Kjedsomhet og isolasjon

Anmeldelse av Zoo av Jonas Corell Petersen m.fl. På Det Norske Teatret. Publisert i Norsk Shakespeare- og Teatertidsskrift 4/12. 

Granskingen av kjedsomheten blir dessverre kjedelig.

Foto: Chris Erlbeck

I sin diplomoppgave ved KHiO, Unge Werthers Lidingar, forsket regissør Jonas Corell Petersen i hvordan vi nordmenn er blitt så velferda og vellykka at vi ikke lenger har noe å strekke oss etter, og heller ikke noe å leve for. Siden sist har han kommet til at det likevel oppstår et fornyet behov hos oss konsumnordmenn: behovet for menneskelig kontakt.

For når alt, inkludert studier, fritidsaktiviteter og hobbyer på en måte dreier seg om konsum, forblir fokus gjerne rettet innover; mot selvrealiseringen. Samtidig oppstår savnet etter den gode samtalen, klemmen og intimiteten gode vennskap rommer
.

Den gode samtalen

Hva er en virkelig samtale? Hva slags historier forteller vi hverandre? Innholdet i en svadasamtale kan ha en dyp, fin kjerne. Det kan i grunn dreie seg om ensomhet, isolasjon og hjertevarme, eller mangel på sådan.

I Zoo møter vi Kyrre (Kyrre Hellum), Joachim (Joachim Rafaelsen) og musikeren Gaute (Gaute Tønder). Rundt dem sitter tre statister i brytedrakter. De er stort sett stille og bidrar til å flytte søkelyset rundt på Det norske teatrets Scene 2. Joachim innleder insisterende en samtale med Kyrre, og denne varer i drøye halvannen time.

Skuespillerne beholder sine egne navn, og framstår som henholdsvis flørtete, nevrotisk og tilbakelent. Hva som er dem selv, hva som er karikert og hva som er underspilt, vet vi ikke, men det vekker heller ikke særlig interesse, for materialet de overflatisk jobber med er så utrolig trivielt. Under overflaten ligger desperasjon, søken etter menneskelig kontakt og behovet for å bekjempe kjedsomheten. Men det funker ikke å overføre den på publikum.

Representasjon og kommunikasjon

Jeg observerer at jeg har lyst til å hive meg inn i de banale samtalene som stadig spinner videre til nye temaer fordi jeg ellers kjenner at jeg begynner å kjede meg. Kjedsomhet er et viktig tema for Petersen, men når det ikke oppleves som en givende kjedsomhet, når ikke Zoo fram til publikum.

Uttrykket i forestillingen er lystig og skøyeraktig, mens det finnes en underliggende sorg som forsøker å presse seg opp til overflaten. Men klovnens tårer rører ikke. Tar han oss på alvor? Vi blir snakket til, og oppmuntres til å kommunisere – med hverandre og med scenen, men opplever likevel at vi bare er rekvisitter i forestillingens smartypantseri.

Tullenynorsk for fremmedgjøring

Stort sett er det varme lysstoffrør som lyslegger forestillingen, men innimellom dempes lyset, og scenen dekkes av et tynt lag av røyk. En av skuespillerne framfører en monolog eller et dikt i en ømmere tone. 

I begynnelsen er det fine ting som presenteres, men etter hvert sklir disse sekvensene over i raljering, der skuespillerne snakker tullenynorsk – sånn nynorsk vi ville snakket om vi skulle tulle med nynorsk. 

Den er fullstendig usammenhengende og fjasete, og bidrar til ytterligere fremmedgjøring som mest av alt oppleves som usympatisk. Ellers snakker aktørene sine egne østlandsdialekter, og beholder sine egne navn.

Kulturelt dressert

Scenografien er som i Unge Werther fargesprakende og enkel. Utover scenen ligger store, gule sponplaterm, og omkring flyter 70-tallsoransje sofaer, hvite vaskemaskinerog neongrønne bøtter og trestammer. Temmet natur, slik vår egen natur er dressert og sosialisert.

På samme måte peker Petersen på hvordan vi er sosialisert til å lese teater. Vi reagerer kanskje ikke på stiliserte bilder, som når to menn sitter tett inntil hverandre. Vi reagerer mer når skuespillerne bryter mellom spill og det å ”spille seg selv” og når de prater tullenynorsk. Petersen drøfter forholdet mellom sal og scene, men han er ikke særlig inkluderende. ”Sei meg imot – eg treng nokon å slåst med”, sier Joachim Rafaelsen på et punkt. Petersen vil sette kjedsomheten opp mot følelsen av å leve, og vil sette latteren i halsen på oss med den destruktive og viljen til å bryte ned mot slutten av stykket.

Hemmelig kontekst

Det programmet ikke sier noe om, er at forestillingen spinner ut av Edward Albees skuespill The Zoo Story fra 1958. Å oppgi en bitteliten referanse til Albee kunne gitt publikum litt mer kontekst og mening. Albees stykke handler grunnleggende om ensomhet og isolasjon, men også om klasseskiller og toleranse for menneskers ulikhet i livsanskuelse og -situasjon. I stykket skjer det ingenting, før skjebnen innhenter karakterene gjennom en voldelig slutt. Noen paralleller til originalen er det fortsatt å finne i 

Zoo, men flere sentrale elementer er nesten visket vekk, og klinger ikke klart nok.

I Zoo blir også slutten noe umotivert fordi karakterenes forskjeller er portrettert i overkant utydelig. Kyrres raseri er uforståelig, og Joachims ensomhet for underkommunisert. Det dyriske overvelder karakterene på en måte som ikke finner gjenklang hos oss, og som også blir liggende helt i bakgrunnen. Også statistene virker uberørte av den voldelige tildragelsen, som et blasert publikum som er vant til det meste.

Hva slags kontakt duger?

Forestillingen handler om virkelige møter mellom mennesker. Men menneskelig kontakt er ikke nok i seg selv – hverdagens trivielle samtaler blir frustrerende kjedsomhet, og du leter etter den gode samtalen. Hvor ofte har du en ordentlig samtale; en som handler om noe annet enn TV, nyheter, barna eller i verste fall været? En som handler om ideer, om livet? Hverdagens trivialitet legger seg som skurv over tendenser til slike samtaler, og gjør at en lengter bort.

I Unge Werthers Lidingar greide Jonas Corell Petersen humoristisk å formidle den hjerteskjærende historien slik at begge elementer løftet forestillingen. Det virker som om han forsøker seg på noe av det samme her, men at han ikke helt får det til. Det blir for langt, og granskingen av kjedsomheten blir faktisk kjedelig.

T.O. Jeg fikk dessverre ikke sett den opprinnelige oppsetningen som gikk på Black box teater i fjor.

Zoo

av Jonas Corell Petersen m.fl.

Skuespillere: Kyrre Hellum, Joachim Rafaelsen, Gaute Tønder

Regissør: Jonas Correll Petersen

Scenograf: Nia Damerell

Komponist: Gaute Tønder

Lysdesignar: Tilo Hahn

Statistar: Lars Bingen, Johannes Blåsternes, Anders Nordhammer