Anmeldelse av Trevi gods & transport av Claire de Wangen. Publisert på Scenekunst.no.
På et hjørne ved Sofienbergsparken i Oslo lå det en gang et apotek. Mye har skjedd her siden den gang. I teaterforestillingen Trevi gods & transport får Claire de Wangen oss til å undre oss på hva folk som tidligere har levd i byen gjorde, hva de tenkte og hvorfor de flyttet.
På et hjørne ved Sofienbergsparken i Oslo lå det en gang et apotek. Mye har skjedd her siden den gang. I teaterforestillingen Trevi gods & transport får Claire de Wangen oss til å undre oss på hva folk som tidligere har levd i byen gjorde, hva de tenkte og hvorfor de flyttet.
Regissør Claire de Wangen skaper stedsspesifikt teater der
publikums helhetlige sanselige opplevelse er vel så betydningsfull som
innholdet i tekst og handling. Med den fortryllende forestillingen Osperheimkomplekset
greide hun å skape stort engasjement for trær og økologi. I Legemsarkivene tok
hun oss med på en reise gjennom Kulturhistorisk museum i Oslo, der budskapet
kunne knyttes til overvåknings- og arkiveringskritikk. Denne gangen er det
minner og sykdom som
står sentralt. Med Trevi gods & transport gir hun oss
nok en fantasieggende opplevelse av drømmer og historie.
Stemningsfullt
fellesskap
Ute i bakgården på Helgesens gate 44 møtes vi først med
kaffe og te, pepperkaker og en presenning over hodet i tilfelle regn. Allerede
her etableres en varm stemning og en oppmerksom tilstedeværelse fra aktører så
vel som tilskuere. Det at vi bare er tjue publikummere (utsolgt) er ikke
skummelt, for dette er et fellesskap en får lyst til å være en del av.
- Vi skjønner godt at dere vil flytte, sier stadig de to
karene som driver flyttebyrået Trevi gods & transport. - Den som ikke
flytter på seg, står stille.
De to karene bærer stadig på kasser, drikker litt kaffe, og
presiserer at de flytter hva som helst – ingen spørsmål.
Før og nå
Mennene tar oss med inn i den gamle bygården, der vi først
kommer inn i et typisk 00-talls møterom med kontormøblement og friskt fruktfat
på bordet. En liten pike i svart kjole med stor, hvit krage lukker bestemt
døra. Hun bryter helt med kontoruttrykket, og ser ut som om hun kommer rett ut
av en Maria Gripe-bok, der hun alvorlig og mystisk trekker ut håndtaket av
døra. Publikumsfellesskapet forsegles når vi slik låses inne. Jenta forteller med
kunstig voksne ord om fortid og nåtid.
Når vi slipper ut, går vi gjennom en gang, der vi kikker inn
på en av flyttemennene som sitter ved et lite kjøkkenbord og spiser kake. Han
drikker kaffe fra termos og hører på et musikkstykke jeg tror må være den
italienske smørsangeren Achille Togliani som synger Fontana De Trevi.
Vi kommer inn i et stort rom med vinduer ut mot
Sofienbergsparken. Det er her flyttebyrået holder til. Men tidligere har andre virksomheter
holdt til her. Utenfor henger fortsatt skiltet til et advokatfirma. Og for mye
lenger siden, på midten av 1800-tallet, lå et apotek her. Fortsatt er taket i
lokalet originalt, og vi kan se apotekergudinnen Hygieia oppe i det østre
hjørnet.
En koffert full av
minner
Nå er rommet fylt med kasser og møbler, lamper og esker. De
er stablet omkring i hele lokalet – nesten helt opp til taket. Vi får beskjed
om å nyte utsikten over parken inntil flyttebyrået har tid til å hjelpe oss. På
gata utenfor passerer hipstere og familier; sånne folk som er ute og går en
lørdag ettermiddag. Så kommer flyttekarene forbi, og tar med seg et flyttelass
ned i parken. Der setter de ut sofa, bord og lampe.
Den lille jenta som er sammen med oss, forteller at bakken
under parken er bakken full av hvite knokler etter en epidemi som herjet her
for lenge siden. En dame med rødt hår, lærtights og krokodillestøvletter slår
seg ned i sofaen i parken. Hun knuger en liten, hvit koffert tett til brystet. Med
en svart bluse med stor, hvit krave er det en forbindelse mellom henne og den
lille piken.
Hemmelige tunneler
Senere kommer hun bort til vinduet – kofferten er borte. Hun
flytter, men den saken blant alle tingene hennes som betyr mest for henne er
denne lille hvite, kofferten, og nå er den borte. - Har dere sett den, spør hun
oss fortvilet. Hva er det som gjør et hjem? Minnene fra livene våre, fra
mennesker vi bryr oss om. Kan en fylle en leilighet med nye ting og føle seg
hjemme?
Den lille jenta er overalt i lokalet; hun forsvinner inn i
hemmelige ganger i pappesker og skap, og dukker opp helt andre steder. Hun
bærer på en brun rotte. Hva skjedde med denne lille jenta? Ble hun aldri
voksen? Ble hun syk? De gammeldagse klærne hennes og det alvorlige oppsynet,
den veslevoksne talen og den drømmende tilstedeværelsen hennes gjør at hun mer
og mer løses opp og blir et minne som er overalt i huset, og kanskje aller mest
i den rødhårede damens forsvunne koffert.
Forskyver
publikumsrommet
Claire de Wangen er utrolig flink til å få oss til å legge
merke til detaljer. Vi vet aldri riktig hva som er lagd for forestillingen og
hva som var der fra før. Vi legger uansett merke til sanselige elementer på en
helt annen måte enn i den travle byhverdagen. Hun er en Amelie fra Montmartre
som ber oss stikke hånda ned i bønnesekken og virkelig føle hvor deilig det
kjennes.
Sammen med scenograf Lea Basch byr de Wangen på detaljrike,
gåtefulle forestillinger på utradisjonelle steder. Hun ville aldri tilbudt
publikum et konvensjonelt amfi eller et vanlig titteskapsoppsett. Hun bryter
hele tiden ut av det vi tror er forestillingsrommet, og utvider fantasien vår.
Samtidig er det plass til et meget begrenset antall publikummere. Dette binder
oss sammen på en usedvanlig måte.
Når publikumsrommet løses opp, trekkes vi dypere inn i
forestillingen – vi blir i større grad del av den. Mens vi står i de store
vinduene til et tomt næringslokale på Grünerløkka og ser ut over
Sofienbergsparken, titter folk inn på oss og blir nysgjerrige. Vi vet noe de
ikke vet, men vi vet ikke helt på hvilken måte vi er del av det.
Historiene som fyller forestillingen Trevi gods &
transport er vage og mystiske. Vi får bare små brokker av dem, og må selv prøve
å binde trådene sammen.
Løse tråder
Claire de Wangen tar utgangspunkt i en idé som
forestillingen spinner rundt. Men det er ikke så mye vi får vite, og det kommer
ikke til noen forløsning. Ulike tråder bindes ikke sammen, og mye forblir
ufortalt. Den greske og romerske gudinnen Hygieia har kanskje ikke noe med
fontenen i Roma å gjøre, selv om jeg prøver å finne koblinger mellom vannbårne
sykdommer som kolera, den romerske akveduktens endepunkt i en stor fontene, smørsangeren
Achille Togliani og hva som egentlig foregikk på Grünerløkka på midten av
1800-tallet. Linken mellom renhetsgudinnen og den, etter tradisjonen,
pestbærende rotta er der. Damen med den hvite kofferten og skinnklær har
kanskje ikke noe med hygienegudinnens slange å gjøre. Eller kanskje likevel.
Poenget til de Wangen er kanskje i større grad å få oss til
å tenke litt over hva menneskene som var akkurat her for mange år siden tenkte
og gjorde. Hva har skjedd før på alle de stedene vi hver dag beveger oss?
Hvilke mennesker har bodd her, hva drev de med? Hvorfor flyttet de?
Sammenhengen i fortellingen synes å være underordnet den
opplevelsen vi som er tilstede deler. Vi blir stablet opp på kasser, nesten
helt opp til taket, og ser på den måten forestillingen fra ulike vinkler. Noen
lukter på møllkuler, andre på papp, andre igjen på plast og skai. Lukter
trigger ulike minner, og minner – individuelle og kollektive – er en viktig
brikke i puslespillet Trevi gode & transport.
Trevi Gods og Transport
Trevi Gods og Transport er produsert av Claire de Wangen med
støtte fra Norsk Kulturråd. I samarbeid med scenograf Lea Basch og
skuespillerne Joanna Magierecka, Halvor Wilhelm Valle, Harald Kolaas og Alva de
Wangen. Mer på prosjektets hjemmeside.
Bilder:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar