Ekteskap som rakner

Gjenkjennelse er som regel et effektivt middel i komedien, og parforholdets utfordringer burde ikke være fremmed for meg. Likevel treffer ikke klisjeer og morsomheter vi får servert særlig godt. Når fortellingen blir for forutsigbar, har en lett for å miste interessen. 

Foto: Gisle Bjørneby

Regissør: Piotr Cholodzinski

Skuespillere:
Reidar Sørensen
Anne Krigsvoll

Scenografi: Stein Elvestad

En ektemann har sett seg lei på at kona stadig forsøker å ta livet av seg på grunn av hans evige sidesprang og affærer, og overtaler henne til at de skal forsøke seg på et ”åpent ekteskap” (som for øvrig er den direkte oversettelsen av stykkets navn). Mens kona i alle år har holdt ut mannens eskapader, blir det for mye for henne å få elskerinnene inn i heimen. Hun finner ut at hun er nødt til å bevege seg ut på jaktmarkene selv, og får snart napp. Dette finner mannen utålelig – han skulle gjerne svimerket kona som sin eiendom. En time med roping, skriking og ilter knatring gir oss et dypdykk i et ektepars seksuelle eskapader, men riktig kjent med dem blir vi ikke.  

Ekteskap på vidt gap er det første stykket av nobelprisvinner Dario Fo jeg har sett. For noen år siden drev jeg og leste en del av hans absurde skuespill, men dette er en så å si ren komedie. Ekteskap på vidt gap, skrevet i 1983 av en dramatiker som levde i et kunstnermiljø preget av fri kjærlighet med ekteskap som ramme, fanger smerten og sårheten i det å bli sviktet, men engasjerer ikke denne 27-åringen – enten fordi det ikke føles så aktuelt for meg, eller fordi humoren ikke treffer. Jeg har tidligere blitt anklaget for å være foraktfull overfor komedien. Denne gangen gikk jeg til Nationaltheatret med en positiv innstilling (til Fo), men ikke altfor høye forventninger.

Igjen ble jeg litt skuffet. De to skuespillerne, Anne Krigsvoll og Reidar Sørensen, er herlige, joviale og folkelige. De har et fint samspill, og jeg tror de har det ganske morsomt. Scenen er enkel: et baderom innrammet i transparent plast, en lilla divan, en boks på hjul og et åpent vindu er alt de har å forholde seg til. Greie valg.

I komedien er timing alt. Men referansenivå er også viktig. Gjennomsnittsalderen på publikum er som vanlig høy, men siden mine venninner frydet seg storligen da vi så Blodig Alvor (også med middelaldrende i rollene) , så det er åpenbart at smak spiller tydelig inn. Gjenkjennelse er som regel effektivt, og parforholdets utfordringer burde ikke være fremmed for meg. Likevel treffer ikke klisjeer og morsomheter vi får servert særlig godt.

En ting som er deilig med Fo, er at han legger flere lag på fortellinga – skuespillerne spiller rollen som forteller, skuespiller og ektemake. Noen ganger kritiserer den ene den andre for ikke å spille scenen slik det opplevdes i virkeligheten, og de spoler tilbake og begynne på nytt. Å få innblikk i de ulike tolkningsmulighetene som ligger i teksten, er nyttig, men gir kunstnerisk ikke så mye. Når fortellingen blir for forutsigbar, har en lett for å miste interessen.