Himmelweg

·
Vi blir kommandert fra vi kommer inn – Øigardens blikk gjør at jeg faktisk ynker meg og blir litt redd.

· Da vi hadde Nyere europeisk historie hadde jeg fordypning i Holocaust. Vi leste rapporten fra Røde Kors etter besøket i Terezin. Vi lærte om det som ble bestemt i Wannsee. Vi studerte enkeltskjebner, systemer og prosesser. Men mange ganger er det vanskelig å si akkurat hva som skjedde, og historieskriveren er aldri objektiv. Derfor er det å ta utgangspunkt i en historisk hendelse man ikke kjenner alle fakta i superspennende på teater.

· Mayorga, dramatikeren, fantaserer fritt, er filosof, eksperimenterer med ulike uttrykk og hvor mye han trekker inn publikum. Han er noen ganger politisk, noen ganger apolitisk. Han sjonglerer med stiler, risikerer å drite seg ut ved å skildre det kvalme og skrekkelige som faktisk skjer. Men han velger vekk aggresjon på scenen, og går elegant klar av de fleste skjær i sjøen.

· Så hva oppnår han? Som publikum tvinges man ut og inn av sinnsstemninger, avsky, skuffelse, tragikomikk, og ut og inn av roller; fange, delegat, lytter, kulisse. Man integreres i forestillingen på en, for meg, ny måte, og føler at stykket på en måte er avhengig av deg, av publikum. Og det er alltid like interessant at alle ser deg. Lyset er ofte på, og man følger med på andres respons.

· Den lange åpningen, monologen til Røde kors-utsendingen, spilt av Kai Remlov, blir aldri kjedelig. Glemmer nesten at det skal skje noe mer dramatisk. Vi ser for oss bildene han beskriver. Vi følger ham, tror på ham – inntil han skuffer oss når han sier at han ville gjort det samme. At han fornektende og selvrettferdig forsvarer det han gjorde.

· Terezin som inspirasjon, men hvorfor er åstedet lagt 30km nord for Berlin? Bare forvirrende.

· Skuffelsen over de elendige barneskuespillerne er den samme som kommandanten føler. Men vi får ikke kjenne på Gottfrieds frykt. Hvorfor går de med på skuespillet? Ingen har noe å vinne, men ingen har noe å tape; kanskje vil de slippes fri etterpå? Kanskje de får leve? Gutten og jenta: han jobber fordi han fremdeles tror på fremtiden, og selv om det bare er en replikk han har fått utdelt, er det sannehet i det. Hvorfor skulle han ellers gå med på å spille rollen?

· Meta meta er vanskelig, men her fungerer det. Teater som politisk filosofisk tenkeboks.

· Kommandanten, eller Jon Øigarden: fabelaktig sjarmerende og motbydelig: enormt følelsesmessig engasjement i forhold til kommandantens forestilling, men totalt fraværende følsomhet i forhold til menneskenes situasjon i leiren.

· Den lille jentas grufulle smil; har hun skjønt hva som står på spill? Hvorfor avviker hun fra skjemaet når det gjelder? Hun har ikke fått beskjed om det.

· Scenografi: skoene våre som del av scenebildet gjør at vi trekkes inn i stykket – de har noe som er vårt. Vi skal være Røde Kors-utsendingen, men samtidig skal vi ydmykes ved å sitte på gulvet (på utrolig gode puter!). Litt forstyrrende moment fordi man er usikker på den rollen man blir tildelt. Men nettopp den samme følelsen har jo jødene i leiren, så det er et poeng. Å ha skuespillerne tassende blant oss er uvant, men jeg har alltid likt deltakende og direkte kommuniserende teater som ikke prøver å skjule at det er teater. Her blander man – og det er nesten enda bedre.