Penga eller livet

Det er økonomi det står på når teaterstykker ikke blir anmeldt. Det er ikke sensur. Teaterkritikk er viktig, så sleng penga på bordet!

Foto: Kaja Bruskeland.

Det siste døgnet har det pågått debatt rundt kulturredaktørenes rolle og retten til å få anmeldt sitt stykke scenekunst. Jeg håper ikke debatten er et blaff.

Opphavet til diskusjonen er en kronikk trykket i Aftenposten i går. Sensurert av massemediene, kaller forfatterne den. Det er synd, for da er jeg skeptisk allerede i utgangspunktet.

Å kalle redigering for sensur er patetisk, og gjør at jeg fnyser av hele kronikken til Berg og Øglænd. En slik formulering gjør at folk som i grunn er enig med dem vender dem ryggen fordi vi tror de ikke har skjønt hva det her handler om. Har de skjønt hva det handler om?

Det dreier seg ikke om sensur, men om prioriteringer, og i bunn og grunn om penger.

Savnet etter kritikk

Det er et velkjent problem at «små» forestillinger som bare spilles noen få ganger på «små» scener blir nedprioritert i mediene. Avispublikummet har begrenset interesse for dette kulturstoffet, og spalteplass er dyrebar. 

For produksjonene gjelder det imidlertid liv eller død. Å kunne gule ut noen positive setninger fra en aviskritikk, kan avføde nye prosjektmidler i neste omgang, og kan bidra til at scenekunstnerne får leve lenge i landet. Oppmerksomhet er verdifull, enda responsen fra kritikerstanden kan være til dels lunken.

Retter baker for smed

Senere på ettermiddagen sendes et innslag på Dagsnytt Atten, der kronikkforfatter Øyvind Berg debatterer med Dagbladets anmelder Inger Merete Hobbelstad. 

Litt tidligere i sendingen hadde programleder Sigrid Sollund besøk av Hilde Haugsgjerd, sjefsredaktør i Aftenposten. Hvorfor i alle dager lar redaksjonen Haugsgjerd gå før innslaget om kunstkritikk kommer? Hvorfor er det en anmelder, og ikke en redaktør, som stilles til ansvar? De fleste anmeldere vil jo anmelde mer. Dette er en drøy feilvurdering av Dax18-redakjonen.

Sidespor på Dax18

Hobbelstad har imidlertid snakketøyet i orden. Hun er ikke redd for å forsvare Dagbladets redaksjonelle linje, men argumentasjonen hennes kommer helt på sidelinjen av det som er kjernen i problemet.

Ingen kommer inn på kjernen i problemet; nemlig at mediene ikke bruker penger og plass på scenekunstkritikk. At det ikke finnes ordentlige ordninger for anmeldere. At nesten ingen kan leve av å være anmelder. I neste instans handler det selvsagt også om avisenes pressede økonomiske situasjon; alle vil ha nyheter, men ingen vil betale. Det er en mye større og mer omfattende debatt, men det knyttes overhodet ikke an til den. Det er skuffende.

Konspiratorisk skrålebøtte

På den andre siden av bordet sitter forfatteren Øyvind Berg og gjør seg selv mer og mer ufyselig. Berg roper at mediene ikke prioriterer. Det er en ganske tullete påstand.

Berg gir seg ikke med å kalle de redaksjonelle prioriteringene for sensur. Det blir nesten noe konspiratorisk over det hele. Og ikke minst komisk.

Du slipper til med kronikk i Aftenposten (hvem gjør det i disse dager?) og sitter og skriker på Norges mest sette radioprogram at du ikke kommer til orde. Det blir for dumt.

Ultimafestivalen kom i tid like etter Ibsenfestivalen, og like etter et stort slipp av premierer på alle landets scener. Kan det ha noe med saken å gjøre, kanskje?

Scenekunst.nos viktige mandat

For noen få år siden var Scenekunst.no et medium som var svært opptatt av å anmelde nettopp disse forestillingene, som vi så ville bli nedprioritert i de store mediene. Dette var i de dager da Chris Erichsen var redaktør. Siden har det blitt mindre anmeldelser på de viktige nettsidene, tross sterke stemmer og viktig oppmerksomhet rundt det presumptivt smale. 

Det var først etter at Chris' åremål utgikk at jeg skjønte at han hadde tatt av sin egen stillingsprosent, og dermed sin egen lønn for å prioritere anmeldelsene. Dette er usedvanlig edelt og idealistisk, og ikke noe en kan regne med at alle redaktører vil gjøre.

Det burde heller ikke være behov for det. Anmeldelsene er svært viktige, og det er viktig at flere stemmer kommer til orde, for vi anmeldere er sjelden enig i noe som helst.