Sangen om Ali-ette med Blendwerk teater
”Sangen om Ali-ette” sier ikke så mye om asylsøkerne. Forestillingen peker på oss som synes asylpolitikken er altfor streng, og sier ”Vet du egentlig hva du snakker om?”. Den når uten å moralisere fram med et klart bilde av et altfor innviklet vegg av byråkrati som asylsøkere stanger hodet mot – om de ikke har dødd av stillstand innen den tid.
Denne uka kom
Berge-utvalgets rapport om asylsøkere på mottak. ”I velferdsstatens venterom” heter rapporten, som peker på mangel på aktivisering som et alvorlig problem. ”Lediggang er roten til alt ondt”, sier Gunnar Berge. Selv for asylsøkere, altså. Utsagnet støttes fint i teaterforestillingen ”Sangen om Ali-ette”.
Tida på asylmottak, helt støvsugd for aktivitet, er kanskje den verste perioden i asylsøkerens liv. Etter lang tid underveis, som flyktning fra krig, brutalitet og smerte blir selv små barn satt på det tomme venterommet, som deres aller første erfaring som nye i Norge. Barn blir plassert direkte i slike vakuum, helt uten noen å snakke med, uten omsorg, uten hjelp til å bearbeide traumer og opplevelser som ligger som åpne sår i barnets sjel.
Velmenende og pinlig
Den milde, bare barnestemmen i det stummende teatermørket, tilhører Ali-ette, ei lita jente som har kommet som asylsøker til Norge. Hun forteller med sterke, enkle ord. Men hun er ikke den eneste som vil fortelle sin historie. Vi får gjennom forestillingen fire ulike perspektiver på Ali-ettes sang. Denne tverrfaglige tilnærmingen involverer en velmenende, overoptimistisk sosialantropolog (Terje Ranes), en sosialdemokratisk og ryddig debattprogramleder på TV (Monica Borg Fure) som intervjuer en paragrafridende, menneskefjern UDI-byråkrat (Duc Mai The), samt et knippe typer fra apparatet rundt Ali-ette. Her er en skvetten politimann, en hard mottaksleder, en oppmerksom lærer og en tyggisrosa støttekontakt. Stykket styrkes gjennom et livlig og sterkt balkanband (Rakija) som for anledningen introduseres som ”Stopp forbudt”.
Den fromme sosialantropologen Jostein Ualminnelig Bergtagen er smertelig velmenende. Men han lytter ikke et øyeblikk til kompanjongen sin, den serbiske Dushko. Bergtagen vil gjerne presentere Dushko for oss, men lar ham overhodet ikke kommet til orde. Allting vil han intenst og energisk formidle selv. Han overkjører, tramper på og feilinformerer konstant om den stakkars Dushko som oppgitt følger med fra sidelinja. Bergtagen har et stort hjerte, men setter seg aldri inn i Dushkos sak. Gjennom denne velspilte, pinlige og hylende morsomme figuren får Blendwerk satt fingeren på oss – alle vi som synes asylpolitikken er umenneskelig og altfor streng: hvor mye vet vi egentlig? Har vi satt oss ordentlig inn i saken?
Det byråkratiske framskrittet
Det politiske budskapet i stykket kommer klart fram. Samtidig unngår Blendwerk ved hjelp av humor og selvironi å moralisere. De viser oss utfordringene i byråkratiets iverksetting av asylpolitikken gjennom personifisering av asylbarnproblematikken, og viser oss hvor vanskelig det er å hensynta menneskelige aspekter i byråkratiet. Et par ord om byråkratiet, bare. Da Max Weber introduserte sin byråkratimodell på 1920-tallet, var det et gedigent framskritt. Tenk deg bare hvordan det var før den tid. Nepotisme, synsing og vilkårlig behandling preget statsapparatet – om du i det hele tatt fikk svar på din søknad. Med byråkratiet skulle det ikke spille noen rolle hvem som behandlet søknaden din, mente Weber. Du skulle for første gang være sikret en ryddig håndtering av søknaden din uavhengig av saksbehandler. Et slikt system forutsetter klare og tydelige regler. Reglene bestemmes av lovgiverne, av Stortinget. Byråkratens jobb er altså faktisk å gjennomføre politikken – å være et hvilket som helst tannhjul i et urverk. Tanken er god, og Weber revolusjonerte statsapparatet med sin modell. Men når lovgiverne overgir ansvaret for å fullbyrde lovene til byråkratene, distanserer de seg uvegerlig fra ubehagelighetene involvert i politikken. De setter bind for øynene på seg selv, og trenger ikke lenger se menneskeskjebnen. Jo flere ledd det er fra lovgiver til søker, desto lettere må det synes å lage rigide regler.
Innhentet av virkeligheten
I vinter opplevde vi alle at asylpolitikken fikk et ansikt. Maria Amelie tok på seg den enorme oppgaven det er å synliggjøre alle papirløse asylsøkere gjennom sin sak. Fordi hun er tøff og ressurssterk, hadde en tydelig stemme og sterke støttespillere, greide hun å skape en baluba vi sjelden har sett maken til på feltet. Humanitære organisasjoner hadde lenge jobbet med en kampanje for å fronte de papirløses sak, men med Maria Amelie ble gruppen løftet opp på aller høyeste nivå i samfunnsdebatten. Det var en viktig kamp og en tydelig støyt hun tok, og behandlingen hun og de andre i lignende situasjoner møter i det norske byråkratiet er opprørende og hjerteskjærende. Blendwerks fortelling er slående lik Maria Amelies. Heldigvis har kompaniet jobbet med Ali-ette i hele to år, og kan slik vise at problematikken på ingen måte er fersk.
Fornøyelig tragikomedie
Ved å angripe saken sin fra flere vinkler lykkes de i å gjøre narr av oss greie, hjelpende nordmenn, samtidig som byråkratiet vårt portretteres som et villnis uten inngang eller utgang. Med selvinnsikt og selvironi finner Blendwerk en fin balansegang i en vanskelig materie. Kenneth Deans manus er fullt av finurligheter, og han tar sjanser. Mange steder kunne det gått riktig galt; vitsene kunne gått i bakken med et brak. Men kompaniet flyter på særdeles god timing og sterke skuespillerprestasjoner. Det er en fornøyelig tragikomedie om asylsøkernes kamp og hvordan vi feiler i å hjelpe dem.
Sangen om Ali-Ette,
En forestilling om å ta imot gjester
Med Blendwerk Teater, i Teaterkjeller´n, Oslo Nye.
Manus: Kenneth Dean, på bestilling fra Blendwerk Teater
Med: Terje Ranes, Duc Mai The, Monica Borg Fure, Janko Radovanovic.
Regi: Kenneth Dean
Komponist: Janko Radovanovic
Musikere: Halvor Dahle, Irena Banjeglav og Janko Radovanovic
Tekniker: Kristjan Belgau
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar