Full oppdatering

· Den første uka i bosettinga i Abelardo Luz gikk vi til det lokale senteret hver eneste dag for å prøve å få Fernanda til å fortelle oss hva slags arbeid hun hadde tenkt seg at vi kunne sette i gang med her ute. Nå har vi fått roet ned maurene i ræva vår. Det er ikke noe spesielt å gjøre. Der det fins jobb, er det ofte for vanskelig når vi snakker språket så dårlig. Det som egentlig gjelder, er å snakke med folk, delta i det de driver med, fortelle og diskutere, observere og bidra der man kan. Hadde vi bare skullet være her ute på bygda, kunne inntrykket vårt av hva MST er og hva de driver med fort kunnet blitt snevert. Jeg mener det var kjempesmart å la oss starte oppholdet vårt på MSTs nasjonale skole i São Paulo, for der er ideologi og idealisme aller sterkest. Når MSTerne drar dit, er de på sitt mest kollektivistiske og che guavariske. Her ute i hverdagen er det fare for at de samme kruttønnene smugtitter på de forhatte tv-såpene og drikker cola.

· Teori og praksis henger ikke alltid helt på greip, men mange ting imponerer meg voldsomt, f. eks folks gjestfrihet, og hvor godt mottatt man blir overalt. Hvor flinke folk er til å bidra, hvordan de tar seg tid til deg når du ikke skjønner hva som blir sagt. Noen ganger er folk i overkant imøtekommende, og man må alltid regne med ti minutter ekstra når man går inn i en butikk; det skjer nesten aldri at vi ikke får spørsmål om hvor vi er fra, hva vi driver med, hva vi driver med her og hva som er de største forskjellene mellom Brasil og Norge. Folk er fryktelig nysgjerrige, og dette står i sterk kontrast til deres manglende kunnskaper på mange områder; går de fleste med tildekket ansikt i Norge? Ligger det i Afrika? Trass i at vi selvsagt ikke forventer at noen skal vite hvor Norge ligger, og alltid forklarer at det ligger nord i Europa, er det sjelden folk har noen som helst forestilling om hvordan verden er utenfor Brasil. Brasil ER verden i veldig manges øyne. Jeg er enig i at Brasil er et kontinent i seg selv – de regionalt forskjellene er kjempestore, kulturelt, samfunnsgeografisk og økonomisk.

· Jeg er ikke forelska i Sør-Brasil. Kulturen her er veldig snål. Befolkningen er den hviteste i hele landet, og alle har delte lojaliteter; Brasil seff, men også til Tyskland eller Italia. De er akkurat som norskamerikanere – de vet utrolig lite om det landet de føler seg så sterkt knyttet til. Og for de fleste her finnes det i verden tre eller fire språk; portugisisk, spansk, engelsk og kanskje tysk. Derfor mener de fleste at norsk må være en blanding av tysk og engelsk. Og så synes de fryktelig synd på oss som snakker portugisisk så dårlig. Que tristessa, sier de. Men vi lærer.

· Ikke nok dog til å holde følge med på foredragene på den 4. Festivalen for naturlige frø. Hjelpes meg. En diger hall, stekende varm fra etter klokka 10, hvor 800 brasilianere skal prøve å følge med, men som etter 5 minutter sitter og prater med hverandre med helt vanlig stemmevolum. I tillegg bruker foreleserne ord som er for vanskelige for meg, og jeg har ingen å spørre om hjelp. Det gikk rett og slett ikke. Men det betyr ikke at jeg ikke fikk noe ut av festivalen. Jeg snakket med en av foreleserne, Miguel Altieri, professor ved Berkeley, for han snakket selvsagt engelsk. Takk og pris. Og på hjemmesida hans ligger det masse spennende ting om agroøkologi. Endelig. Er det noe MST er opptatt av, er det agroøkologi. Selv om jeg har hørt ordet nesten hver dag i to måneder, har jeg fortsatt ikke noen ordentlig forståelse av hva det går ut på. Selvberging og bærekraft er selvsagte komponenter, men når man begynner å snakke om at man omtrent ikke kan snu jorda med spade uten å skade den, begynner jeg å lure på hva i alle dager det er de driver med. Oksespannet er mye mer vanlig enn traktor her, men jeg har opplevd at når jeg sier at vi ikke bruker okser, men traktor i Norge, er det det samme som å si at alle norske bønder er kapitalistiske svin som ikke bryr seg det spytt som jorda de dyrker på. Jeg får stadig bakoversveis, men gleder meg til å lese om de mer overordnede prinsippene.

· Mens jeg tidligere hadde og til dels fortsatt har stor sans for den norske velferdsstaten, og på mange måter er stolt av hva som har skjedd i landet vårt de siste 100 åra, har jeg nå begynt å tvile. Riktignok er jeg like opptatt av arbeiderrettigheter, likestilling og sosialdemokrati, men mer og mer tenker jeg på at selv om vi har lyktes usedvanlig godt med dette i Norge, i det minste sammenlignet med de fleste andre land, hjelper det ikke når systemet bygger på det faktum at alle andre ikke kan få det like bra materielt sett som oss. Fra nå av handler utvikling like mye om å begrense Vesten som å fremme rettigheter og økonomisk vekst i u-land. Brasil er et u-land trass i at det er verdens 10. største økonomi, jobber tusenvis av folk for slavelønn og uten rettigheter. Hvordan kan vi digge et system som i praksis fordrer at verdens undertrykte forblir undertrykte?

· Fordi vi har så mye tid her og fordi vi venter mye, har nå halve gruppa vår lært seg å hekle, inkludert Jonas og jeg. Jeg er kommet over halvveis på mitt første sjal, mens Jonas har lagd en nydelig ryggstropp til gitaren han og Gaute har kjøpt. Selv om det heller ikke i Norge er så vanlig at gutter hekler, var det ganske interessant å se reaksjonene til sosialistene i dette machistiske landet. Jeg diskuterte saken med noen av ungdomslederne til gruppa fra Abelardo som vi reiste sammen med, og prøvde å hale ut av dem noen argumenter for at de, som ønsker å endre Brasil og verden, ikke i sin villeste fantasi kunne finne på å berøre en heklenål. Jeg kom ikke særlig langt med dem, og forbanner mine manglende språkkunnskaper og tunga mi som er mye raskere enn hjernen for dette. Men likevel synes jeg Jonas sitt bidrag til den brasilianske (og norske) likestillingskampen var godt, og er veldig stolt av ham. Nå gjenstår det for meg å lære å spille gitar. Av våre ti gruppemedlemmer er det bare de to guttene som spiller. Vi har ikke alltid så mye vi skulle ha sagt når det gjelder likestilling.

· Hva var det jeg skulle ha sagt? Jo, hva jeg fikk ut av frøfestivalen. Hele greia var arrangert av flere ulike sosiale bevegelser og organisasjoner i Brasil; Via Campesina er en stor og internasjonal paraplyorganisasjon for småbønder, der både Norges Bonde- og småbrukarlag, MST og MMC (Movimiento das Mulheres Camponesas; de kvinnelige småbrukernes bevegelse) er medlemmer. MMC har vi besøkt allerede, og de deltok i organiseringen av festivalen sammen med MPA (Movimiento dos Pequenos Agricultores, småbrukerbevegelsen). Det var sikkert flere organisasjoner, men disse tre var de mest markante. Det som var så bra, var å se at disse bevegelsene klarte å samarbeide og mobilisere til festivalen hvor over 2000 deltok på foredragsdagene og sikkert ti ganger så mange var innom markeds- og festdagene som fulgte etterpå. Vi fikk se at MST ikke kjemper alene for mange av sine saker, og vi fikk se at MST ikke bare er hver lille familie, men en sterk kraft hva mobilisering angår. De satte overraskende stor pris på å ha oss der. Det er tydelig at det er viktig å ha venner internasjonalt, å vise at kampen for et mer rettferdig samfunn er global. Dette kan jeg støtte av hele mitt hjerte, det er bare noen ganger man ser ulike veier til det samme målet. Akkurat slik jeg har betraktet EU-spørsmålet de siste åra, da jeg har gode venner som engasjerer seg sterkt på hver sin side, men som veldig ofte har akkurat samme drømmer, ønsker og mål. Man tror bare på ulike veier til dette målet. Jeg har nemlig blitt mindre, ikke mer sosialist av å være her. Det er sikkert urettferdig overfor sosialismen, men det er så mye som går så tregt her at det er til å klikke mentalt av. Som når åtte stykker skal vaske én do, eller når det er umulig å finne en ansvarlig person fordi man overalt har så flat struktur. Jeg er sterk tilhenger av demokrati som tar hensyn til minoriteter, men liker at ting blir gjort, samt å vite hvem som fikk det gjort.

· Vi besøkte et paradis kalt Conquista na Fronteira, Seier på grensa, en bosetting på grensa til Argentina. I dette området drives alt kollektivt, og etter noen timer med presentasjon og spørsmål og svar, måtte jeg spørre om hva som var vanskelig, for alt virket helt ufattelig harmonisk. Problemene bestod i økonomiske, sosiale og kulturelle elementer, ”men”, sa de, ” problemene virker små når vi ser på alt vi har fått til her”. Jeg vet at det de driver med er et evig blodslit og at det er utrolig vanskelig å få det til å gå rundt, men jeg likte meg veldig veldig godt der. Jeg ønsker å tro at slike steder faktisk finnes. Området var helt nydelig – overalt var det rent og pent, plener og busker var friserte, klokka 7 om morran hørte vi traktorer og hoiing fra jordet, maten var kjempegod og alt var produsert på området, samt at gjestfriheten og gleden hos menneskene som bodde der var overveldende. Alle husene var malt og med små hager med masse blomster, man hadde samfunnshus, barnehage og fotballbane, og husene lå mer som en landsby enn som et ruralt område. De har startet kyllingfabrikk og har et helt moderne, feiende flott fjøs hvor krøtterne bare kommer inn for å melkes. Jeg vet ikke om jeg har lyst til å la dette minnet stå så blankpolert eller om jeg vil dra tilbake og bli der minst en uke. Det er det fineste stedet jeg har besøkt her til lands så langt.

· På festen løsnet det veldig for alle de klinelystne nordmennene. Det var vel bare Gaute som nøyde seg med å holde rundt gitaren, samt Mari og Rebecca som har kjærester i Norge. Dette med å ha kjæreste et annet sted har brasilianerne usannsynlig liten respekt og forståelse for. Man kan i og for seg godt ha dem der, men at det ikke skal gå an å ha et par til i Brasil er helt ubegripelig for dem. ”Du aner jo ikke om de er trofaste!” sier de, og mener dermed det er innlysende at du ikke trenger å være det. Selv om jeg ikke blir spesielt sjarmert av brasilianere (de er mye mindre attraktive enn man forestiller seg), er jeg utrolig glad for å ha med meg min kjæreste. Vi regnes forresten mer som gifte. Når man snart har vært sammen i fem år og har bodd sammen i nærmere tre, er det bare et under at man ikke har minst to unger og drittlei av hverandre. Gift er vi enten vi vil eller ikke. Og det er egentlig ganske praktisk, for dette har de respekt for. Selv driver de bare med fica. Så vidt vi har kommet fram til betyr det at de er sammen når de har lyst, men at det ikke betyr at man ikke kan rote med andre. Dette er veldig vanlig fra man er 15 til 25, og er mye løsere i strukturen enn det vi er vant til. Roting er jo greit nok i norsk sammenheng, men da går du ikke rundt og sier at du er sammen med personen. Det gjør de her. For meg er det ganske forvirrende, og det virker som om det er litt vilkårlig hvem man faktisk ender opp med å gifte seg med. Det er nemlig veldig vanlig å bli gravid i 17-årsalderen, i hvert fall her ute hos de fattige bygdefolkene. Og blir du gravid, er du fort gift. Det er selvfølgelig ikke lenge siden det var helt likt i Norge, men det er likevel rart for oss at vi ti norske ungdommer blir sett på som utskudd som er 20-27 år, ugifte og barnløse.

· Selve festen på frøfestivalen var på lørdagskvelden. Er det fest, er det gaucho-bandas. Gaucho er den tradisjonelle kulturen i de tre sørligste delstatene i Brasil (Paraná, Santa Catarina og Rio Grande do Sul). Den er tysk- og italienskinspirert, og ligner på em prikk på Texas. Jeg skjønner ikke hvordan det har gått til. Gaucho betyr gjeter, eller kanskje mer presist cowboy. Den tradisjonelle klesdrakten er cowboyhatt, knyteslips, bredt belte, rutete skjorte og boots med sporer. På fester driver man med rodeo. Musikken er country, men kalles gaucho-banda, der banda ses på som en tysk musikkarv. Det høres ut som danseband med ekstra cowboyschwung. Det er alt de hører på, og det er helt grønnjævlig. Det er hjerte smerte for alle penga, og alt høres helt likt ut. Selv de unge ser ut til å trives med denne pinselen, og selv har jeg lært meg noen av låtene – helt ufrivillig selvsagt. Det er forresten ingenting som rimer, og det er for oss allerede en kjent sak at ingen brasilianere sør for Bahia synger rent. Derfor gikk jeg for å få meg noe å drikke. Men siden jeg ikke liker øl og de selvsagt ikke serverte vin i bodene sine, tenkte jeg jeg kunne be om en caipirinha. Drinkene her er ikke alltid like raffinerte, men dette skulle vise seg å bli ny rekord. ”Vi har ikke caipirinha”, sa de, ”men du kan få caipira” lo de og så ut som om det var en spøk. Jeg takket likevel ja, og fikk et hakeslepp tilbake. ”Er du sikker?” sa de, før de bad om 6 kroner og slengte en halvliters vannflaske på bordet. Det var seff ikke vann på den flaska, men heimbrent. Jaja, tenkte jeg, og kjøpte en guaraná-brusboks til å blande med. Senere på samme fest ble det servert noe som smakte bensin, men guaranádrinken ble god, den.

· Vest i Anchieta hvor festivalen pågikk var det kjempevarmt og helt sommer. Her i Abelardo, bare 3 timers kjøring sørøstover, er det grisekaldt og høst. I dag pøsregner det i tillegg, og for første gang siden jeg kom, har jeg egentlig behov for støvler, for veiene er bare rød søle. Men det går greit. Det blåser ikke, og det går fint an å bruke paraply. Men jeg må nok investere i en ordentlig jakke når jeg skal til en by nesten gang. Foreløpig har jeg klart meg fint med ullgenser. Men det blir snart vinter, og jeg bor i den kaldeste delen av landet. Vi blir forresten ikke så veldig brune, for hver gang det er sol, er den såpass sterk at alle synes vi er klin gærne om vi ikke setter oss i skyggen.

· Forrige uke sendte vi av gårde første reisebrev. Samarbeidet gikk overraskende glatt, alle overholdt fristene og alle var kjempeflinke til å bidra med noe fornuftig hver gang de hadde tid til overs. Alle abonnenter kan glede seg. Vi er i hvert fall ganske fornøyde med oss selv og produktet vårt. Alle dere andre får angre og nøye dere med dette her.