Smalhans med smell

Denne helga fikk Jonas og jeg barnefri kveld og mulighet til å gå ut. Da vi dumpet ned i sofaen på Ringen kino var jeg først litt redd for at ingen andre hadde booket kjærestesofa, men der hadde jeg intet å frykte – det var masse dater ute og gikk. De to eldre damene var nok de søteste. The Grand Budapest Hotel var nøyaktig som forventet: Wes Anderson lager film for fansen, men nydelig var det. Og passelig romantisk for oss. Etterpå ruslet vi over til St. Hanshaugen og Smalhans.

Om kvelden kan man på Smalhans velge mellom en treretter (Smalhans) og en femretter (Krøsus). Vi var ikke megasultne, men ville gjerne smake på alt, så vi valgte en av hver. Fram til kjøttretten tenkte jeg kanskje at vi burde gått for to Krøsus, men med svin ble magen fort full, og jeg var veldig fornøyd med valget.

Knapp kelner 

Første rett var en spekeplanke. Vi fikk fennikelsalami og en ok villsvinpølse, men det beste var den italienske drømmen av ei skinke fra San Daniele. ”Kjøttegenskapene til grisene, som veier minimum 160 kg, kombinert med høyde og beliggenhet, gir San Daniele-skinken en særpreget smak som er mild og behagelig”, sier Jacobs, som har ei skinke herfra blant sine utvalgte. Dessverre var ikke servitøren vår like informativ. Hun virka rett og slett litt urutinert og veldig knapp, og ikke så flink til å beregne sitt publikum. Det var ikke noe ekstra å hente, enda vi gjerne fisker for å få mer informasjon. Det var synd, for, som vi lærte i The Grand Budapest Hotel, kan servicen i seg selv være besøket verdt.

Smalhans har ikke vinpakke. Vi bad om forslag til drikke, for med en bredt sammensatt meny var det vanskelig å finne ut av det på egenhånd. Dessuten er det vel jobben til en servitør å gi råd om vin. Det kunne hun ikke. Men vi var veldig fornøyde med cavaen vi fant – bobler passer til alt, tenkte vi. Og dessertvinen vi fikk foreslått til osten (en recioto) fungerte ypperlig.

Jordomseiling på en asjett

Rett nummer to var en verdensomseiling i seg selv. Klippfisk, chipotle og kimchi. Chipotle er røkte jalapenos fra Mexico, og kimchi en en fermentert kålblanding som er selvskrevent  følge til mange koreanske retter.  Selv er jeg særs glad i klippfisk, og elsker å oppdage nye, gode måter å presentere den på. Men selv jeg måtte heve øyebrynene ørlitt over denne komboen. Men trass i at maten totalt sett var blitt utsatt for ekstremt mange former for konservering, og alle tre elementer er kraftige i seg selv, slo de hverandre ikke i hjel. Det var skikkelig vellykka, synes jeg.

Neste rett var også et høydepunkt: Friterte torsketunger med rødbetpure og remulade. Jeg har vage barndomsminner om torsketunger jeg åt med en viss motvilje, men jeg veit ikke helt hva det kom av. Dette var virkelig snadder! Pappa stekte tungene i smør, så jeg tipper det var ganske godt, men Smalhans´ tunger er fritert til perfeksjon. Varme og saftige, knasende sprø. Flotte farger, utrolig innbydende og delikat, samtidig som presentasjonen er nedpå som på et litt raffinert gatekjøkken. Bra! Det er akkurat passe lange pauser mellom hver rett, og vi får god tid til å skravle, også med herrene på nabobordet. 

Skjell til besvær, teknikk til begjær

Vi var heldige og fikk en av kveldens siste serveringer med jospergrillete hjerteskjell. De små skjellene ansees å være hakket lekrere og mer kompakte enn blåskjell, og tilsatt friske koriander, hvitløk og lime var det en herlig, liten rett. Selv er jeg minst like stor fan av blåskjell, men det er veldig gøy med andre skjell innimellom. På nabobordet var de ikke like heldige. Der satt en kar som har vært i restaurantbransjen i Oslo i tjue år, med en kavaler som ikke har likt eller spist fisk eller sjømat siden han ble tvangsfora i åtteårsalderen. Uten advarsel var hjerteskjellene bytta ut med blåskjell. Jeg hadde nok aldri kommet på tanken å klage, men disse guttene var rutinerte. De sendte skjellene rett ut, og fikk raskt besøk av kveldens hovmester, strålende vennlig og unnskyldende. Hun gav dem få to glass vin hver som plaster på såret, og gjorde ellers gode mine til slett spill. Jeg ble imponert over guttene, men ville nok ikke våget noe lignende selv. Et raskt googlesøk forteller meg at han ene har vært butler på Feinschmecker. Teknikken er verdt å skrive seg bak øret ;)

Ikke akkurat husmannskost

Kveldens kjøttrett var en fantastisk, grilla svinenakke med BBQ-saus og bakte potetbåter med chorizofyll. En fin coleslaw fulgte også med. Det var akkurat så mektig og deilig som det høres ut. Om servitøren vår manglet rutine og kunnskap, tok hun det til dels igjen med løping. Fra kjøkkenet kunne hun melde at BBQ-sausen består av bl.a aprikos, kaffe, stjerneanis og sherryeddik. NAM.

Ostefatene så ut til å variere litt fra bord til bord. Foreldre+sønn på det ene nabobordet fikk nemlig en ost mer enn (oss og) paret ved siden av oss, enda begge de to andre bordene kjørte ren Krøsus. Pussig. Ostene, fulgt av en god aprikoskompott med ingefær, ble presentert så kort som det går an, og det var ikke noen angivelse av hva en burde starte med.

Desserten var et artig sammensurium av earl grey sjokolademousse (som egentlig ikke smakte noe særlig earl grey), en kraftig pasjonsfruktslush, pistasjnøtter, og en kirsebærsky som ikke smakte noe særlig kirsebær. Sjokolade og pasjonsfrukt er alltid godt, da, men det var likevel overraskende at fyrverkeriet uteble.

Smalhans har kjempehyggelige lokaler, med store vinduer ut mot gata. Mange sitter i baren og tar seg et glass. Men akustikken er helt forferdelig. Det gir seg positivt utslag i at man ikke hører hva de på nabobordet sier, noe som er greit siden bordene står tett, men problemet er at det er vanskelig å høre hva servitøren sier, selv om hun lener seg over bordet.

Konseptet til Smalhans tar utgangspunkt i norsk husmannskost. Dette medfører kreativitet på kjøkkenet og et ikke spesielt dypt innhugg i pengeboka. Det er virkelig et sted der en får valuta for pengene, selv om en del av konseptet innebærer at vi ikke får ny tallerken før langt uti rettene. Miljøvennlig er fint, men det er litt kjedelig med smaker som blander seg inn i hverandre. For en femretter, en treretter, en flaske cava og to glass dessertvin endte vi på drøyt 1500 kr. Når hun servitøren bare får kjørt seg ordentlig inn, er det en virkelig bra kveld til en rimelig penge.