Svikter Kaizers kruseduller

En kjempeidé, en potensiell kunstnerisk triumf mishandles og kastes i grøfta av Rogaland teater.

Noen ganger når jeg hører om teaterprosjekter som skal komme, tenker jeg bare: Herregud, for en genial superidé! Jeg er ingen stor fan av Kaizers Orchestra, men det var faktisk noe sånt jeg ropte da jeg fikk vite at Kaizers skrudde univers, morbide
persongalleri og skramlende sanger skulle bli musikal på Rogaland Teater. Med manus av herlige Tore Renberg og med fine Torbjørn Eriksen i en av de sentrale rollene. For et potensial en sånn forestilling måtte ha!

Jeg skal ikke unndra at jeg hadde store forventninger. Kanskje Sonny kunne bli en døråpner og et eventyr på høyde med Christopher Nielsens Verdiløse menn – en forestilling som for alltid gav meg hele Jokkes univers i gave bare fordi den gav meg en fantastisk inngang og en masse knagger å henge sangene på.

Smågerilja versus stormafia
Kaizers tekster er utgangspunkt for fortellingen. Ute er det krig, og nede i Marcellos kjeller holder Resistansen til. Her er alle sammen – Marcello og hans Fru Conradas, den sleske Fader Martin og den ominøse Dr. Mowinckel. Her er ikke minst trekløveret Sonny, Victoria og Vicente. De tre er de beste sabotørene, og sendes stadig ut på farlige oppdrag. Erkefienden er Monsieur Clavier. Smågerilja versus storkapial og mafia med en usynlig stat som enten er korrupt eller ikke har bryr seg. 

Vicotoria og Vicente er gift, men hun er glad i Sonny også. Så blir Vicente utsatt for et komplott, og blir fanget og torturert av Claviers folk. Når han endelig sjangler ut i frihet, er krigen slutt, men overalt er svartpansrede sikkerhetsvakter med sleik. Det viser seg at Sonny har korrumpert av makten han fikk da han ble utnevnt til ny leder av Resistansen etter Vicentes forsvinning. Ikke bare har Sonny slått seg opp som mafioso i seng med både fienden og Victoria. Resten går omtrent som det må gå.
 

Operøst
Det passer bra at Sonny besøker selveste Operaen. Inspirasjonen bak Sonny er definitivt klassisk opera. Det er en bedrøvelig strøm av hjerte, smerte, svik og død. Dette er selvsagt ingen grunn til at det skal bli en rævva forestilling, men det gjør nå likevel det. Alle veivalg som kunne løftet og styrket det knallbra potensialet som ligger i ideen er så feil, så feil. 

Jeg klandrer Tore Renberg. Jeg klander regissør Bjørn Ravn Carlsen. Og jeg klandrer noen av skuespillerne og statistene. Får du ikke regi, må du likevel gjøre det beste ut av det. Rogalendingene strekker ikke til – de har ikke energi. Daff, daff. Riktignok glimter Helga Guren og Torbjørn Eriksen til – men de makter ikke å bære forestillingen på skuldrene sine. Det har de heller ingen forutsetninger for. Her er det for mye møkk.

Er det MULIG å gå i så mange klisjéfeller? Er det MULIG å lage et så forutsigbart manus? Er det MULIG å gå feil ved hvert eneste, bidige kryss? Regissøren har gjort en rekke høyst merkelige valg. Helt fra begynnelsen er det nesten umulig å få grep om karakterene rett og slett fordi plassering og trengsel på scenen gjør det umulig å si hvem som til enhver tid snakker og synger. I tillegg er diksjonen uutholdelig svak. Vi går glipp av mesteparten av dialogen. Sangtekstene overdøves av musikken. Sa jeg musikk? Jeg mente lydbåndet.
 

Kaizers på boks
Den kanskje aller største skuffelsen er at forestillingen ikke har et liveband. Hva? En musikal uten band!? Uhørt. Det hadde ikke trengt å være selveste Kaizers – mange gode musikere kunne gjort en utrolig mye bedre jobb enn Kaizers på boks. Selv om det er Kaizers selv som komper Sonny er det i en nedstrippet versjon – helt ribbet for alle kruseduller og snurrepiperier musikken deres vanligvis er overfylt av. Strippet for detaljer framstår musikken tam og platt.

I forestillingens soleklart beste og vakreste scene, der Torbjørn Eriksen full av glitrende sjel sitter alene ved et piano og kraftfullt spiller og synger Dieter Meyers Inst., slår det meg for fullt hvor levende levende musikk er, og hvor flatt et opptak kan oppleves. Skuffa!

Revy eller drama
Det er et kjempeproblem av regissøren overhodet ikke har bestemt seg for om dette skal være endimensjonal tegneserie eller sjeledrama. Det blir i beste fall sprikende å gi én karakter flere lag, mens alle de andre er komplett sjablongaktige. 

Torbjørn Eriksens Vicente er generelt det mest besjelede vesenet på scenen, og like før pausen greier han nesten det kunststykket å være knallgod ved å gjøre ingenting. Eriksen er god, men han er ikke Ryan Gosling. Dessverre går de fine tendensene til pokker etter pausen, hvor han kun blir en tafatt pusling som ikke gjør noe annet enn å bli hyllet – av komplett ubegripelige grunner.

Helga Gurens Lucifer er mytisk og gåtefull, alltid til stede med sigarettmunnstykke og black swan-drakt. Hun er en dyktig dame med en stor stemme. Spillet hennes svekkes kun av det sinnsyke ganglaget hennes, som best kan beskrives som kjempevakling. Det funker ikke. 

Det er mange flotte sangstemmer her. Når regissøren velger å la noen synge på fransk og andre brøle som deathmetallere, er det sikkert fordi han tenker at de som kommer kan alle sangene utenat og at de derfor ikke trenger å få med seg teksten. Morsom vri, liksom. Not.

Over alle støvleskaft
Det som skal være burleskt, barokt og brennende tar så av – så mange skuddsalver, så mange hore-utbrudd, så mange svik og latterlige drap, så mange brutale klisjeer at jeg til slutt holder for øynene. Ved det som skal være stykkets klimaks begynner jeg å le. Det er for jævlig. Synginga blir mer og mer umotivert. Avslutninga er sånn barneskoleslutt der alle står på en rekke og synger. Er det mulig. Jeg fatter ikke at det er noen som vil gjøre noe sånt i fullt alvor. Ikke i full humor heller, for den del. Det er så svakt, så svakt. 

Jeg tror jeg har kommet til at det beste ved denne forestillingen er Haakon Espelands nydelige lyssetting. Jeg har aldri sett lyset hans før, men her har han boltret seg – og han er den eneste som virkelig setter meg i rett stemning. Dersom noen andre skulle prøve seg på en Kaizers-musikal foreslår jeg at de får ham med på laget. Han er denne kvelden mye mer av en kunstner enn både Renberg og Hansen. 

Kaizers står. Men de vokser ikke med denne forestillinga.

---

Sangene i stykket har noen vært så søt å samle i denne spillelista.
Alle bilder: Emilie Ashley.

På scenen:Vegar Hoel,Torbjørn Eriksen, Mareike Wang, Espen Hana, Svein Harry Hauge, Jorunn Hodne,  Hugo Mikal Skår, Svein Solenes, Even Stormoen, Helga Guren+ skuespillere og sangere fra Rogaland Teater.

Musikk: Kaizers Orchestra ved Janove Ottesen og Geir Zahl. Tekst: Tore Renberg. Regi: Bjørn Ravn Carlsen. Dramaturg: Njål Helge Mjøs. Scenografi: Even Børsum. Kostymer: Ingrid Nylander. Lysdesign: Haakon Espeland. Koreograf: Lene Puntervold