To av de aller kuleste forestillingene jeg noen gang har sett, var Romeo og Julie på Elverket i Stockholm, og 100 % i Bærum Kulturhus. Den siste stod\svenske Cirkus Cirkör helt og fullt for, i den første samarbeidet de med Dramaten, en karateklubb og en dansetrupp.
De to siste månedene våre på Romerike Folkehøgskole holdt vi på med nysirkus, akrobatikk og comedia del arte dag ut og dag inn. Vi trente fra 9-15, og etterpå trente vi enda mer, før vi svømte for å bli smidige og sterke. Herregud, så gøy det var. Marie, den svenske tjeien som gikk på skolen, hadde gått på sirkusskole, og fungerte som hjelpelærer. Det var hun som introduserte meg for Cirque de Soileil.
Alt jeg har sett av nysirkus EVER har referert til dem. De er den store, canadiske sola i nysirkussolsystemet, mens de andre er små stjerner eller i høyden planeter, langt, langt unna. Når navnet er så stort, er fallhøyden det også. Men -tenk at de var kommet til lille Oslo! Det er de dyreste billettene jeg noensinne har kjøpt. Men det var verdt det.
Delirium er den første forestillingen de gjør "vanlig" turné på. Og de gjør den i samarbeid med en kommers pengebedrift. Hva skal man forvente...? Vi skjønte jo at det lå an til en voldsom tilgjengeliggjøring av det ellers ganske sære stoffet. På en måte er det jo ikke dumt - man når helt sikkert ut til mange, mange som lar seg frelse, mens de ellers aldri ville kommet seg på en nysirkusforestilling.
Det er en meget ujevn forestilling. En del supre akrobatiske høydepunkter til tross - det mangler et tema, en historie, en rød tråd. Man har klippet og limt fra ulike Cirque du Soleiloppsetninger, og man har gjort musikken mye mere mainstream. Hvilket er en tragedie. I hvert fall for sånne som meg som hater harry el-gitar og trommesettet fra musikkrommet på barneskola.
De har dessuten satset voldsomt på multimedia. Tre enorme skjermer lokker oppmerksomheten til seg, og noen ganger er det også med hell. Men det er aldri noen tvil om hvor jeg helst vil hvile øynene: på artistene. De er fantastiske, helt klart. Aller best er nummeret som starter med en trommebattle mellom to tribes, og som følges opp av en trapes- brytekamp mellom to urbane, unge herrer. Hvis man skal kunne peke ut temaer, må det nettopp være i kontrapunktet (?) tribal/urban.
Rockeringdama er suveren, tross heftig diskostil, det samme er de fire leopardtrusebekledde menneskelig-pyramidemakerne. Sambanummeret fra Brasil er en annen highlight; utrolig fargesprakende og fengende, mens Dame Med Ball er vakker, men kunne gjort mer ut av seg. Nesten aller kulest er likevel de tre dukkene som danser og vikler seg i sånne hengende duker. Der funket også multimediahendene som vinket sakte rundt dem. Det eneste nummeret jeg hadde tittet på på YouTube, er by far det dårligste i forestillingen, og jeg vil ikke linke til det, for det er virkelig ikke representativt.
Sangerne fikk genrelt alt for mye oppmerksomhet, det samme gjorde dette hersens Bandet. Og dansemovsene ble repetative. Jeg vil ha MER særhet, MER fokus på lys og scenografi (begrenset hva man kan få til når man skal rigge alt på 9 timer), MER raffinert klovnei og MER akrobatikk. Og en historie. Så vi har lovt oss selv at vi skal mer på solsirkuset, men neste gang er det kanskje vi som skal komme til fjellet, ikke hoppe på når fjellet utrolig nok kommer til oss.
Nå kommer de tilbake til Oslo :)
SvarSletthttp://www.billettservice.no/html/artist.htmI?l=EN&artist=SALTIMBANCO