Rosálie Dentata: På toppen av Sørøst-Asia

Dette er det siste innlegget i en serie av skriblerier fra bryllupsreisen vår til Malaysia og Borneo i desember 2011-januar 2012. For å lese i riktig rekkefølge må du skrolle helt ned og trykke på "eldre innlegg". I dette innlegget bestiger vi Sørøst-Asias høyeste fjell på over 4000 moh. Stas!

Mount Kinabalu fra 1500 m.o.h.

Jeg er så støl i lårene som jeg ikke kan minnes å ha vært før. Det er siste kvelden i Malaysia, og sola er i ferd med å synke rød i havet vest for Kota Kinabalu. Vi skal ut igjen – spise et siste måltid nede på nattmarkedet hvor skjell og fisk, reker og krabber nær sagt spreller, mens pak choi, ris, te og kraft syder rundt en. Stekeosen siver innover mot byen heller enn utover mot havet, der fiskebåtene nå ligger og vipper. Men vi er så stive i beina at vi bare må ligge her bittelitt til.

De to siste dagene har vi kjørt oss selv ganske kraftig til oss å være. Vi har vært på topptur til Sørøst-Asias høyeste fjell, Mount Kinabalu. Toppen ligger på 4095 moh, og det kreves
en overnatting på vei opp. Samtidig gjelder det å få med seg soloppgangen i 6-tida om morran.

Torsdag satte vi igjen all bagasjen vår i KK, tok med oss en snippsekk hver, busset ut av byen og opp på fjellet, til vi kom til Park Kinabalu, ved foten av den gamle, omnipotente bestefaren Mount Kinabalu. Over hele Sabah-regionen har han fulgt oss – vi har sett ham fra snorklestranda og fra gatebodene, fra palmeoljeplantasjene og fra hotellrommet. Vi kjørte fryktsomme forbi ham da vi tok bussen til Sandakan for en stund siden, og tenkte – der skal vi opp! Den dagen var hele toppen innhyllet i drivende tjukk tåke. Denne dagen var himmelen så klar som tindrende glass, og hver eneste lille topp der oppe glinset.

I Kinabalu Prak: Malaysias minste orkidé, orangutanpalmen, lokal orkidé,
Sabahs minste pitcherplante (50-øringstor mynt ved siden av), og kaninorkideen.

Torsdagen ville vi altså tilbringe i den vakre nasjonalparken og UNESCO-verdensarven Park Kinabalu. Parken er stor og vill, og har et nett av turstier hvor en kan traske omkring. Vi var også så heldige å få en omvisning i den store, botaniske hagen parken også har. Guiden var ung og godt skolert, og greide å relatere plantekunnskapen sin til sin lokale hverdag. Han viste oss bær vi kunne spise, fortalte om medisinplanter som tradisjonelle preventiver. Han fikk oss til å huske planter fordi de lokalt har lette navn, som Mikke Mus-blomsten, spøkelsesblomsten, kaninorkideen og orangutan-palmen. Sabahregionen er særlig kjent for å ha mange typer pitcher plants og over 1200 ulike slag orkideer. Vi fikk se orkideer som bare var så stor som et knappenålshode, og fant ulike pitchere. Turen gav oss et fint grunnlag til selv å titte etter blomsten dagen etter, da vi begynte å kravle oss oppover den steinete stien opp Mount Kinabalu.

Jonas på høyde med Galdhøpiggen (2469moh). En smule grønnere omgivelser her - fortsatt tett jungel langs stien

Etter å ha betalt blodpris for å ligge på 6-mannsrom uten do og dusj, fikk vi en
god frokost, og labbe i vei. Stien ser noen ganger ut som en jordtrapp fra et fantasyeventyr, andre ganger som en uttørket bekk. Bortsett fra de første hundre meterne går det bare én vei – oppover. Mount Kinabalu er bare 9-10 millioner år gammelt. Stort sett bestående av granitt er det et ungt fjell som fortsatt vokser med 5 milllimeter i året. Briten som fikk (den offisielle) æren av å bestige fjellet først het Low, og dermed heter ironisk nok det høye toppunktet Low’s Peak.

Vi startet på 1800 meter, og skulle i første omgang opp til base campen Laban Rata på 3200 meter over havet. De seks kilometerne tok oss 4,5 time, botanikk og lunsj inkludert. De første to kilometerne gikk lekende lett gjennom dampende het jungel. Været var like rørende godt som dagen før.

Så ender vegetasjonen seg til det lavere og lysere.

De neste to begynte jeg (men egentlig ikke Jonas) å kjenne det i kroppen, og etter lunsj tiltok både brattheten og trettheten. Vegetasjonen endret seg i retning av mer sand og mer krokete trær, men det var her pitcherplantene trivdes best. Det mest inspirerende var kanskje de sterke bærerne som fraktet opp alt som trengtes oppe på basecampen. De passerte oss smilende mens de på sine sterke rygger bar opp mot 50 kg, festet med tau på en enkel treplate, og gjerne med det enkleste fottøy.

De hardbarkede bærerne som bar opp forsyninger til kantina på Laban Rata

Den siste kilometeren var de vanligvis sterke (svømme)armene mine gelé, og den fine bambusvandringsstaven jeg hadde lagd meg var ikke til like stor hjelp. Hver eneste del av kroppen kjentes bare – svak. Jonas hadde derimot krefter igjen, og spurtet de siste 500 meterne.

Vel framme på hostellet på Laban Rata, var vi heldigvis bare fire på seksmannsrommet – rommet var bare 1/3 så stort som det forrige (og enda mer overpriset). Vi var nødt til å hvile – selv om vi visste at vi måtte legge oss til å sove på ordentlig like etter middag. Etter et fyrverkeri av en solnedgang, med de mest hinsides fine skyformasjoner, køyet vi, men fikk selvsagt ikke sove noe særlig. Nattmatfrokosten var likevel kl.2, og for å rekke soloppgangen med god margin, begynte vi å gå de siste 2,7, temmelig steile, kilometerne allerede kl. 2.45.

En uforglemmelig solnedgang på Laban Rata (3272 moh)

Bekmørkt med hodelykter var det lenge å gå i en sakteflytende kø oppover fjellet – mye mer folksomt enn på dagen, da de vel 60 som skulle opp hadde god spredning. Det var fint med en myk start, men sakte tynnet folket seg ut. Da vi kom til den delen der vi skulle bruke tau til å komme oss oppover, var det ikke lenger så mange foran oss. Snart var vegetasjonen under oss – bare noen utholdende små nåltrær – sayat-sayat – holdt til helt der oppe.

Vi begynte å gå i sikk-sakk over de bare, fuktige steinhellene for å gjøre stigningen mindre bratt. Lufta ble enda tynnere, og snart kunne vi skru av hodelyktene. Over oss blinket den klareste stjernehimmel, månen var som en kjempelykt, og Karlsvogna, her tippet på hodet, ledet oss oppover mot den høye fjelltoppen. Vinden var ikke særlig hard mot oss, men varmen fra dagen før var vekk. Her oppe på barfjellet var det ordentlig kaldt.

Siden vi lå godt an tidsmessig, tenkte vi at det var lurt å holde seg i bevegelse så lenge som mulig. Vi var bestemte på ikke å haste, men plutselig skjønte vi at vi var aller først. Jonas stresset fortsatt ikke, men sa; ”om du hører de der svenskene bak oss, så må du si fra. Da løper jeg. Ikke om de svenskene (et par lystige yrkesdykkerbrødre fra Norrland) skal få slå meg!” Ikke før hadde han sagt det, dukket den ene av dem, Patrik, opp ved siden av oss. Wosj! Sa dét, så jog Jonas av gårde. Ikke egentlig særlig velbegrunnet, for svensken hadde begynt siste etappe langt seinere på morrakvisten enn oss. Men – Jonas hadde spart på kreftene ved sikksakkingen, og raste forbi de utslitte klatrerne som den seneste halvtimen hadde sprintet forbi oss. ”JOHO!” hørte vi ikke lenge etter. Det var Jonas som hadde kommet først av alle til toppen.

På toppen kl. litt over 5 om morran!

Klokka var 5, og alle varme klær kunne ikke holde den kjølige nattevinden av kroppen. En drøy time ventet vi, mens de svenske brødrene buldret og gratulerte alle som kom til toppen. Vi byttet til tørt undertøy, kikket på et par utholdende fjellrotter som levde på 4095 moh, og fikk ettersom det ble lysere se stadig mer av det majestetiske fjellmassivet rundt oss.

I øst, akkurat der det begynte å lysne, lå de eneste skyene som var på himmelen. Så skulle vi altså ikke få den spektakulære soloppgangen; men vi hadde fått alt annet. Tilfredsstillelsen var total, og årets første og største tindebestigning var fullendt.

Snart var den varmende sola over den tynne skydotten, og da vi begynte å bevege oss igjen, fikk vi raskt varmen i oss. Foran oss lå et boblende tåkehav over dalen. Bratte skrenter skulle forseres den andre veien. Å klatre ned er minst like tøft som å klatre opp. Derfor ligger jeg fortsatt i hotellsenga og skriver. Det er mørkt ute, og vi veit at byen som har vært så stekende varm hele dagen nå begynner å komme til liv. Ned til kaia med oss; en siste gang. I morra venter en reise som vil ta ganske nøyaktig 24 timer.