perle av estetikk, humor og rytme, tross noen haltende elementer.

Regissør Philippe Genty dyrker lekenheten i et slående vakkert scenerom.
Levende og døde kropper
I et vinterlig landskap der vinden uler over viddene møter vi dresskledde menn og kvinner i hvite, tidløse kjoler. To sjarmerende sjimpanser er også der, og særlig sympati vekker den feminine apen som så gjerne vil være et menneske. Kraften i annerledesheten hennes er gjenkjennelig.

Hver av skuespillerne har en dobbeltgjenger – en dukke som ligner dem selv veldig både i kropp og fjes. Slik dobles antall aktører, og effekten er fascinerende. Ut på scenegulvet velter menneskelige figurer som larver. Opplevelsen av den organiske kroppen versus den uorganiske er ubehagelig. Vi ser ikke alltid hva som er en dukke og hva som er et menneske. Mest uggen er følelsen som vekkes når den levende kvinnen har en dukkemaske på .

Fanger flyktige fabler
Materialet i Forget me not er utviklet av den franske regissøren og dukkeføreren Phillipe Genty og  kona, koreografen Mary Underwood. De har spart på drømmene sine, og jobbet fram de mange små tablåene ut fra sine vekkflytende drømmer og flyktende tanker. Gjennom improvisasjon har HiNT-klassen så jobbet fram scenene for scene, og fylt forestillingen med yndig sang og dans.

En av de vakreste scenene er den der en hvitkledd kvinne danser med et enormt silkestoff. Dansen gir en rekke assosiasjoner. Stoffet blir en svart silkesky, et stort skjell, andre ganger er det nordlys, så et sotete, digert skjørt som danser litt over gulvet. Mennene som forsøker å nå den dansende kvinnen holdes på avstand av denne askestormen, de fanges i skjellets indre, de overkjøres og forsvinner i løse lufta.

Forget me not. Compagnie Philippe Genty, Det Norske Teatret 2014. 
Glede på glattisen
Noen av scenene er så fengslende vakre at det grenser til scenemagi, mens andre blir litt platte. Sammen med estetikken er humoren et bærende element i Forget me not, og den svinger mellom slap-stick og en mer underfundig stil. Publikum ser ut til å sette pris på spennet, og veksler mellom latterbrøl og gledeshyl og mer smilende humring.

Lengsel etter kjærlighet
Ønsket om å bli elsket er et viktig tema, og lengselen etter det motsatte kjønn er svært present i forestillingen. Et forstyrrende element er det gjennomført ultrastereotype Disney-machistiske kjønnsrollemønsteret i stykket. Kvinnene er kyske, pripne og lengter på avstand, mens mennene er grådige, pågående og maser til de får.

Sprikende lydspor

Bevegelse og spill er detaljert på grensen til det utstuderte. Tekstene i de mange sangene som framføres er vanskelige å få tak i, men det spiller ingen rolle.

Et større problem er måten musikken svekker forestillingen. Melodiene er spesialkomponert til stykket, og er nært beslektet med filmmusikk, der den svinger fra det spielbergklassiske, via krim og til western. 80-tallssaksofonen og spilledåsen får begge sitt. Spriket i sjangre bryter opp og fragmenterer det ellers helhetlige uttrykket i oppsetningen.

Forget me not er likevel en usedvanlig vakker forestilling. Lyssettingen er magisk, og bidrar til frysningene som flere ganger grøsser over hele kroppen.

Kulturarbeidere med kontrakt
Det utdannes for mange skuespillere her til lands, får vi stadig høre. Det er ikke jobb til dem, og kulturarbeidere topper statistikken over velutdannede folk som må ty til NAV og ta irrelevante brødjobber for å kunne drive med faget sitt ved siden av. Teaterutdanningen til HiNT er blant disse som pøser skuespillere utover det norske markedet. Men vent litt – hva er det som har skjedd her? Avgangsklassen fra 2012 har ikke vært ledige et eneste øyeblikk siden de var ferdig utdannete. De har hatt travle dager, på turné verden rundt med sin vakre forestilling Forget me not.

Dette er en stor fjær i hatten til HiNT og Ørjan Hattrem. Lederen for skuespillerutdanninga lykkes stadig med å inngå fruktbare samarbeid med internasjonale, anerkjente aktører innen teaterlivet. Hattrem fortjener anerkjennelse for den jobben han gjør, ikke minst med å skaffe dyktige, internasjonale samarbeidspartnere og -teatre hvor studentene hans får hospitere i studietida. På denne måten får de utvidede perspektiver på hva teater er i internasjonal sammenheng. Det tjener teater-Norge på.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar