Brødmannens Memoarer av Vassvik/Haugen/Harstad
I Black Box teaters lillesal
Med Brødmannens Memoarer slår Johan Harstad på den tekstlige stortromma. Der den teatrale presentasjonen er minimalistisk gjennom en sittende iscenesatt lesning, eser språket ut i en heslig og svulmende tekst så rik og overveldende at den gjennom fem timer truer med å slite oss helt ut. Det er ikke tungt å henge med, men det tar på å svelge alle avskylighetene som serveres oss.
 |
| Vassvik/Haugen/Harstad |
Brødmannens memoarer er et teaterprosjekt som har vært forberedt i flere år. De som står bak er forfatter og dramatiker Johan Harstad, skuespiller og regissør Håkon Mathias Vassvik og lyd- og videokunstner Bjørn Erik Haugen.
Gjennom tre selvstendige stykker som til sammen utgjør trilogien Brødmannens memoarer fortelles historien til den østerrikske Hr. Barker og den milde ukrainske komponisten Rasputin Stoklitsky, som begge er immigranter i New York. De leier et værelse på kvisten hos Fru Martinez, en diger dundre
og et skrekkelig menneske. I byen bor også Bakeren, som alle frykter eller respekterer. Han driver med noen muffens. Det gjør fru Martinez også.
Kjernefortellingen biter seg i halen, og vi må velge hvilken hale vi vil forfølge. Det er et par puslespillbiter for mye her, og ligningen går ikke riktig opp. Dette matcher godt det slørete, skakke blikket vi får på Brødmannens verden gjennom den gode, gamle rød-grønne 3D-brillen vi tar i bruk gjennom første del; Akapulco.
 |
| Vassvik/Haugen/Harstad/BlackBox |
Bak i kulissene sitter Bjørn Erik Haugen med sine mange små instrumenter. Underveis lager han fra sin mørke krok analoge lydeffekter som i et overivrig hørespill. Det knaser og plasker i hjørnet, hvor Haugen levendegjør den ellers bokstavelig talt stillesittende forestillingen.
Siden stykket er en dramatisert lesning, sitter skuespillerne stort sett ved et L-formet bord med grønne, klassiske leselamper, slike bokførere kunne tenkes å ha. Duken er hvit, og mellom vannglassene står også et fruktfat.
Fordi stykket er så stillestående, knytter jeg følelser og forestillinger til ulike deler av scenen, en ny opplevelse for meg. Når skuespillerne på et tidspunkt skifter plasser, merker jeg at lyssettingen gir helt ulike valører til de tre skuespillernes uttrykk. Et sted er de strålende vakre, et annet sted gustne og bleke, et tredje sted anonyme og unnselige.
Programbladet er spekket med det samme dokumentariske og mockumentariske materialet som også sveiper over lerretet på scenens bakvegg. Her er ekte bilder av 1800-tallstyrkere, brev fra New York til Kiev og avisutklipp. Doku-bitene bidrar til å underbygge de ville fortellingene som presenteres i Harstads rike tekstmateriale. Allerede før premieren ligger programteksten til Brødmannen ute på Wikipedia, hvor hver av de tre delene hver har fått sin respektive artikkel.
Harstad blottlegger sine referanser, og vever sammen sannhet og oppspinn. Ved åpent å spille på urbane myter som kloakkalligatorene i New York, blander Harstad sine egenproduserte legender med virkelige hendelser, og skaper slik et drømmende kaos i publikums hoder.
De tre titlene i trilogien som utgjør Brødmannens memoarer er alle feilstavet. Akapulco, Ellis Iland og Mattrhorn. Den tydelige uttalen til Bakeren gjennom Mattrhorn-delen; UESA, Ithalia, er like drømaktige som kartet de skråsikkert tegner opp. Akapulco ligger i Sweits, som ligger i Ithalia, som ligger i UEAS, som ligger i Mexicoo. Og Mattrhorn ligger på grensen av dem alle. Denne leken er drømmelik, men den minner også om barnets voldsomme interesse for å definere sitt eget hjemsted som verdens midtpunkt.
Å servere publikum suppe i en av kveldens tre pauser er smart med tanke på hvor lenge vi reiser i det merkelige universet, men slemt ettersom de for lengst har tatt fra oss all appetitt når maten endelig kommer på bordet. Brødmannens memoarer er en heslig og gjørmete affære. Det er ikke gripende eller medrivende, men uggent og rått. Det er noe overveldende å utholde en manusdeig som har hevet langt utenfor bakebollen. Det er som å spise åtte wienerbrød på rappen i stedet for ett.
---
Fakta: Brødmannens memoarer
Skrevet av: Johan Harstad
Regi: Håkon Mathias Vassvik
Lyd/video: Bjørn Erik Haugen
På scenen: Gisken Armand, Håkon Mathias Vassvik og Kim Atle Hansen
Scenografi: Signe Becker
Lysdesign: Ingeborg S. Olerud
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar