 |
| Foto:L-P Lorentz |
Publikum må riktignok bære over med en del elementer fra den opprinnelige historien som ikke passer inn i regissør Victoria Meiriks forestilling. Likevel suges jeg inn i maktspillet, og aksepterer den litt tidløse tilnærmingen. Både Holmen og Sabado har sunket dypt inn i sine roller, og framstiller overklassekvinnen og den ambisiøse tjeneren med intens konsentrasjon. Ingen av dem framstår som spesielt sympatiske, og det er ikke medfølelse en føler - i høyden medynk. Men det psykologiske spillet mellom de to sterke viljene skildres solid, og selv om en kan se at de har kjempet med stoffet, har de fått det skikkelig under huden.
 |
| Foto:L-P Lorentz |
Men når det gjelder motivasjon, sliter jeg med å godta regissørens premisser. Meirik er opptatt av at stykket skal være et spill om makt. For meg holder det ikke at Frøken Julie herjer med sine undersåtter - det gir henne ikke makt over sinnene deres. Tjeneren Jean er den i dette stykket som vet hvor han vil. Det eneste han har å tape, er en trygg attest. Julie framstår derimot som en kaotisk, ødelagt sjel, og hvor hennes motivasjon ligger, er helt uforståelig.
Meirik har tidligere med suksess brukt operasangere på scenen. Nå gjør hun det igjen. Andreas Elvenes preger stykket med sine dystre sanger. Elgitaren blir mest i veien for meg, men de enkle, fine videoprojeksjonene som spiller på bakveggen forsterkes av sangen. Det samme gjør den opprivende konflikten i Frøken Julie.
Tobias Leira må berømmes for sitt vakre arbeid med lyset. Sammen med scenograf Ingrid Tønder bringer han fram assosiasjonene til Eirik Stubøs stringente forestillinger. Her er det mer detaljer og lort, men uttrykket forblir åpent - her er det gjort klart for at forestillingen i all hovedsak oppleves inne i publikummerens hode. Dette er noe som kanskje glemmes i prosessens hete.
For meg ble Nationaltheatrets Frøken Julie er overraskende sterkt og kaldt møte.
 |
| Foto:L-P Lorentz |
Om stykket her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar