Faust
Nå kan det vel hende at man burde kjenne Faust fra før for å få noe ut av en forestilling man vet et skjært ned til beinet. Jeg har hørt at del to er akkurat like ubegripelig som del en. Når Goethe trengte 28 år på å si det han ville, burde han jo klare å formulere budskapet sitt noenlunde klart. Det kan det godt hande han gjorde. Hva vet jeg. Men ensemblet på Torshov-teatret klarer i hvert fall ikke å videreformidle det. Anders T. Andersen spiller Mefisto, og han er virkelig en fantastisk klovn. Men man blir så opptatt av klovneriene at man ikke klarer å se dybden i karaktereren – hva er det han prøver å si? Birgitte Larsen har jeg vel egentlig aldri likt, så hennes mange rare roller blir bare artige og rare. Og Faust selv? Som min venninne Ingvild så riktig sa; hun forsvinner rett og slett. Den eneste som virkelig overbeviste var han som spilte Hans. Han aner jeg ikke hva heter – men han var virkelig dyktig. For en fyr. Men det hjelper så lite.
Scenografien er kjempelekker, og musikken, levende med en rockegutt, er ok. Men det kommer ingen anbefaling fra denne hånd.
Glassmenasjeriet
Dette er Tennesee Williams mest selvbiogrefiske stykke, og vet man det, river det skikkelig. Særlig på Nationaltheatret. Handlingen utspiller seg i Sør-statene på 30-tallet. Den falmede skjønnheten Amanda Wigfield er hjemmeværende husmor for sine to voksne barn - Tom, dikterspiren som jobber på skolager og drikker altfor mye, og den sykelige Laura, som både har en fysisk skavank og kanskje ikke helt velutviklende sosiale evner. Mora er obsessed med å få giftet bort dattera, og presser Tom til å ta med en ung mann fra jobben hjem på middag.
Wow. Wow. Dette er noe av det aller beste jeg har sett i Norge. Jeg har ikke lyst til å analysere det engang. Vil bare holde på den gode følelsen. Wow. Alle fire er lysende. Og jeg trekker tilbake alt stygt jeg måtte ha sagt om Birgitte Larsen. Hun er jo fantastisk. Og Torbjørn Harr gjør et ypperlig portrett av den unge Tom. Kjersti Holmen kler så godt Tennesee Williams – eller omvendt. Hun er SÅ god! Og denne Jan-Gunnar Røise – hvem er han? Det er han som løper og løper i Hawaii – Oslo, men nå har han lagt på seg litt, og han stråler. Noen mener Williams skriver banalt. Men man vil jo bli rørt. Man vil jo drømme seg bort. Og scenen mellom Jim og Laura er så hjerteskjærende, så vidunderlig vár og skrekkelig. Man er så pinlig berørt av man bare vil gå i oppløsning, både ved Laura og ved hennes mor. Gud.
Amfi har noen heftige fordeler, ass! Man sitter omtrent i fanget på skuespillerne, og dette medfører naturlig nok at de på scenen ikke trenger å spille med sånne voldsomme store fakter. De kan spille mer på mimikk, spille stille. Scenen er så smal, som publikummer titter man ikke inn fra avstand, vi er der inne, vi og. Scenografien er brun. Er fargen lun eller grumsete? Noen ganger det ene, andre ganger det andre. Den er meget vakker. Lysmesteren har også gjort en utmerket jobb, og dramaturgien funker finfint, ut og inn av tre dører. Man føler de andre rommene i leiligheten.
Regissøren er svensk og heter Sofia Jupither. Hun er fabelaktig. Magisk. Mere. Mere.
Først blir man jo født
Det altfor sjelden man går på forestillingene til Teaterhøgskolen. For min del er nok det mest fordi det er så utrolig vanskelig å finne ut av når de spiller. Men det er alltid en skjær lettelse å gå der. De er så rene! De er enda ikke preget av institusjonenes trykkende konformitet. Å, please behold det! Stykket ”Først blir man jo først” er helt merkelig. Jonas elsket det. Jeg synes det var helt koko. I en fantastisk kul scenografi, hovedsakelig bygd på tråder, møter vi seks rare mennesker i en blokk. To helsprø tvillingsøstre, Liss og Tiss, en migrenelidende asosial type, to venner som er som to små barn, og en kjæreste med et lass kofferter. Tre av skuespillerne gikk jeg på folkehøgskole med; Audun, Julia og Mattis. Og det er utrolig morsomt å se hvor mye mer håndverk det er i det de gjør nå enn den gangen for seks år siden. Men den som virkelig har komisk talent, er Trulte, Marte Mørland. Ingen av disse folka er normale, gitt. Men de er veldig søte, og selv om språket veldig ofte ikke gir mening, er det veldig poetisk. Det er fargerikt, og det er kostymene og stemningen også. Jeg fikk ikke så mye intellektuelt utbytte av stykket, men det bobler litt i magen av dette lille fyrverkeriet.
Jeg er enig i at Glassmensjeriet var bra, men jeg trekker ikke tilbake noe vedr. Birgitte Larsen. Ok, hun var ikke fullt så ille som normalt, men dette virket om klassisk type-casting. Røise var en klar ener. Da han entret scenen endret stykket seg fra å være et TEEEEAAAAATERstykke man er distansert fra til å bli noe man var en del av. Kudos!
SvarSlett