Pusle-Hamsun

The Writer er en nydelig dukketeaterforestilling lagd av Jo Strømgren og tyske Ulrike Quarke. Den dreier seg om en student som skal skrive oppgave om Knut Hamsun, men hun får ikke riktig tak i ham. Så dukker han opp; den stolte, litt pompøse mannen som ble dømt som landssviker. Han er knøttliten og har pipete stemme – han er rett og slett litt søt og latterlig.

Allerede her dukker stykkets store spørsmål opp – kan vi skille forfatteren fra den politiske Hamsun? Dette temaet har behørig blitt plukket fra hverandre i løpet av Hamsun-året, men heller ikke Strømgren og Quarke gir oss egentlig noen fasit.

Teksten er blitt hentet fra bøker, tekster, brev og forsvarstale. ”Det er ikke noe nazisme å spore i Hamsuns litteratur”, har det blitt fastslått. ”Men det er vel grundig blitt slått fast at Markens Grøde er reaksjonær landbruksromantikk."

- Jeg er ikke enig, sier Strømgren etter stykket.

- Jeg synes Markens Grøde er den kjedeligste boka til Hamsun. Jeg har selv brutt stein hver sommer i mange år, og jeg synes Hamsun gjør det ganske lett for Isak. Det tar jaggu ikke lange tida fra Isak pløyer opp den første åkeren til de har et staselig trehus, sier Strømgren. Jeg kan ikke akkurat si meg enig. Jeg synes de lever i en fattig koje aldri så lenge.

Scenografien er berg og vegger av blanke ark; veggene er noen ganger blader, noen ganger nordlandsstorm med hvite skumtopper på opprørt hav, og noen ganger rosa skyer av romantikk og begjær. Scenen befolkes av studinen og den lille Hamsun. Senere kommer hovedpersonen fra Sult, en langskanka skrikhals og kløne som har det for seg at han er et geni. Han liker ikke Hamsun, men mener selv å være den største dikteren som har levd.

Med de store og forseggjorte dukkene presenteres vi for et utvida univers: dukkene kan tillate seg å gjøre hva de vil uten at vi tar det ille opp. Dukka flørter med jenta, danser med henne og skjeller henne ut. Dette kan vel kanskje også sies å karakterisere Hamsun selv sitt kvinnesyn; han foretrekker drømmen framfor virkeligheten. Den lille mannen piper: jeg trenger ingen Nobelpris. Et geni er et geni – han trenger ingen medalje for det.