Tatt ved nesen av Hartmann

Sebastian Hartmann er så smart! Uansett hva jeg gjerne ville sagt om Leonce og Lena, så vinner han. Han tar en ved nesen, og lurer en samma hva. L&L er en dritrar forestilling, men jeg synes det var gøy. Men hvis jeg sier at jeg likte den, er jeg dum. For som publikummer blir man ganske konsekvent driti ut. Og dersom en sier at en ikke liker den, er man enda dummere. For det er så mange subtile vittigheter, så mange elegante knep, så mange drops for øyet, så ulike og overraskende sekvenser. Og det handler om kjedsomhet, og da hadde det vært ganske teit om ikke også publikum må kjede seg noen ganger. Skal det være, så skal det være – Hartmann gjør ikke ting halvveis. Han overdriver ALT. Og det hadde i hvert fall ikkefunka dersom han hadde begynt å kompromisse.

Mange folk på første balkong gikk underveis. Noen trampet ut, noen ramlet over stolene ut, mange klarte ikke la mobilen ligge i fred. De som går – hva går de til? Hjem for å se Hotell Cæsar?? Hvorfor kan de ikke holde ut å sitte i teatret og se på noe de ikke får noe ut av? Så mye annet det er her i livet som man ikke får noe ut av. De som går, tør de ikke utfordre seg selv? Tør de ikke tåle at alt ikke er som det pleier, at det ikke er pause så de kan sitte i restauranten og ta seg ut og kommentere? Men vi som sitter igjen – hva får vi ut av det?

Karen, min scenografsamboer, sa at det verste en scenograf nok kan få høre, er at scenografien var bra, men stykket dårlig. Scenografien i L&L er brillijant, intet mindre. Hele det sceniske uttrykket, lyd, bilde, båt, folk, klær – er fantastisk vakkert. Jeg synes ikke det gjør noe at det er dette som virkelig gjør forestillingen. Det er litt som å gå på galleri og se en underlig installasjon. Man begriper ikke så mye, men man tenker mye på det etterpå og kjenner hvordan det gjorde inntrykk på en.

Noen ganger leser jeg ikke anmeldelser før jeg stykket, noen ganger leser jeg alle. Til L&L har jeg lest alle. De fleste er ganske lunkne. Jeg tror de er litt redde for å dumme seg ut, disse anmelderne. På en måte. Fordi de er redde for at Hartmann skal lure dem.

Hvis jeg skal si noe om hva stykket inneholder, velger jeg å si at det er ikke handler om Leonce og Lena, men om alle oss, og om kjedsomhet. Det er helt komplett meningsløst å si at det handler om livet og døden og narkose og overlevelse. Det som er gøy, er at de har beholdt replikkene fra Büchners stykke, men at alle rollene derfra er borte. Skuespillerne har isteden lagd helt nye karakterer. Ikke det at hvem disse nye er har noe å si. Det er fine skuespillere. De tror på prosjektet. De synes det er rart, men jeg tror de koser seg. Det gjorde jeg og.