Ulrike Maria Stuart

Da den østerrikske forfatteren Jelinek fikk Nobels litteraturpris for et par år siden, var det en overraskelse for de fleste. Damen er sprø, og skriver enorme automatskriftlignende tekster som er umulige å forstå seg på. Sies det. Men med bearbeiding er det kanskje mulig å få noe ut av det likevel.

Ulrike Maria Stuart har lånt fra Shakespeare og fra Schiller, men handler hovedsakelig om Ulrike Meinhof og de andre lederne av Baader-Meihofgruppen, RAF, Rote Armé Fraksjon. Trekantdramaet er en maktkamp, en kamp om agendasetting, om mål og midler, om ideologi, og dessuten om kjærlighet, eller hva man nå velger å kalle det. Andreas Baader og Gudrun Ensslin er et par, og disse to, Hans og Grete, forsøker å sette Ulrike utenfor. Alle tre ender sine liv i tyske fengsler.

Vi har flaks med forestillingen – Romerike Folkehøgskole med lærere okkuperer halve salen, og bidrar til å skape skikkelig god stemning. Det er litt kjipt med bare gæmlisspublikum når det ropes fittefittefitte fra scenen og man titter ned i trusene på hverandre. Jeg vet ikke – jeg blir alltid litt brydd av at de blir brydd, de gamle. Man kan si, ja vel, men de var der faktisk den gangen for 30 år siden, det var ikke vi. Men det at salen er ung, betyr at den er full av idealister, som tror at en bedre verden er mulig. Det passer bra, ettersom det er stykkets siste replikk.

Historien er fascinerende i seg selv, men Elfride hjelper oss med å sette det hele i et mye større perspektiv; ideologisk, historisk, politisk, geografisk. Vi besøker Kina, hvor produksjonen enn så lenge drives, vi er en tur på Cuba, i Frankrike, i Norge. Men hovedsakelig i Tyskland. Vi lager kake av den tyske historien – en blodig og jævlig affære som blir en nydelig, rosa sitronterte. Vi settes i stadige dilemmaer; vi går fra rollen som medborger til rollen som forbruker, som i dag er noe av det eneste som står igjen for oss, folket. Man ynker seg når man føler seg truffet, men akkurat det samme skjer når sosialismen viser seg som et temmelig utopisk og mislykka prosjekt – i hvert fall historisk. Jeg kan både internasjonalen og avanti popoli og andre kommunistiske kampsanger, men selv om koret framfører sangene med stor entusiasme, er alt forestillingen så langt har vist, at de tar feil. Ingenting funker, alt er feil.

Det er så mange av debattene Jelinek tar for seg som jeg har brukt hele 2007 på å føre. Halve året gikk med til å jobbe og bo med sosiale bevegelser i Brasil, et av verdens mest urettferdige samfunn. Marigella, har han ikke rett? Hva med Fidel(?), i den siste talen? Vårt superutviklede samfunn – vi surfer på å undertrykke den tredje verden, derom kan det ikke råde noen tvil. RAF kjempet mot sitt lands fortid, nazismen, på et tidspunkt der ingen i det tyske samfunnet turde å snakke om krigen. Jødene hadde fått litt penger, men ingen riktig unnskyldning. De kjempet også mot den akkumulerende kapitalismen – aksjonene deres hvor de brant ned to svære kjøpesentre ble sett på med en viss aksept og anerkjennelse i det tyske samfunnet. Det var da de begynte å drepe kapitalistene at de satte seg utenfor samfunnet for godt.

Ine Jansen viser med all tydelighet den tvil som lå i Ulrike Meinhof om de mål og de midler gruppen brukte. Den kjente journalisten med borgerlig-intellektuell bakgrunn som skilte seg og dro fra sine barn for å bli blodaktivist, ønsket egentlig at man skulle kunne bekjempe sine fiender med ord og argumenter. Det holdt ikke for Ennslin og Baader.

Det er sjelden jeg digger bruk av effekter som kor, sang, dans, talekor (!), film, teksting (!) og lignende. Men her funker faktisk alt sammen. Det er dritkult. Særlig knepet med svart-hvittfilm fra virkelige og fiktive hendelser, virkelige taler, karikeringen av Baader og Ennslin, de kinesiske konferansierene. Det funker som faen. Og jeg vet ikke om vi har flaks med dagen, men det virker som om de som er på scenen koser seg.

Og så er det dette med alle dimensjonene. Vi er tidvis i Tyskland, tidvis i gamle England hvor Maria Stuart (Bloody Mary) kjemper mot sin søster Elisabeth med den sleipe Leicester i midten. Så er det filminnspilling og skuespillerne bruker sine egne navn, og så er det Hans og Grete og Anna, som riktignok er kodenavnene til RAF-lederne, men hvor Hans og Grete blir et eget lite narrativ. Til siste bryter Ulrike Maria helt ut til oss i det hun på småborgerlig, fitteaktig vis skjeller ut suffløren for ikke å følge med.

Det er forresten et dugelig ensemble de har rasket sammen. Alle drar hverandre, og energien er på topp, selv med bare tre forestillinger igjen, samtidig som alle (?) skuespillerne burde være dritslitne etter en million Julestjernen-forestillinger. Ine Jansen graver seg dypt ned i Meinhofs psyke, Espen Reboli Bjerke og Kikki Stormo er deilige og kjipe og ekle og glammy, og skaper en elegant kontrast til den stille og fortvilte Ulrike. Dybden deres er ikke særlig overveldende, men det er ikke her fokuset ligger.

Jeg tipper at en som hadde likt dette her, ville vært Brecht. Det er ingen som helst tvil om at dette er en forestilling, men du verden så mye det klarer å formidle. Men det er takk og lov ikke vanlig teater – det er temmelig mye mer. Det er helt sykt mye tekst, det snakkes og snakkes og snakkes i to timer uten pause, det er ikke stille et sekund. Jeg tror ikke det er meningen at man skal få med seg halvparten engang, men dette illustrerer nok på ypperlig vis det Jelinek driver med. Det ville vært forræderisk å ha for mange pauser.

Det at man overveldes så totalt av all teksten bidrar også til å sette i gang en rekke prosesser inni hodet mitt. Det er så mye jeg kjenner igjen, så mange ting jeg gjerne skulle ha sagt. Takk, Elfride. Og takk til regissør Melanie Mederlind som tok seg bryet med å bearbeide Elfride slik at jeg kunne få så mye glede av det at jeg var nødt til å gå to ganger. Og det er helt greit at jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar.