Orkesteret

Av en eller annen ubegripelig grunn har jeg helt fram til i går klart å gå glipp av Jo Strømgren. Det har ikke vært med vilje, og jeg skjønner at det har vært en underliggende faktor at jeg aldri har forstått meg på dans. Jeg vet hvordan jeg skal se og oppleve teater, men jeg skjønner ikke et pøkk av hva som skal til for at jeg skal få noe ut av danseforestillinger.

Men nå har jeg kanskje skjønt det likevel. Jo Strømgren gir inntrykk av å være en fredelig trønder, en sånn som ikke på noen som helst måte går inn for å være intellektuell. Men så er han likevel klin kokos. På en veldig fin måte.

Orkesteret er et underlig innblikk i hans verden. Fire kvinner bor på en nedlagt jernbanestasjon. De er utrolig stygge og utrolig bakfulle. Men de er uten mat og uten sprit, og så bare finner de på masse tull. Det kommer post, og det viser seg at Kimmo fra Nigeria har vært en viktig del av alle fires liv. De fire skuespillerne snakker kaudervelsk med finsk aksent, men vi skjønner nesten alt de sier. Alle fire har strålende sprelske kroppsspråk. Fysiske forestillinger er det gøyeste som fins. Og så danser de. Inspirert av finsk tango. Og det GIR masse! Det er virkelig en opplevelse! Endelig, og egentlig for nesten første gang, for meg. Og så synger de. Med mørke, finske røster. Og de er så stygg-fine at det er til å bli rørt over.

Hvorfor må alt ha så mye mening alltid? Kan man ikke bare oppleve? En fullkommen estetisk opplevelse, sa jeg om Reisen til Julestjernen. Det var dette og, bare mye styggere.

Og så måtte jeg si at jeg har lånt bildet av Knut Bry.