-Anmeldelse publisert i Klassekampen 11. juni 2011-
Rosa löften av Malin Hellkvist Sellén
En blondrosa, puslete figur står alene på den mørke scenen. Vedkommende har en høy, lyslugget hockeysveis med krøllete dårelokk, trailerbart, lyst kinnskjegg og rosa chinosbukser med pen press. En ekte dansebandentusiast. Men danseren har også lys øyenskygge, rosa leppestift, hjerteformede
juggeløredobber og en feminin topp. Hin har en innsunket kroppsholdning, framlut med fuglebryst, halen mellom beina og et på samme tid intenst og tomt stirrende blikk. Hin står i et hjørne, med kaffekopp og wienerbrød, forknytt og bortkommen, uten selvtillit, uten utstråling.
Typisk sånne avantgardefolk å gjøre narr av gemenslig kultur og smak. Typisk å latterliggjøre og håne. Slik kan en kanskje tenke de aller første minuttene av danseforestillingen Rosa löften, laget av den svenske koreografen Malin Hellkvist Sellén. Men veldig snart slår det en at tross denne forestillingens til tider patetiske uttrykk, er det en dyp pasjon som skildres – og dét med alvor og respekt. I den skjevstilte kjønnsrepresentasjonen fordyper vi oss i en helhetlig, cheesy estetikk som i denne danseforestillingen forskjønnes framfor å fornærmes. Koreografien og uttrykket balanserer konstant på en fin grense som alltid risikerer å tippe over i den ondskapsfulle karikaturen, men som aldri gjør det. Rosa löften bidrar til å gjøre danseband stuerent.
Sellén bruker tid på å fordype seg i dansebandparets kroppslige uttrykk. Hun forsker i bevegelsene i de forholdsvis enkle dansetrinnene. I stille seanser av innbitt konsentrasjon jobber hun med fragmenter av bevegelse gjennom stilisert posing – posisjoner vi siden skjønner inngår i dansen. Den klassiske greske diskoskasterens positur blir her del av en populær og folkelig kultur som ofte betraktes som smakløs og sentimental.
Danserens uutgrunnelige ensomhet endres når musikken starter. Sakte løses det innbitte uttrykket opp i dansen. Hin flørter, smiler forsiktig, slipper taket og flyter. Vakkert, stillferdig belyser Sellén den glitrende lykken som for hovedpersonen finnes i den energiske, enkle dansemusikken, full av ringlende steelgitarer, harde trommer, keyboard og moduleringer. Sangtekstene er fulle av kjærlighet, lengten, anger og ensomhet. Når dansen tar slutt, finner den motsatte transformasjonen sted: skikkelsen synker inn i seg selv igjen, venter og vansmekter. Danseren Marianne Kjærsund formidler med rørende konsentrasjon lengtende, kjærlighetsfulle blikk, smerte som ikke lenger synes platt, men som et verdig uttrykk for sterke, innelukkede følelser.
Med en ubetalelig finfølelse og en usedvanlig presis mimikk kontrollerer Kjærsund hele salen. En ørliten bevegelse i øyelokket får gåsehuden til å spinne nedover armene mine. Den sårbare tonen er så gripende at tårene står i øynene på meg. Sjelden har jeg opplevd å bli så rørt at ansikt og hjerte svulmer og sprenger samtidig som jeg ler meg halvt i hjel. De komiske elementene er sterke og nydelige, og aldri nedrige.
Enmannsshowet vokser ut av danserens konkrete kropp. Med en tvekjønnet framstilling representerer danseren både mannen og kvinnen. Hun speiler også veggpryden og vokalisten i bandet. Med sin enslige kropp skildrer hun et helt miljø. Men først og fremst er hun paret – helt alene overbeviser hun om at hun danser pardans. Det maskuline uttrykket formidlet gjennom en kvinnelig kropp gir et overbevisende, pendlende portrett av de to. Med stadig mer bevegelse, støtt høyere tempo bruser hun med stadig større skritt ned mot gulvet, baktung og drivende på en gang, helt til musikken stilner.
Sårbar og naken står hun til slutt foran oss med hardt, kaldt lys i ansiktet, svetten dryppende fra lokker og kinn, en lyserød rose i handa. Bredbeint og stille, klossete og stilig. Det er lykken i dansen som holder denne figuren gående. Øyeblikk blir evighet – det er løftet om neste dansehelg denne karakteren lever for. Gjennom en vakker, mild og intens liten time skjønner vi det nå, også vi som ikke har hatt for vane å følge Danseband-Svisj på NRK2 på jevnlig basis. Vi ser hele kulturen med nye øyne. Blå, blå ögon.
Rosa löften
spilles på Grusomhetens teater i Oslo
Konsept/koreografi: Malin Hellkvist Sellén
Danser: Marianne Kjærsund
Kostyme: Lena Lindgren
Scenografi/ lysdesign: Erik Westerlund
Sminke: Marina Ritvall
Musikk: Niklas Swanberg og Dan
Rosa löften av Malin Hellkvist Sellén
juggeløredobber og en feminin topp. Hin har en innsunket kroppsholdning, framlut med fuglebryst, halen mellom beina og et på samme tid intenst og tomt stirrende blikk. Hin står i et hjørne, med kaffekopp og wienerbrød, forknytt og bortkommen, uten selvtillit, uten utstråling.
Typisk sånne avantgardefolk å gjøre narr av gemenslig kultur og smak. Typisk å latterliggjøre og håne. Slik kan en kanskje tenke de aller første minuttene av danseforestillingen Rosa löften, laget av den svenske koreografen Malin Hellkvist Sellén. Men veldig snart slår det en at tross denne forestillingens til tider patetiske uttrykk, er det en dyp pasjon som skildres – og dét med alvor og respekt. I den skjevstilte kjønnsrepresentasjonen fordyper vi oss i en helhetlig, cheesy estetikk som i denne danseforestillingen forskjønnes framfor å fornærmes. Koreografien og uttrykket balanserer konstant på en fin grense som alltid risikerer å tippe over i den ondskapsfulle karikaturen, men som aldri gjør det. Rosa löften bidrar til å gjøre danseband stuerent.
Sellén bruker tid på å fordype seg i dansebandparets kroppslige uttrykk. Hun forsker i bevegelsene i de forholdsvis enkle dansetrinnene. I stille seanser av innbitt konsentrasjon jobber hun med fragmenter av bevegelse gjennom stilisert posing – posisjoner vi siden skjønner inngår i dansen. Den klassiske greske diskoskasterens positur blir her del av en populær og folkelig kultur som ofte betraktes som smakløs og sentimental.
Danserens uutgrunnelige ensomhet endres når musikken starter. Sakte løses det innbitte uttrykket opp i dansen. Hin flørter, smiler forsiktig, slipper taket og flyter. Vakkert, stillferdig belyser Sellén den glitrende lykken som for hovedpersonen finnes i den energiske, enkle dansemusikken, full av ringlende steelgitarer, harde trommer, keyboard og moduleringer. Sangtekstene er fulle av kjærlighet, lengten, anger og ensomhet. Når dansen tar slutt, finner den motsatte transformasjonen sted: skikkelsen synker inn i seg selv igjen, venter og vansmekter. Danseren Marianne Kjærsund formidler med rørende konsentrasjon lengtende, kjærlighetsfulle blikk, smerte som ikke lenger synes platt, men som et verdig uttrykk for sterke, innelukkede følelser.
Med en ubetalelig finfølelse og en usedvanlig presis mimikk kontrollerer Kjærsund hele salen. En ørliten bevegelse i øyelokket får gåsehuden til å spinne nedover armene mine. Den sårbare tonen er så gripende at tårene står i øynene på meg. Sjelden har jeg opplevd å bli så rørt at ansikt og hjerte svulmer og sprenger samtidig som jeg ler meg halvt i hjel. De komiske elementene er sterke og nydelige, og aldri nedrige.
Enmannsshowet vokser ut av danserens konkrete kropp. Med en tvekjønnet framstilling representerer danseren både mannen og kvinnen. Hun speiler også veggpryden og vokalisten i bandet. Med sin enslige kropp skildrer hun et helt miljø. Men først og fremst er hun paret – helt alene overbeviser hun om at hun danser pardans. Det maskuline uttrykket formidlet gjennom en kvinnelig kropp gir et overbevisende, pendlende portrett av de to. Med stadig mer bevegelse, støtt høyere tempo bruser hun med stadig større skritt ned mot gulvet, baktung og drivende på en gang, helt til musikken stilner.
Sårbar og naken står hun til slutt foran oss med hardt, kaldt lys i ansiktet, svetten dryppende fra lokker og kinn, en lyserød rose i handa. Bredbeint og stille, klossete og stilig. Det er lykken i dansen som holder denne figuren gående. Øyeblikk blir evighet – det er løftet om neste dansehelg denne karakteren lever for. Gjennom en vakker, mild og intens liten time skjønner vi det nå, også vi som ikke har hatt for vane å følge Danseband-Svisj på NRK2 på jevnlig basis. Vi ser hele kulturen med nye øyne. Blå, blå ögon.
Rosa löften
spilles på Grusomhetens teater i Oslo
Konsept/koreografi: Malin Hellkvist Sellén
Danser: Marianne Kjærsund
Kostyme: Lena Lindgren
Scenografi/ lysdesign: Erik Westerlund
Sminke: Marina Ritvall
Musikk: Niklas Swanberg og Dan
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar