Hjemkomsten

Så "Hjemkomsten" av Harold Pinter. Pinter er kul. En brite som skrev sine beste ting på 60- og 70-tallet, men som fikk Nobelprisen for bare et par år siden. Han er kjent for pausene sine, underteksten og absurditeter. Pinter er gøy.

Men jeg halvsov meg bokstavelig talt gjennom hele første runde. Vet ikke om det var lyset og musikken, at jeg var trøtt eller om det rett og slett var kjedelig og at jeg irriterte meg over de fjollete gamle damene som fniste høyt hver gang Ousdal d.e. slengte ubehøvlede gloser om seg (noe han gjorde gjennom hele stykket) som gjorde det, men jeg konstant på nippet til å sovne. Kanskje dén scenografien kunne være noe for mitt fremtidige soverom.. Jeg likte forøvrig den; skitten og lekker. Stor og oppstilt i et klassisk titteskap.

Uansett - etter pausen kviknet både jeg og pjesen til. Hahaha - det var brilliant. For min del kunne jeg skippet å være der fram til pausen. Nå blir det action.

Hele greia er altså at 4 gubber bor alende uten kvinnemennsker tilstede. To aldrende brødre, hvorav Ousdal d.e. er patriarken som tror han styrer familien (samtidig som han står for all matlaging i huset), og Per Jansen som privatsjåfør (av yrke altså). Ousedals to sønner, Ousdal d.y. og en fyr jeg aldri har sett før og som uansett ikke gjør det store inntrykket. Den første ser ut som en,, hva var det Julie sa - flattør, mens den andre prøver å bli bokser. Så kommer den tredje sønnen hjem. Med sin kone som ingen har hørt om eller sett før, angivelig fordi paret bor i USA hvor Han er doktor i filosofi.

Ruth, som dama heter, er hovedpersonen i stykket. Det skulle ikke forundre meg om det er hennes hjemkomst tittelen spiller på. At det er hun som hører hjemme i dette galehuset. Hun tar rommet fra første stund, og gjør forøvrig som hun vil. Det som er så gøy med stykket, er å se hvordan alle karakterene forsøker å dominere hverandre. Alle tror liksom de har makta. Kanskje er det egentlig Ruth som har den. På tross av metodene hun bruker, som i hvert fall jeg finner ganske forkastelige. Hun spiller på sex fra begynnelse til slutt. Mannen hennes virker noen ganger stressa over det, andre ganger ser det ikke ut til å bry ham det aller ringeste.

Måten man snakker om kvinner på, hvordan ingen reagerer på de florerende stygge betegnelsene, tyder på at man her i familien går ut fra at alle kvinner er horer og loppete fitter. Man kommer stadig tilbake til Jessie, "guttenes" mor, og man undrer seg over hva hun kan ha vært slags husholderske. Jeg vil anta at hun var ganske lik Ruth.

Det geniale knepet til Pinter er vel også måten han spiller på våre forventninger om hva som skal skje. Når Ousdal d.y. insisterer på å danse med Ruth, for så å sette igang med å råkline med og beføle henne i hennes manns nærvær, er det ikke til å unngå at vi forventer at han skal gyve løs på sin bror. Eller i det minste protestere på den ene eller andre måten. Men det gjør han ikke. Han lar seg knapt merke med det som skjer, også når den andre broren kommer hjem og overtar henne. Hele denne plutselige omveltningen i struktur - fra det relativt sosialrealistiske til det totalt absurde hvor de hjemmeboende gjør henne til til hore, og ikke bare for seg selv - er så sjokkerende at til og med den gamle skrukkemannen med stokk som sitter ved siden av meg, gapskratter. Vi gapskratter alle sammen - i lettelsen over at det ikke er oss selv det skjer med?

Men Ruth ser ut til å være komfortabel med situasjonen. Det ser faktisk ut til at hun behersker den, at den er ønsket fra hennes side. Hun setter alle under press, stiller krav, og får sin vilje, særlig overfor Ousdal d.y., som viser seg å være en veletablert hallik. Og når Ousdal d.e. i siste scene faller på sine knær og regelrett krabber mot henne mens han gjentatte ganger roper "Kyss meg!", begynner man å lure på om dette stykket er en kritikk av tidens kvinnesyn, eller om Pinter kanskje egentlig er helt forstokket. Gud veit.

Da vi kom ut, spurte Jonas: "Men si meg en ting - hva handlet dette stykket om?". Ingen kunne svare. Men det tror jeg er et av poengene til Pinter. Vil gjerne se mer av ham. Kanskje jeg skulle få tak i filmatiseringen av the Homecoming fra 1969.




Igår ble jeg med Karen på Den Arabiske Natta på Det Norske. Jeg likte midtpartiet som minnet meg om en av mine favorittbøker "Mesteren og Margarita", men ellers synes jeg Elisabeth Ryggs anmeldelse var helt i tråd meg det jeg mener, så jeg gidder ikke si noe mer om den saken