Anmeldelse av Forget me not.
Anmeldelsen ble publisert på Scenekunst.no.
Gjestespill på Det Norske Teatrets hovedscene.
Av Phillipe Genty.
Med skuespillere utdannet ved Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT).
Forget
me not fra Høgskolen i Nord-Trøndelag
(HiNT) og regissør Phillipe Genty er en forestilling som uten ord formidler
drømmer og følelser i et slående vakkert scenerom. Lekenheten dyrkes, noe som
gjør dette til en liten perle av estetikk, humor og rytme, tross noen haltende
elementer.
![]() |
Regissør Philippe Genty dyrker lekenheten i et slående vakkert scenerom. |
Levende og døde kropper
I
et vinterlig landskap der vinden uler over viddene møter vi dresskledde menn og
kvinner i hvite, tidløse kjoler. To sjarmerende sjimpanser er også der, og
særlig sympati vekker den feminine apen som så gjerne vil være et menneske.
Kraften i annerledesheten hennes er gjenkjennelig.
Hver
av skuespillerne har en dobbeltgjenger – en dukke som ligner dem selv veldig
både i kropp og fjes. Slik dobles antall aktører, og effekten er fascinerende.
Ut på scenegulvet velter menneskelige figurer som larver. Opplevelsen av den
organiske kroppen versus den uorganiske er ubehagelig. Vi ser ikke alltid hva
som er en dukke og hva som er et menneske. Mest uggen er følelsen som vekkes
når den levende kvinnen har en dukkemaske på .
Fanger
flyktige fabler
Materialet
i Forget me not er utviklet av den
franske regissøren og dukkeføreren Phillipe Genty og kona, koreografen Mary Underwood. De har spart
på drømmene sine, og jobbet fram de mange små tablåene ut fra sine vekkflytende
drømmer og flyktende tanker. Gjennom improvisasjon har HiNT-klassen så jobbet
fram scenene for scene, og fylt forestillingen med yndig sang og dans.
En
av de vakreste scenene er den der en hvitkledd kvinne danser med et enormt
silkestoff. Dansen gir en rekke assosiasjoner. Stoffet blir en svart silkesky, et
stort skjell, andre ganger er det nordlys, så et sotete, digert skjørt som
danser litt over gulvet. Mennene som forsøker å nå den dansende kvinnen holdes
på avstand av denne askestormen, de fanges i skjellets indre, de overkjøres og
forsvinner i løse lufta.
![]() |
Forget me not. Compagnie Philippe Genty, Det Norske Teatret 2014. |
Glede
på glattisen
Noen
av scenene er så fengslende vakre at det grenser til scenemagi, mens andre blir
litt platte. Sammen med estetikken er humoren et bærende element i Forget me not, og den svinger mellom
slap-stick og en mer underfundig stil. Publikum ser ut til å sette pris på
spennet, og veksler mellom latterbrøl og gledeshyl og mer smilende humring.
Lengsel
etter kjærlighet
Ønsket
om å bli elsket er et viktig tema, og lengselen etter det motsatte kjønn er
svært present i forestillingen. Et forstyrrende element er det gjennomført
ultrastereotype Disney-machistiske kjønnsrollemønsteret i stykket. Kvinnene er
kyske, pripne og lengter på avstand, mens mennene er grådige, pågående og maser
til de får.
Sprikende lydspor
Bevegelse
og spill er detaljert på grensen til det utstuderte. Tekstene i de mange
sangene som framføres er vanskelige å få tak i, men det spiller ingen rolle.
Et
større problem er måten musikken svekker forestillingen. Melodiene er spesialkomponert
til stykket, og er nært beslektet med filmmusikk, der den svinger fra det
spielbergklassiske, via krim og til western. 80-tallssaksofonen og spilledåsen
får begge sitt. Spriket i sjangre bryter opp og fragmenterer det ellers helhetlige
uttrykket i oppsetningen.
Forget me not er likevel en usedvanlig
vakker forestilling. Lyssettingen er magisk, og bidrar til frysningene som
flere ganger grøsser over hele kroppen.
Kulturarbeidere med kontrakt
Det
utdannes for mange skuespillere her til lands, får vi stadig høre. Det er ikke
jobb til dem, og kulturarbeidere topper statistikken over velutdannede folk som
må ty til NAV og ta irrelevante brødjobber for å kunne drive med faget sitt ved
siden av. Teaterutdanningen til HiNT er blant disse som pøser skuespillere
utover det norske markedet. Men vent litt – hva er det som har skjedd her?
Avgangsklassen fra 2012 har ikke vært ledige et eneste øyeblikk siden de var
ferdig utdannete. De har hatt travle dager, på turné verden rundt med sin vakre
forestilling Forget me not.
Dette
er en stor fjær i hatten til HiNT og Ørjan Hattrem. Lederen for
skuespillerutdanninga lykkes stadig med å inngå fruktbare samarbeid med
internasjonale, anerkjente aktører innen teaterlivet. Hattrem fortjener
anerkjennelse for den jobben han gjør, ikke minst med å skaffe dyktige,
internasjonale samarbeidspartnere og -teatre hvor studentene hans får hospitere
i studietida. På denne måten får de utvidede perspektiver på hva teater er i internasjonal
sammenheng. Det tjener teater-Norge på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar