Sjarmerende, skremmende arkiv

Anmeldelse av Legemsarkivene

Av Claire de Wangen

Spilles på Kulturhistorisk museum

Claire de Wangen er en usedvanlig dyktig og fantasifull dame. Hun lager involverende forestillinger for et begrenset publikum, og setter i sving en rekke assosiasjoner som knytter seg til stedet hvor forestillingen spilles. Forrige gang var det oppe i en fantastisk hytte-i-treet. Denne gangen har hun slått seg på lag med
Kulturhistorisk museum, som ligger midt i Oslo, men som likevel er et av de få store museene i Oslo jeg aldri har besøkt. Utallige ganger har jeg syklet forbi og tenkt ”søren – vi burde få ut fingern og gå på det museet”. De Wangen gjorde vårt første besøk på et kanskje litt kjedelig museum til en stor og morsom opplevelse.

Legemsarkivene er et slags mysterium, hvor de femten publikummerne trekkes inn og trasker gjennom et helt hus. Fra begynnelsen av får vi en audioguide som heter Ellie, og det er denne som guider oss gjennom et registrerings- og arkiveringsprogram hvor våre fysioemosjoner blir tatt hånd om og samles i et arkiv – Legemsarkivet. I den store, vakre jugendbygningen som vanligvis huser Kulturhistorisk museum, beveger vi oss nå på siden av de vanlige museumsbesøkerne – i en slags parallell uvirkelighet, som Legemsarkivenes hjemmeside sier.

Skremmende tanke

Hvem er Ellie, og hvem representerer hun? Hva er det hun vil ha oss til å gjøre, og hvorfor går vi med på det? Stadig forstyrres radiosignalene, og en annen stemme – en mann – bryter inn. Han forsøker å advare oss mot det som er i ferd med å skje med oss. Han forklarer at Stiftelsen, et slags høyt råd, ønsker å registrere oss på psykologisk, emosjonelt og fysisk plan (tror jeg). De ønsker rett og slett å laste ned og spare på en kopi av vår sjel.

En konflikt trer fram mellom Stiftelsen og de som forsøker å stoppe dem. Men hvem av dem er det som vil oss vel? Hvem kan vi stole på, og hvem er vi på lag med? Mellom kommandoene vi får, bryter stadig en reklamevignett for ClearGold inn. Hva skal det bety?

Synkende museum

Dem som følger oss rundt i museet er fire akrobater som i stilige, burgunder og gule gymklær spretter fram og gymmer på de merkeligste steder. De beskriver pusten som en organisme, de løper i veggen, forlengs og baklengs, de skaper skulpturer ved å klatre på hverandre. De suger til seg vår oppmerksomhet, og får en rekke nysgjerrige blikk fra de utenforstående museumsbesøkende. Men hvem er de? Er de spioner fra Stiftelsen? De to andre som følger oss rundt, er en dansktalende dame i blyantskjørt og bluse som tar notater på et kart med oversikt over rommene i huset, og en ballkjolekledt, dukkeskjønn dame som i hvert fall er mot Stiftelsen. Det er ikke opplagt å skjønne hva slags plass karakterene har i den kampen som utspiller seg – og om de i det hele tatt kan se hverandre. Når de to damene er i rommet, høres hamring og banking, som om det foregår restaureringsarbeid i bygget.

Descendit in domum, står det på den nydelige strykelappen på den forseggjorte, spesialsydde skinnveska hvor audioguiden hviler mens vi går og lytter med store øreklokker på hodet. Det betyr noe sånt som å ”gå ned i huset”.

Det er nemlig ikke oppussing som pågår – derimot er det bygget selv som er i ferd med å synke! Ikke bare synker huset – strukturene i byggemåten, som vises i linjer og blokker i gulvet, kan trekkes inn, og huset kan forsvinne på null komma niks, hevder de som motarbeider Stiftelsen. ­­­­

Varslerne og alarmen

Disse gode sabotørene prøver å vekke oss, å få oss til å bryte ut av lagringsprosessen, hvor vi lurer på om vi kan bli aldeles fanget i det synkende huset. Men vi gjør det vi blir fortalt, og greier ikke helt å velge side i striden. Vi trekkes hit og dit, usikre på hvem vi skal høre på. Vi følger med gjennom mapperommene, får bli med opp og ned trapper, inn i bakgangene og kontorer. ClearGold, som vignetten reklamerer for, er en pille som kan bidra til å vaske vekk uønskede spor etter programmet – men hva er det de ønsker at vi skal glemme? Etter at vi i ulike rom er blitt skannet og registrert, oppdager plutselig Stiftelsen inntrengerne, og alarmen går. Registreringen avbrytes, og skånsomt husjes vi ned heisen og ut i foajeen. Om sjelene våre likevel bevares i et hemmelig arkiv vet vi ikke helt.

Overvåkningskritikk

Legemsark­­­­­ivene er en nydelig måte å oppleve Kulturhistorisk museum på. Vi blir særlig oppmerksom på alt vi ikke legger merke til – og leter etter spor og elementer av forestillingen på de merkeligste steder. Hvem er det som er med på leken? Hva med mannen som stod øverst i trappa med det samme vi kom? Følger han etter oss? Er securitasvaktene etter oss? Er det koder i den utstilte indianerjakken? Mistenksomheten og nysgjerrigheten går hånd i hånd med oss gjennom museet. 

Overvåknings- og arkiveringskritikken forestillingen formidler, kan knyttes til vår sjenerøse tilbøyelighet til å dele og være åpne på sosiale medier som facebook og tilgangen vi gir app-makere via våre smarttelefoner. Vi vet ikke hva det innebærer å gi disse aktørene en slik enorm tilgang til våre liv og våre personlige data. Vi trekkes mot den fristende og freshe reklamen – gjør vi ikke? I forestillingen følger vi nysgjerrige etter de søte, morsomme typene som viser seg for oss, og vi godtar å bli skannet og undersøkt for å finne ut mer. Slik ofrer vi til slutt sjelen vår.

---

Produksjon, konsept og regi: Claire de Wangen. Skuespillere: Joanna Magierecka, Oddrun Valestrand, Gaute Askild Næsheim, Lasse Valdal, Signhild Meen Wærsted, Per Tykriseth. Lyddesign: Gisle Tveito og Fredric Vogel. Tekstarbeid: Gaute Askild Næsheim og Claire de Wangen. Kostymer: Kristine Gjems og Lea Basch. Presseansvarlig/inspisient: Tiril Bryn. Foto og design: Morten Bendiksen.