Det regnet i tre dager i strekk. Ettersom vi inntil nå ikke har opplevd en skur som varte i mer enn tre minutter, har jeg ikke investert i støvler, og skinnjoggeskoene mine har gått fra tilnærmet hvite til rødbrune. Veiene var ille i utgangspunktet; fyllekjøring er ikke så farlig her ettersom man sjelden durer opp i stort mer enn 30 km/t. Barna i strøket her er noen ganger hjemme fra skolen når det regner. Noen ganger vet jeg virkelig ikke hvorfor (”det regner”, sier de bare), andre ganger går faktisk ikke bussen. Eller den går i hvert fall ikke innom dem som ikke her særlig mer enn en krøttersti til vei. Bussen seiler rundt i søla – det er livsfarlig, og man vet aldri når den kommer, for plutselig står den og spinner i en halvtime før fire sterke karer fr summet seg til å gå ut for å dytte. Betaling på bussen virker for øvrig nokså vilkårlig, i hvert fall dersom du ikke skal så langt. Det er en egen løpegutt som tasser rundt og tar billetter. Bussen er forresten det stedet der vi kanskje blir aller mest beglodd. Vi har ingen steder å rømme, og de trenger ikke snakke med oss hvis de ikke har lyst.
Det regner tre dager i strekk. I natt ble det stjerneklart, men da jeg våknet, var det voldsomt og plutselig kaldt. ”det kan du si”, tenker du sikkert, men du vet, husene her er ikke akkurat godt isolerte, og vinduene er bare trekkfulle metallskodder som vi skyver for om kvelden. Så da jeg våknet klokka 6 i morres og rommet mitt holdt behagelige 3 ’C, fikk jeg et aldri så lite sjokk. Neste gang jeg er i en by, må jeg vurdere å gå til anskaffelse av vindjakke. Skoene mine slipper ikke inn en dråpe vann, og lue kan jeg jo nå alltids hekle meg.
Ettersom bussen ikke kom da vi skulle til senteret og ha møte med de andre, måtte vi gå i en time. Det var deilig, hadde det ikke vært for at de andre ikke dukket opp fordi bussen ikke gikk, grunnet gjørmeveier. Det slo meg for første gang på lenge at vi er på omtrent 800 m.o.h., for det var akkurat som å vandre rundt i Heidi På Heia, med små seteraktige hus og kyr som gresset fredelig med en stor og strålende blå himmel over seg. På veien fant vi en overkjørt frosk, og begrepet flat som en padde fikk tilført seg en ny dimensjon.
Jeg har forresten en ganske maken som kjæledyr. Ikke det at jeg kjæler så mye med den, men jeg har nå en gang en frosk som bor på rommet mitt. Første gang jeg traff den, satt den midt på senga mi, og fordi jeg fikk kyss-frosken-så-blir-den-en-prins-assosiasjoner, lo jeg så høyt at dons Lourdes kom inn for å se hva som stod på. Idet hun så krabaten, smatt hun av seg hawaiianasen og holdt den høyt hevet, klar til å trøkke gørra ut av stakkaren. Men han skjønte, heldigvis for meg som skulle sove i senga, tegninga, og hoppet opp på skoesken oppå klesskapet. Jeg har egentlig begynt å like ham selv om vi ikke sees så ofte, og jeg har en ubendelig tro på at han spiser opp alle myggene her inne. Ellers var jeg sikker på at det var en rotte inni matskapet som utgjør en ene veggen i ”rommet” mitt, men en dag så jeg en mus pile over gulvet, så da har jeg slått meg til ro med det, og slått fra meg fantasiene om at en svær rotterugg skal komme og ete opp ansiktet mitt mens jeg sover. Tross min venn froskens sikre innsats for å begrense antall insekter her, er det en evig surring, summing, grafsing og knasking hver gang jeg skal sove. Nå har jeg hentet ipoden og laptopen hit, så nå legger jeg meg med musikk på øret og sovner på en-to-tre.
På radioen advarer de mot denguefeber som spres via en egen denguemygg, men så vidt jeg har hørt, biter ikke denne om natta, og at det for øvrig ikke har vært dengue i dette området på mange år. Jeg har altså enda ikke pakket ut mitt fancy 500-kroners myggnett. Og med malariapillene til 700kr, MÅ vi simpelthen dra til Amazonas i juli for å få litt valuta for alt sikkerhetsutstyret vi har investert i. Jonas og Kine er kjempegira, så det er bare å henge seg på. Så lenge jeg får besøke Bahia og Salvador er jeg fornøyd, selv om jeg har fryktelig lyst til å dra en tur til Buenos Aires.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar