4X Lightfoot & León – delikat lekestund og fyrverkeri i Nasjonalballette

Hipp hurra! Første gang i den nye Operaen. Masse kjentfolk fra alle steder, deilig lukt av ferskt treverk, hele salen minner litt om en 70-tallsbuss. Vi sitter i orkesteret og er sjeleglade for den fantastiske studentrabatten. Det er fullt, og vi har de beste plassene.

Først ut: dansere begrenset av bokser og kasser. De hopper og dytter seg ut og inn av dem, de dulter og gnur. Det er fart og moro som brytes av av stille og vuggende partier. Det mest karakteristiske ved L&Ls uttrykk er lekenheten. I det ene øyeblikket er danseren elegant og kjølig, i det neste henger geipen ute og hun har knekk i knærne. L&L utfordrer det vi tror vi skal få se, hva moderne ballett er. Jeg har ikke sett mye dans, og jeg har aldri likt noe som helst, med unntak av Jo Strømgren, som bruker mye teaterelementer i koreografiene sine.

Dans nummer to er et fabelaktig morsomt lite stykke som minner meg om eurytmi – Gertrude Stein leser et eget dikt. Hvert ord har en tilhørende bevegelse, noe som blir festlig når enkelte uttrykk stadig repeteres på overraskende og eiendommelig vis. To dansere er alene på scenen og jobber med hverandre, men mest mot diktet som durer over dem.

På tross av min mistro til dansen, tross min manglende rutine: balletten ”Subject of Change” er en av mine absolutt største kulturopplevelser noensinne. Musikkstykket er ”Death and the Maiden” av Schubert, og dansen handler riktig nok om en jente som skal dø, og som danser med døden. Det høres klisjéaktig ut, men det er det siste man kan kalle denne åpenbaringen av et dansenummer. Jeg var himmelfallen, lamslått, satt med hjertet i halsen og klamme hender gjennom hele stykket. Det var helt, helt fantastisk. Døden og hans følgesmenn i rødt og svart og jenta i en hvit nattkjole. De danser i mørke, men på et blodrødt teppe som tidvis fanger jenta. Det vakreste øyeblikket i hele forestillingen er når dødens medhjelpere snurrer henne rundt og rundt på teppet; det røde foret i de svarte dressene flagrer, og de er døde mens hun er levende.

Den siste dansen er kalt SH-boom, og er et tøysenummer med en flørtende tryllekunstner, fire nonner, og fire gutter i undertøyet. Samt en dans i bare messingen, hvor lyssettingen utelukkende kommer fra damenes lommelykter. Lysmesteren gjør gjennom hele forestillingen en glimrende jobb. Det er nemlig mørket og skyggene som får definere scenebildet. Det lyset som gis oss er dust og begrenset, perfekt avmålt. Det gir spill i skygger og muskler, det gir silhuetter og lurer oss til å tro på trylleri.

Kostymene er enkle og meget delikate – selv underbuksene er ikke underbuksete. Letthet preger stoffene, og kroppene presenteres nydelig – de kommer til sin rett i dansen. Scenerommet er stort og mørkt, men danserne er kjentmenn som viser oss vei. Dette var en åpenbaring av en forestilling for meg. Jeg lover å tro på dansen fra nå av.

Traust om traumer

Teateranmeldelse: Tilbaketoget fra Moskva - Om hvordan livet i hvert fall ikke skal bli


Et middelaldrende par vet ikke lenger hvordan de skal holde ut med hverandre. Mannen vil gå, men får ikke lov av sin kone. Den voksne sønnen blir budbringer mellom de to, og stuekrigen mellom dem river også i ham. Under Napoleons tilbaketog fra Moskva var spørsmålet om man skulle la andre dø for å redde seg selv. Mannen innser at han ofrer andres lykke for å redde sin egen overlevelse, men han skjønner ikke at han også ødelegger familiens liv. Når han overfor kona innrømmer at han gjennom tretti år har ”latet som”, synes hun at han tar fra henne hele hennes idé om det livet hun har hatt.

Ibsens skygge hviler over dette stykket. Det handler om livsløgnen, om hvordan vi er avhengige av hverandre, og hvordan vi slett ikke forstår hverandre. Og det ender med at sønnen ser for seg å leve med den samme pinen som foreldrene hans har gjort. Forfedrenes synder går igjen i barna.

Monna Tandberg spiller med dette sin siste rolle på Nationaltheatret. Trond Brænne spiller mannen. Jeg har ikke egentlig sansen for noen av dem. Tandberg er usedvanlig proklamerende i stilen, samtidig som hun alltid ser ut til å ville forføre publikum, mens Brænne har problemer med å komme seg ut av barne-TV-onkel-rollen jeg tilla ham for 20 år siden. Men i denne forestillingen fremstår de begge som meget troverdige. Kanskje er det fordi gjenkjennelsen mellom tekst og eget liv for mange middelaldrede er svært stor. Men når man vet at forfatteren av stykket, William Nicholson, har basert manuset på sine egne foreldres opprivende skillsmisse, er også skillsmissebarnets rolle oppi det hele meget sentral. Sønnen spilles av den ofte energiske Kim Sørensen, som imponerte voldsomt i Verdiløse Menn. Her blir han overraskende flat og tam, og hans indre krig kommer ikke godt nok til uttrykk. Han forblir dessverre en bifigur.

En annen forferdelig irriterende ting ved stykket er musikken som spilles mellom noen av aktene. Piano og saxofon i en gresselig såpeoperamelodi. Man får inderlig håpe at de som har valgt musikken tenker det samme som meg: den eneste grunnen til at man skulle velge et såpeoperatema måtte være om man ville si at våre liv er klisjéfylte som såpeoperaer, men de er fremdeles våre liv, og verdt å beskrive og betrakte.

Scenografien beskriver et hjem med kræsjende elementer som uttrykker noe om livene som leves her. Veggene har forfalne, men vakre tapeter, stolene paret sitter i er rutete hverdagslige, og kjøkkenet er moderne. Her har ekteparet laget te til hverandre hver eneste dag i alle de år. Teen står ved lag. Eller kanskje står den nettopp nå for fall. Alle tre skuespillere er på scenen gjennom nesten hele stykket, men lyssettingen veksler på å gi dem vår oppmerksomhet. Distanse beskriver relasjonene mellom dem. De kommer sjelden nær hverandre.

Best liker jeg de første aktene. Her bruker mannen en rekke metaforer til å beskrive livet til paret ved å si en hel del andre ting. Om Napoleon og om krig.

Heldig er den som ikke lever i et slikt dødt forhold. Det er rart hvordan man, når man ser film og teater, søker å relatere historien til sitt eget liv. Dette er kanskje noe av selve poenget med kulturopplevelsene. Men noen ganger kan det være fint å se andres liv beskrevet også. Og så kan man sukke lettet og prise seg lykkelig for at det ikke er en selv. Eller, dersom en kjenner seg igjen, kan man føle seg lettet over at man ikke er alene i møkka.