Verdiløse menn

Vi skulle på prøveforestilling til Jokkes Verdiløse Menn på Torshovteatret med vår Jokke-elskende, dypt lidenskapelige og livlige venninne Kristin. Vi var til og med invitert på trønderske elgkarbonader og øl i forkant - Kristin er nabo til teatret. Men så ble hun så sjuk at hun måtte avlyse. Og vi tenkte at nå kommer denne kvelden til å bli forringa, for er det noen som sprer glede og entusiasme, så er det Kristin.

Men lykkelig overraska var jeg da jeg straks forestillinga var i gang innså at jeg ikke trengte Kristin for å bli revet med av de nedkjørte verdiløse mennene. Jeg har ikke likt så mye av det Jokkes bror Christoffer driver med før, men dette manuset er virkelig glitrende. Jeg har sjelden sittet og skrattledd og humret så kontinuerlig på teater før. Stemninga var topp – knapt et grått hår i salen, folk som responderte med spontane tilrop på det som ble sagt på scenen, ølklirring både i salen og på scenen, folk som sang eller klappet med, folk som bare var fascinerte.

Christoffer Nielsen har selv stått for den sparsommelige scenografien. Han er gnien, og det er greit. Det er sikkert ikke nødvendig å lange mer oppstyr ut av den. Det er spillet og replikkene dette dreier seg om, men aller aller mest handler det om Jokkes sanger. Christoffer har bygd karakterene rundt antydninger han finner i sangene, og sangene får selvsagt mest oppmerksomhet, ikke minst fra publikum. Det skjer egentlig veldig lite i disse livene, men det er vel mye av poenget. Og det funker helt utmerket.

Valentourettes, de gamle gutta til Jokke, utgjør bandet, og det hadde selvsagt ikke vært det samme uten dem. Petter Baarli er den by far mest energiske aktøren på scenen – han hopper og spretter rundt i ett sett og er super self confident, noe som virkelig gjør seg, for det styrker i så utrolig stor graden troverdigheten til hele prosjektet.

Ensemblet består av gamle grinebitere som Finn Schau, som jeg for første gang (ever?) ser i en rolle hvor han virkelig kooser seg. Han er gamle Herr Smith, dommedagsprofeten og alkisen som bare er opptatt av sin egen ubrukelige helse. Det er Jan Sælid, som den kledelig seige, tilbakelente Goggen, det er Kim Sørensen med en fantastisk suveren stemme – han må ha jobbet jævlig hardt for å få den til, han er den sleske og paranoide entreprenøren Knuger’n, og det er sist men ikke minst Gard Eidsvold med en karakter jeg ikke ante han var i stand til å gjøre – han er den perfekte klassiske knarkeren. Han har forresten blitt far. Tror han i hvert fall selv. Nå er jeg litt stygg mot Marte Engebrigtsen, for jeg lot henne ikke få være en av gutta. Men det blir hun aldri. Hun er et deilig deilig bladepillepoppende vrak, men hun ruller ut og inn i historien som en liten ånd, og jeg får ikke helt taket på henne. Hun er den av skuespillerne som er lengst unna å finne kjernen i karakteren sin. De andre er skarpe og litt overraskende helt helt forskjellige.

Godt gjort, ikke minst av den morske regissøren Anders T. Andersen, som sitter og gnurer borte ved teknikerboksen. Han er svært opptatt av å poengtere at det er en prøve. Han vaser inn og ut av scenen, og jeg vedder på at hele gjengen får en omgang pryl når vi har gått – det trenger MYE stramming, og veldig få av overgangene er på plass. Men det gjør ikke noe at første omgang er dobbelt så lang som andre. Jeg er helt overbevist om at de klarer å jobbe seg inn og at de er i boks innen onsdag.

Jonas kommenterte på typisk underfundlig vis; ”Jeg håper de inviterer alle narkisene i gatene til å komme og se dette, slik at det ikke kun blir de som har råd til å gå på teater på fast basis som får gleden”. Men ut fra våre medpublikummere å dømme, kan National kanskje ha klart bragden det ville være å tiltrekke seg en helt flunkende ny tilskuermasse – nemlig guttene under 40 (uten at dama har dratt dem med).