Tre uker i MST-bosetting har gått. Ikke fort, men ikke altfor sakte. Jeg bor ”i sentrum” dvs 40 minutter p gå til skola. Pinotti og Lourdes sine 6 barn er voksne. De er i slutten av 50-åra. Hun er stille og mild i vesen, han har en skikkelig pukkelrygg, fyrstikkbein og et voldsomt sterkt og engasjert ansikt med en snål liten bart under den lange nesa si. De knallblå øynene hans er som på et ekorn; overalt, på leting. Han er fryktelig opptatt av at jeg skal skjønne alle ting; kampen, Inntekta fra bønnesalget som er langt under det han har brukt på frø og gjødsel. At det ikke går an at 20 % av verdens befolkning bruker 80 % av ressursene. Dette er de opptatt av, og de har begynt å forandre meg. Jeg har snakket varmt om det norske systemet; fordi det fungerer, fordi alle er enige om at vi ikke vil ha fattige og rike, fordi vi er enige om at vi vil ha et godt og gratis helse- og skolevesen. Osv. Jeg er stolt av det sosialdemokratene klarte å bygge opp gjennom 1900-tallet. Problemet er bare, som Fernanda så elegant påpeker, at så lenge vi surfer på en indirekte undertrykkelse av verdens fattige, er det likevel ikke et godt system. Hva er utvikling, og hvordan i helvete skal det gå for seg. Hvordan skal Vesten bremse?
Kapitalisme i Brasil og i Norge er to forskjellige planeter. I begynnelsen steilet jeg voldsomt over deres hat mot kapitalistene. Nå har jeg begynt å skjønne dem. Hvor er logikken i at enkelte kan eie tusenvis av hektar jord mens hver fjerde brasse lever under fattigsomsgrensa? For disse folka fungerer ikke demokratiet. Brasil har 42 politiske partier, hvorav ett eller to har en ideologisk base – resten er populistiske jævler. Partilojalitet eksisterer ikke – forrige periode var rekorden for illojalitet innehatt av en fyr som byttet parti SJU ganger i løpet av en parlamentsperiode. Lula er ingen løsning. De kaller ham nyliberal. Selv har han nylig uttalt at han ikke er noen venstremann, og at de som er på venstresida ikke er helt bra i hodet. Det er en utrolig ting å si for en som selv har opplevd fattigdommen på kroppen. De som er på bunnen har ingenting å tape.
Det er helt sykt hvor fort man går fra å lengte etter ting til å ta dem som en selvfølge. Jeg fantaserte om epler, yoghurt, grønnsaker, potetgull og caffe latte. Jeg fikk ris, bønner, kokt maniokrot, noen ganger søtpotet, og nye deler av dyr å spise. Første dagen var det lever og jeg rynket på nesa. Nå er det fest om jeg får lever. Jeg liker det nemlig bedre enn kuhjerte, grisefot og innvoller av høne. En annen ting som ofte blir servert, er fritert ost. Oppskrift følger: Smelt 2 dl grisefett i en dyp panne, tilsett 2 dl frossen ost skjært i biter. La det frese til osten er smeltet og du har en fin fettrøre. Etter hvert kan du røre inn et egg hvis du har. God appetitt!
Det jeg savna aller mest var grovt brød. Det har blitt den store vitsen, for folk spør oss hele tiden om hva vi savner med Norge. Pão preto, sier man da. Men i begynnelsen svarte jeg pau preto. Hva sa du sa du? Pau preto! Haha. Sier du pau istedenfor pão, betyr det stokk, eller i denne sammenheng, pikk. Til alles store fornøyelse går nå ryktet om at Anna savner pau preto. Men makan til koffertland skal en lete lenge etter. Nesten uansett hvor liten uttalefeilen er, klarer de å få det til å bli koffert.
Jeg savner ikke bare mat og sånt. Mot slutten var vi to dager i småbyen 25 minutter unna med bil, 2,5 time unna med buss. Der hadde plutselig alle kommet på facebook, og etter det drømte jeg om alle i flere netter.
De synes vi er helt gærne som ikke savner familiene våre. Jeg har forklart dem at jeg bare ser familien min to-tre ganger i året selv når jeg bor i Norge. Men i går slo det meg at de kanskje tror at jeg har mann og barn i gamlelandet – det er nemlig ganske spesielt å være 24 år og ikke ha stiftet egen familie. Jonas og jeg blir forøvrig betegnet som gift. Gift er når man har vært sammen i mer enn et år ca, og vi bor jo til og med sammen. I Norge, that is. Her i strøket bor vi 12 km fra hverandre. Man kan ta bussen om morran for å dra på besøk, men da må man overnatte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar