Innbitt minne om familiens kjærlighet

Anmeldelse av "What a glorious day!"
med Grusomhetens Teater

Publisert på Scenekunst.no 21. mars 2011


Med forestillingen What a glorious day gir Grusomhetens Teaters oss en sterk fortelling om den undertrykte og marginalisertes erindring om familiens hengivne kjærlighet.

Når Lars Øyno sier at What a glorious day er laget i anledning kunstneren Bendik Riis’ (1911-1988) 100-årsdag, gir han oss en nøkkel til en forestilling som følger det anatomiske teaters tradisjon. Her er det kroppens bevegelse, og ikke teksten som står i fokus. Det finnes ingen opplagt forteller, og ingen hovedperson. Likevel oppleves forestillingen som en løs og umiddelbar tankerekke – skyll på skyll av noens minner og følelser vasker over
oss. Det er lett å la tankene fly mot livshistorien til Bendik Riis, den store norske billedkunstneren som i 30-årsalderen ble erklært sinnsyk.

Maktesløs i vitenskapens grep
Riis hadde en strek som var barnlig naivistisk, men figurene hans var alltid komplekst urovekkende, og mange av dem hjerteskjærende. Riis vokste opp i en kjærlig familie med sine foreldre og sin søster. I kunsten søker han alltid tilbake til denne atmosfæren, samtidig som han sjelden klarer å løfte fram den rene nostalgien knyttet til det familiære - det blir alltid noe forvridd over det. Da Riis var 16 år, opplevde han at familien ble kastet ut av hjemmet sitt, som skulle på tvangsauksjon. Denne hendelsen satt i ham som et dypt traume, og skildres i det jammerfulle maleriet Utkastelsen, som ble malt 40 år etter at det skjedde.

Bendik Riis: Utkastelse

Det blir ofte påpekt at Riis' motiver nesten alltid kan knyttes til hans eget liv, et liv som ikke kom seg løs fra psykiatriens stramme lenker. Faren hadde, mens han var i live, hindret at Bendik ble innlagt, men etter farens død tilbrakte han det meste av sin tid i eller i tilknytning til psykiatriske institusjoner. Dette i en tid da vitenskapens autoritet fremdeles stod langt over individets rettigheter, og Riis' komplette maktesløshet og smerte skildres for eksempel i hovedverket Castraktion. Grusomhetens teater forsøker å gi stemme til de med marginale posisjoner i samfunnet, her representert ved Riis, som store deler av sitt liv var i psykiatrien og den autoritære vitenskapens vold. Det er ikke første gang Riis gis oppmerksomhet av Grusomhetens teater. I deres oppsetning av Peer Gynt i 2001 var også Riis en sentral karakter. Også i denne oppsetningen hentes tekst fra Ibsen-klassikeren, i tillegg til tekstbrokker fra Bendik Riis selv.

Stammende maleri
Det åpner med at de fire skuespillerne står på rekke i møte med oss, og stammende, svært, svært sakte, gir oss en formaning: ”Husk å mate fuglene hver dag”. Måten ordene ytres på minner om hvordan Bendik Riis brukte ord i sine malerier. Midt i bildene kunne han med stor, kursiv font male inn tekster. Insisterende og fremmedgjørende ble teksten når han i tillegg satte punktum etter hvert eneste ord. Skuespillernes stamming løfter slik Bendik Riis ånd opp på scenen, og de formidler hans malte tekst i lyd.

I første scene er vi i nåtid, kanskje på et galehus. Skuespillerne er kledd i lerretskjoler og -skjorter, og møter oss stammende og prustende til rytmen fra trommer. Så bærer det ned på bakken, sakte krypende og sprellende, hver eneste del av kroppen er med. Sollyset over dem er ikke til å bære – de vender seg mot marken og ruller rundt som en kalvet bille. Manisk gjentagelse avdekker en koreografi av små dyr i vannet. Fangede og maktesløse uten mulighet for å komme unna flyter de svimle omkring. Tempoet økes og reduseres, musikken er Lynch-aktig, alltid der.

Erindringer om kjærlighet
De neste scenene er tilbakeblikk; minner om en mild barndom og en øm familie som ikke lenger kan nås. Stadig vugges aktørene mot et hjørne av den svarte og bare scenen. Der står et stativ fullt av klær, og de ulike scenene brytes opp av at alle med hissige eller sakte bevegelser skifter antrekk. Klesskiftene fungerer som bølgebrytere for publikum. Hver gang det kommer et sceneskift, får vi puste litt, og disse oppholdene gjør de voldsomme inntrykkene lettere å fordøye. De deler inn forestillingen i ulike tablåer, og selv om innholdet i scenene noen ganger minner om den foregående, er de, på grunn av kostymene, forflyttet i tid. Slik forstår vi at den dype kjærligheten som den stumme og ikke-eksisterende fortelleren nærer overfor sin familie er brennpunktet for forestillingen.

Forestillingen er delt opp i ulike scener som hver har et tema og en bevegelsessekvens som gjentas og gjentas. Raspende, klynkende, pipende og brummende kommer lyd fra de fire på scenen, akkompagnert av en enslig, diskret og meget allsidig musiker som med trommer og symbaler lager et suggererende bakteppe. Sammen knirker de som et antikt maskineri, der de som små tannhjul svinger seg rundt i en evig dans. Hver er alene, men den gleden de kommuniserer knytter seg til at de er der sammen. De er familiens urverk – gjentagelsene blir hverdagens og festens rutiner – slik gjør vi det her hos oss.

De snakker samme språk, Grusomhetens Teater og Bendik Riis. Riis bedrev performance-kunst lenge før begrepet ble oppfunnet. Grusomhetens Teater vil vekk fra det tekstbaserte teatret.

Cowboyer og indianere
Begge er opptatt av kroppen som formidler av menneskets følelser. Ved flere anledninger kunne en se Riis gjøre performanser i Fredrikstads gater; en gang under krigen kledde han seg i hvitt sportstøy, og føk med et digert banner gjennom gatene: Fredsvenn, stod det på fanen. Fredsaspektet stod sterkt hos Bendik Riis, og får også sin plass i What a glorious day i scenen med cowboyer og indianere. Her er de to mannlige skuespillerne kledd i full cowboymundur, mens de to kvinnelige har på seg indianerutstyr. De sandfargede gevantene, med innslag av lyserødt og himmelblått, samt de trillrunde øynene og de åpne munnene leder tankene hen på gammeldagse trekkoppdukker, der de fire beveger seg mekanisk vuggende til musikerens balalaikabaserte westernmusikk. Når Riis svært ofte brukte selvbiografiske elementer i kunstverkene sine, gir han likevel en inngang til oss i det han ofte knytter seg opp mot våre felles fortellinger, våre felles liv.

Bendik Riis: Fredsvenn

Tablåene skuespillerne danser, ligner minnene slik de står for oss i hukommelsen. Lydene er liksom fjerne, som klukk og sukk fra fortiden. Når du husker hendelser fra barndommen – er det ikke nettopp slik du husker dem? Som glade øyeblikk, som spilles av i hjernen din når du tenker på dem – likt hver gang - samme gest, samme blikk, samme lyd.

Forsvinner inn i pusten
Veldig lenge er bekymringene om den harde, trange stolen vekk. Fordi vi måtte vente en stund ute i kulda før vi ble sluppet inn i salen, var vi blitt fuktige og kalde på beina. Dette glemmer vi. Jeg glemmer at jeg må hoste, og at jeg egentlig må på do. Den rituelle, tunge pustingen er til å synke inn i. Det dagligdagse ritualiseres i sekvenser av dansende gjentagelse. Fordi alt som skjer på scenen også kan knyttes til minner og tanker, finner vi våre egne historier i detaljene på scenen.

Fordi gjentagelsene er så mange og så tålmodige, vil jeg antakelig i lang tid framover tenke på Grusomhetens teater hver gang jeg setter på meg linser, henger opp tøy eller ser småspurver. Det er fint, jeg ønsker at dette skal være en forestilling som sitter lenge i.

---
What a glorious day!"
med Grusomhetens Teater

Idé og regi: Lars Øyno
Medvirkende: Hanne Dieserud, Jimmie Jonasson, Camilla Vislie, Ivar Örn Sverrisson
Musikk: Lars Pedersen
Lys: Jan Skomakerstuen
Kostymer: Gjøril Bjerckesæther
Masker: Trude Sneve
Prosjektkoordinator: Morten Bruun