Nasjonalballetten hadde lørdag 17. april premiere på John Neumeiers ballettversjon av Tennesee Williams skuespill En sporvogn til begjær fra 1947.
Jeg har mange ganger fortvilt over at jeg med mine teaterbriller ”ikke skjønner noen ting” når jeg ser dans. Med en så klar historie som En sporvogn til begjær er det rakt ut ironisk at det ikke gis mye mer rom for abstraksjon i den dansede versjonen. Det hadde publikum tålt helt fint. Med enkel, elegant scenografi, effektiv lyssetting, vidunderlige kostymer og til dels glimrende musikkvalg har Neumeier med sitt sterke dansekompani mulighet for å gi oss langt flere åpninger for tolkning. Isteden overlater han ingenting til publikums fantasi, og dansens styrke – det å kunne uttrykke følelser gjennom bevegelse og kroppslig energi, utnytter ikke sitt subtile potensial.
Mer på Scenekunst.no.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar