I okkupasjonsleir

Er innom Chapecó, byen i delstaten Santa Catarina hvor MST har sitt delstatssekretariat. Tirsdag til fredag denne uka ble tilbrakt i en av MSTs beryktede okkupasjonsleire. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet meg, men i hvert fall kampild i øynene på hissige okkupanter, røde bannere og en skur bygd av plast der det regnet inn. Hva var det vi møtte? Vennlige familiemennesker som stolte viste oss rundt på skolen – den tidligere eierens feriehus. Eieren hadde ikke bodd på gården, og hadde ønsket å selge den. Etter et mislykket forsøk der han ikke hadde fått pengene sine, ville han så selge til INCRA for å få gitt marka til MST. Okkupantene har vært der i fem år. Kanskje var det mer dramatikk den gang, men akkurat i leiren Dom José Gomes har man aldri hatt trøbbel med politi eller pistoleiros.
Det er et nokså stort område, og alt etter hvem du spør, bor det 25-34 familier her. Jeg treffer først Jocelia. Hun er 19 år og har en datter, Kailainy, på tre. Sammen venter vi på Marcio og Solange som vi skal spise lunsj hos. De er 22 og 19 år, og hver dag fra 7 til 11 jobber de på et gartneri like ved leiren. De er unge og nyetablerte og har enda ingen dyr. Begges foreldre er MSTere, og de gleder seg til at de om noen måneders tid vil ha råd til sin første ku. Huset deres har to rom, soverom og kjøkkenrom med en sofa. Veggene er av tre, litt som i en norsk låve – man kan lett se gjennom sprekkene. De lager en storslagen lunsj, med svarte og grønne bønner, ris, poteter, kjøttdeig, og en deilig kålsalat. Vi er overveldede og takker pent. Etter maten sitter vi utebfor i skyggen og drikker chimarão, en te som er spesiell for området. Vi snakker om Brasil og Norge og prøver å lære hverandre ulike kortspill. Jeg angrer på at jeg går inn på å fortelle om midnattsola og om det relative fraværet av religion i Norge. Språket mitt strekker ikke til. Neste gang skal jeg si at det er ganske kaldt og at 80 % av befolkningen tilhører den lutherske kirke. Jeg vet det er hyklersk og lettvint, men jeg lover å gjøre det ordentlig når jeg bare får lært meg portugisisk bedre. Takk og pris har vi lært navnene på de fleste norske grønnsakene. Marcio er veldig nysgjerrig.
Klokka 6 på ettermiddagen får vi være med på det ukentlige nucleo-møtet. Leiren er delt inn i fire kjerner, og hver kjerne har møter hvor de diskuterer hva de skal gjøre videre, aktuelle problemstillinger og hvor de også får utvekslet nyheter. Vi må pent presentere oss og fortelle hvem vi er og hva vi gjør her, og samtidig benytter vi sjansen til å takke for den store gjestfriheten de utviser ved å la oss komme og bo hos dem. Etter møtet kommer Nelci, en dame i tredveårene med sterke, vakre øyne, bort til meg og sier at jeg skal bo hos hennes familie. På vei tilbake forteller hun at hun bor her på tredje året med sine foreldre og sine fire barn. Det er helt mørkt når vi kommer fram, og jeg ser ikke ansiktene deres før dagen etterpå. Jeg sover utkjørt i en seng sammen med fire andre.
Familien Antunes viser seg ikke å være av det mest pratsomme slaget. Jeg er en av dem i klassen som har lært språk fortest, men her sliter jeg plutselig. Jeg vet ikke hva som skjer – kanskje har de en rar dialekt, kanskje har de vent seg til en slurvete måte å snakke på. Uansett skjønner jeg ikke hva de sier, og de skjønner ikke meg. Vi sitter mye utenfor og drikker chimarão. Arbeidsoppgavene er fordelt etter tradisjonelt mønster. Jentene vasker klær og lager mat, guttene jobber i peanøttåkeren. Mor i huset, Nelci, jobber på en hønsefarm hele dagen. Det er tydelig at pengene ikke strekker til for okkupantene. Leiren har fått godkjenning av myndighetene og skal bli bosetning i november. Dette betyr at jorda rettmessig blir å tilhøre beboerne her, og at de går en mer stabil framtid i møte. Når jordbruket blir mer etablert, håper de at de ikke lenger trenger å ta lønnet arbeid utenfor bosetningen. Allerede svulmer åkrene. Familien jeg bor hos har ku, to griser, tre hunder og en skokk med høner. Bestemora forteller meg om at hun gleder seg fælt til slutten av måneden, for da skal Floriana kalve, og da skal hun lage ost.
Dette ble ikke helt vanlig blogg. Jeg har begynt å stille inn hodet på at alt jeg skriver skal brukes til noe ”fornuftig”. Vi får se. Kanskje kommer dette på trykk et sted etter hvert. Men alle vil ha ”lokal vinkling” – det er ikke så mye å sammenligne med. Hytta i Lofoten hvor vi har utedo, kanskje. Ellers lite å ta tak i. Det er en annen planet. Det er et eventyr – en regnbue. Jeg hadde influensa i går, som jeg mistenker bunnet i en måneds oppspart frustrasjon og forvirring. Er i alle fall bedre i dag. Det hjalp å sove 70 timer. Nå er jeg klar for tre uker i bosetning. Abelardo Luz er etablert – en av de eldste bosetningene i Santa Catarina.
Her er alt jeg vet:
- Jeg skal bo hos et litt eldre par som har en sønn som bor et annet sted og studerer agroøkologi.
- De har ikke kuer. Dette vet jeg fordi jeg får bo der for å spare ryggen min
- De bor ved vannet, dvs jeg kommer sannsynligvis til å komme dø av mygg. Det var ille nok i Dom José Gomes – hadde godt over 100 stikk der. TORTUR!
- Vi får kanskje jobbe på ungdomssenteret. Håper det.
Høres om tre uker!