The Road to Guantanamo

Etter at vi hadde sett Veien til Guantanamo på U1 igår, var vi så sinte og opprørte at det ikke gikk an å gå tilbake til bøkene. Dersom man går ut fra at historien til the Tipton Three er sann, og det tror jeg man kan, er det aller verste med amerikanerne at de er så jævlig DUMME! De er ikke interessert i å etterforske, finne sannheten, vise menneskelighet og respekt. De har i det hele tatt ikke noe annet mål enn å vise verden at de "gjør noe", og å opprettholde den uunnværlige FIENDEN overfor befolkningen sin. Grøss. Så hva da, om du er i en by der det plutselig begynner å falle masse bomber - hva gjør du da? Jo, hiver deg uten spørsmål opp i nærmeste lastebil som tilsynelatende kommer for å plukke opp flyktninger. Men det er ingen som kan si for sikkert hvem sjåføren er. Kanskje er HAN al-quaida-medlem, men ingen av passasjerene. Kanskje er disse de som skal ofres for at Al-quaida skal få være ifred. I alle fall dumpes de i svarte natta i et øde område der de øyeblikkelig blir angrepet av Nordalliansen. Og fanget. Og senere sent til først Kandahar og siden Guantanamo. Og selv om du snakker engelsk, er det ingen som vil snakke med deg eller høre på eller undersøke historien din.

USA definerer seg bort fra hva som er tortur. Dette kan de gjøre fordi artikkelen som omhandler tortur i Genevekonvensjonen er så kort og vag. Men fanger skal ikke utsettes for fysisk eller psykisk mishandling. Uansett om det er evig solsteik, at du fratas mulighet til å be eller sove, eller om det er den klassiske Bli bundet fast i gulvet i en ubekvem stilling og så bli utsatt for strobelys og dårlig hardrock i timesvis.

Og når forhørslederen sier "Men alle knekker til slutt, så bare gi opp", og så ikke skjønner at det svaret hun da får, når folk knekker, ikke er verdt noenting, da begynner man nesten å le, så tåpelig er det. Så primitive og korttenkte er disse folka at man nesten ikke tror det er mulig - HVA ER DET DE VIL!??!

Men jo, da vi hadde roet oss, fant vi ut at vi kunne gå hjem og drikke absinth, for det har vi planlagt ganske lenge. Det var trønderfest hjemme, men det gjorde ikkeno.

Ellers hadde jeg en finfin første session hos Blodbanken,
hvor de tok fantastisk godt imot meg. Alt er veldig åpent der, ikke kontorlandskap, men liggestollandskap. Man kan titte bort på de som ligger og blir tappet, men det ser ut som de har det ganske bra, så man blir ikke redd. Og så er de så søte og snakker med deg om alt mulig, som hva slags kriser det har vært i sommer og hvordan de har forsøkt å kjøpe blod fra andre banker og at dersom man er forkjøla om morran den dagen man skal gi blod, må man bare ringe og booke om. De har helt latterlig sikkerhetsrutiner. Men det er fint. Det er bare det at det er så utrolig mange som ikke får lov til å gi blod. Jeg har drevet en privat vervekampanje helt siden jeg var der, men alle vennene mine er enten født i utlandet, de har nettopp vært på et utsatt kontinent, de er homo eller de bytter sexpartner for ofte. Eller de har for lite eller for mye jern i blodet. Det var egentlig dette som gjorde at jeg bestemte meg for å gi. Fordi jeg faktisk synes at de som kan, de bør gi. Synes nesten det er en samfunnsplikt. Tenk om en av dine nærmeste trenger det imorra - så dum du var som ikke fikk ut fingern før. I sommer var det så ille at de måtte utsette masse operasjoner fordi de ikke hadde nok blod. Så jævlig unødvening.

Ikveld skal Julie og jeg se på korkonserten til Ingvild. Selv om jeg ikke helt husker hvor den er.