Lykken er et annet sted

Slik kan Anton Tsjekhovs store, vide, dype stykke Måken oppsummeres. Ensemblet på Nationaltheatrets Amfiscene klarer ikke helt å løfte Tsjekhovs bør fram til oss.

Den falmende skuespillerstjernen Arkadina har tatt med seg sin elsker, den berømte forfatteren Trigorin, til sin familie på landet. Her bor hennes gamle bror Petrusjka og hennes sønn, forfatterspiren Konstantin. Konstantins kjæreste heter Nina og vil gjerne blir skuespillerinne. I tillegg er den ulykkelige Masja forelsket i Konstantin, læreren Medveneko forelsket i Masja, Masjas mor er forelsket i legen og… tja. Det var vel det hele. Nina og Trigorin innleder en affære. Alt går til hælvete. Over to år. Tsjekhov kaller stykket sitt en komedie.

Tsjekhov er en mester i å skildre ulykkelige mennesker i håpløse relasjoner. De søker etter kjærlighet, bekreftelse og lykke, men ingen av dem har noe de riktig kan leve for. De gamle skuer tilbake på den suksess som for lengst er historie. Når de unge ser for seg framtida ser de bare tåke og svart. De er utrolig dårlige til å leve. Den eneste som virkelig har livslyst er gamle Petrusjka, men heller ikke han er glad over livet han har hatt. Han ønsker seg en ny sjanse der han 1) kan bli gift og 2) kan bli forfatter. Men prøvde han noen gang å nå de målene han satte seg?

Det er tredje gang vi ser Måken. Før har vi sett det på nynorsk og på tysk. Denne gangen trenger vi ikke bekymre oss over de innviklede relasjonene, men kan konse på spillet og teksten. Vi sitter svært tett på scenen, og det har fordeler og ulemper. Blikkene folk sender hverandre er ubetalelige – de beundrer, forakter, hater, elsker, håper, lengter – kun med blikk. Sterkt. Men nærheten tydeliggjør også svake prestasjoner og det er vanskelig ikke å gi for mye fokus til detaljene. Noen ganger er det sjarmerende, andre ganger irriterende. Ensemblet klarer ikke løfte stykket.

Høydepunktet er definitivt Trigorins monolog overfor Nina hvor han skildrer livet sitt – slett ikke så glamourøst som Nina insitsterer på. Eindride Eidsvold gjør en overraskende god jobb. Han svever liksom over scenen, distansert og arrogant. Nina, i Marian Holes skikkelse, ståler ham i måte, blendet av hans nærvær.

Etter Sofia Jupithers regi på Glassmenasjeriet for en tid tilbake har jeg alltid vært veldig positivt innstilt til henne. Men hun klarer ikke å få Måken til å stråle. Kanskje er det bevisst å trekke alle de høye tankene og ordene ned og snu stemningen på hodet – det blir jo temmelig meta når man noen ganger får inntrykk av at karakterene i stykket snakker om skuespillerne som ytrer ordene. Enkelte virker i virkeligheten omtrent like arrogante som de spiller. Er de også like ulykkelige, kan man jo spørre seg.

Anna innfrir nyttårsforsett

I år var et av nyttårsforsettene mine å få publisert en teateranmeldelse på et ordentlig sted. I siste liten kan jeg si meg happy med å ha klart det!

Jeg er plutselig teateranmelder på ordentlig. Dvs, med den pågående anmelderdebatten bør jeg vel akte meg vel for faktisk å KALLE meg denslags,,, men jeg fikk i hvert fall anmelde dette:

http://www2.scenekunst.no/artikkel_6599.nml

foto: Webverket.no

Sprellende, frisk fisk på billig-Alex

Jonoe i Ringensenteret på Grünerløkka har ikke akkurat de beste forutsetninger for å lykkes. De ligger i et SENTER, og ikke nok med det – de ligger i et senter med inngang fra den mørke sidegata. Lokalet er egentlig nitrist og industrihvitt. Men Jonoe gjør det beste ut av et middelmådig utgangspunkt. 

(Ingar Steinholts bilde)
 
Når vi endelig finner fram, møter vi et vennlig vertskap og et usedvanlig ungt klientell i forhold til det relativt høye prisnivået.  Belysningen er dempet, og vi får et lite bord i et hjørne, trass i at det er nesten fullt og vi ikke har bestilt bord. Vi kommer mer eller mindre direkte fra en fantastisk opplevelse: DeLillos framfører hele ”Hjernen er Alene” i Operaen. Vi er yre og glade og klare for god mat og god samtale. I løpet av kvelden skal vi få servert følgende kommentar fra den elskverdige, svenske servitøren: ”Det er like før jeg kommer bort med en liten stol og setter meg ned med dere, så hyggelig ser det ut som dere har det”. 

Vi dozer på med en flaske Chablis vi kjenner fra før.. Den deler vi gjennom hele det eminente måltidet som venter oss. Det starter kjapt med en skål neongrønt sjøgress med sesamfrø og sitrusdressing. Delikat, herlig konsistens, fin smakssammensetning. Så kommer sashimi av laks, tunfisk og en enestående frekk kveite – alt sammen i husets smakfulle ponzu-saus, og med asparges og hvitkålstrimler og rogn. En strålende frisk start. Kveite er ikke vanlig å få servert som sushifisk i Norge. Vi er svært nysgjerrige på hvorfor ikke. Den vi fikk servert, var noe av den beste sushien vi har fått. 

Like etter følger et langt, smalt fat med tre ulike, men like delikate retter. Her er det seriøst vanskelig å si at noe er bedre enn det andre. På hver sin måte er her hver rett like god. Først tester vi kald, rosastekt indrefilet av okse, dandert på marinerte kålstrimler, med en fantastisk deilig saus omkring. Kjøttet er kanskje en smule for kaldt – det holder omtrent samme temperatur som den rå fisken. 

Ved siden av, oppå en generøs haug dødsgod avocado (hvor FINNER de sånt?!) ligger en skalldyrsalat som selv jeg som ikke liker majones får vann i munnen av. Den inneholder nemlig den mest apetittvekkende kamskjell, hoppende spreke reker og lune biter av annen fisk. Kamskjellene er orgasmisk bløte; helt rå. Rekene har bare så vidt blitt kastet et par ganger rundt i en kjele – de spriker i alle retninger og ser oppriktig glade ut!

I den andre enden av fatet frister to små rispannekaker med Jonoeand – en krisp klassiker i særs god gjennomføring. Anda ligger og koser seg i rislappen sammen med agurk, vårløk samt en søt, tykk saus. Vi fikk servert noe lignende på Dinner en gang, også der utrolig, utrolig godt.
Heldigvis har servitøren vår bedre vett enn oss, og lar det gå en god stund før hun gir oss mer mat. Kollegaen hennes, også han en overstrømmende og forståelsesfull svenske, varter oss opp med vann, vin og vennlige kommentarer. 

Så kommer et digert fat med nigiri og maki – vi undrer oss på om vi klarer dette her – vi begynner tross alt å bli bittelitt mette. Det viser seg at frykten var ubegrunnet: hver eneste bit går ned. Den lange raden med californiaruller inneholder pent skjært laks (ikke noe avskjær her i gården), tempurascampi (knakkige – ikke det spor seige), agurk, chilimajones, og den digge avocadoen. All nigirien er like vakkert skjært; meget godt håndverk. Den dyprøde tunfisken, kveita, laksen, scampien og et nytt bekjentskap: kongefisken. Han er fetteren til tunfisken, forklarer servitøren. Sånn en fetter burde alle ha. Vi besøker ham gjerne igjen. Regninga for hele herligheten kom på drøyt 1 300 kroner. Jonoe gjør det verdt hver eneste krone. Vi var riktignok i strålende humør etter vår drømmedag; men dette gav mersmak. ”Nu har ni varit duktiga”, roser servitøren vår etterpå. ”Jag går langsamt och hemtar rechningen”. 

Pusle-Hamsun

The Writer er en nydelig dukketeaterforestilling lagd av Jo Strømgren og tyske Ulrike Quarke. Den dreier seg om en student som skal skrive oppgave om Knut Hamsun, men hun får ikke riktig tak i ham. Så dukker han opp; den stolte, litt pompøse mannen som ble dømt som landssviker. Han er knøttliten og har pipete stemme – han er rett og slett litt søt og latterlig.

Allerede her dukker stykkets store spørsmål opp – kan vi skille forfatteren fra den politiske Hamsun? Dette temaet har behørig blitt plukket fra hverandre i løpet av Hamsun-året, men heller ikke Strømgren og Quarke gir oss egentlig noen fasit.

Teksten er blitt hentet fra bøker, tekster, brev og forsvarstale. ”Det er ikke noe nazisme å spore i Hamsuns litteratur”, har det blitt fastslått. ”Men det er vel grundig blitt slått fast at Markens Grøde er reaksjonær landbruksromantikk."

- Jeg er ikke enig, sier Strømgren etter stykket.

- Jeg synes Markens Grøde er den kjedeligste boka til Hamsun. Jeg har selv brutt stein hver sommer i mange år, og jeg synes Hamsun gjør det ganske lett for Isak. Det tar jaggu ikke lange tida fra Isak pløyer opp den første åkeren til de har et staselig trehus, sier Strømgren. Jeg kan ikke akkurat si meg enig. Jeg synes de lever i en fattig koje aldri så lenge.

Scenografien er berg og vegger av blanke ark; veggene er noen ganger blader, noen ganger nordlandsstorm med hvite skumtopper på opprørt hav, og noen ganger rosa skyer av romantikk og begjær. Scenen befolkes av studinen og den lille Hamsun. Senere kommer hovedpersonen fra Sult, en langskanka skrikhals og kløne som har det for seg at han er et geni. Han liker ikke Hamsun, men mener selv å være den største dikteren som har levd.

Med de store og forseggjorte dukkene presenteres vi for et utvida univers: dukkene kan tillate seg å gjøre hva de vil uten at vi tar det ille opp. Dukka flørter med jenta, danser med henne og skjeller henne ut. Dette kan vel kanskje også sies å karakterisere Hamsun selv sitt kvinnesyn; han foretrekker drømmen framfor virkeligheten. Den lille mannen piper: jeg trenger ingen Nobelpris. Et geni er et geni – han trenger ingen medalje for det. 

Vakkert om barn som blir borte

 

Operaens bilde

Nederlands Dans Theater 1
Forrige gang vi så Lightfoot og León var jeg helt blåst av banen – at moderne ballett kunne gi teater-meg sånn en opplevelse! Jeg hadde gledet meg enormt til dette, og klarte å riste av meg feber og spysjuka akkurat i tide til forestillinga.


Jiří Kylián: Vanishing Twin – om alt som ikke er ferdig.
 Etter en halvtimes forsinking er det ikke rart vi tror operaen holder på å ramle ned. Lyset er på, og det lyder flere dramatiske brak bak scenen. Men det er bare begynnelsen av Jiří Kylián verk Vanishing Twin.


Tre par dansere titter inn og plumper ut på den store scenen. Duettvis slåss de om plassen. To høye sprekker og en dempet bløtgrå vegg med sigende prikker forteller oss at vi befinner oss inni livmora. Her er det liv. Energiske dansere med stor teknisk presisjon og treffsikker pasjon driver fram i intervaller av ro og tempo.


Cellemenneskene spretter rundt, og hver gang de treffer veggen høres et brak. Prøver de å feste seg? Prøver de å kladde seg sammen med andre celler? Dansebevegelsene er underlige, overraskende og vakre. Lyset er dust, og kostymene går i de samme fargene som veggene – svartfiolett og mild grålilla. Tre kvinner og tre menn befolker scenen som potensielle fostre. Musikken er moras tunge og fjerne hjerteslag, metallaktige morterstøt, cembalo og elektrisk tikking. Tiden går, livet er forgjengelig.


Balletten heter Vanishing Twin; et medisinsk fenomen som er mer vanlig enn man skulle tro; opptil hvert 8. svangeskap starter med tvillinger, men i løpet av de første 12-14 ukene forsvinner den ene tvillingen, og bare hvert 1 av 70 fødsler er tvillingfødsel. Hvor blir tvillingen av? Den dør, og blir absorbert av mora eller av den andre tvillingen.




Lightfoot León: Silent Screen
Alle Lightfoot og León sine balletter begynner på S. det gjør også datteren deres, Saura. Silent Screen er en dans om den største sorgen noen kan oppleve; den handler om å miste et barn. 

I et metta lydbilde laget av intenst flygelspill står tre skikkelser og ser utover havet. Det er mannen, kvinnen og Gud. Kvinnen rykker seg løs fra en fastfrosset posisjon, men vrir seg umiddelbart inn i en ny. I en myk spotlighet griper hun fortvilet etter et barn som ikke lenger er der. Mannen omfavner henne hjelpeløst, og kaster et anklagende blikk på Gud. Gud går utover moloen og forsvinner i disen. Foreldreparet er alene i sin bunnløse sorg. Den gir seg ulike utslag for de to. De forsøker å bære og støtte hverandre, men de finner ikke trøst. De forsvinner i pliktløpets skrekkelige aktiviteter; papirer må sendes, hus må stelles. Mora trekkes inn et galskapens savn, faren er en maskin, og hverdagen sluker dem.


De tre store skjermene endres, og paret står på en kjerrevei i en vinterkledd skog. Mot dem kommer det elskede barnet, men hun stopper før hun når dem. Jeg griner en skvett. En gråsvart spiral suger henne inn, foreldrene vil handle, men ingenting fungerer. Tunge skyer ruller over dem; huset er så tomt, de har bare hverandre. Datteras silhuett forbi vinduet. Er hun der likevel? Dansen er presis og sterk, rørende og ærlig. Det treffer meg midt i hjertet.


Så overtas scenen av andre dansere, andre følelser, andre måter å bearbeide sorgen på. Vi møter et sort- og hvitunivers av lys, musikk og dansere, vi møter en far som følger en mørkkledd brud med et uendelig slep til alters, før vi kommer tilbake til foreldrene. De står og bølger foran universet. Dattera går baklengs forbi vinduet. Skogen. Havet. Kontakt. The End.


Jeg mistet tråden i midtpartiet, og synes 45 minutter ble i overkant mye. Jeg liker NDT veldig, veldig godt, men jeg hadde ikke like heftig bakoversveis denne gangen som sist.

Pinocchio for voksne

Plastilina av Vasilij Sigarev, Nationaltheatrets Amfiscene

Regi: Yngve Sundvor

Med: Kim Sørensen, Endre Hellestveit, Mattis Herman Nyquist, Anne Marie Ottersen, Erik Hivju, Ine Jansen, Ingjerd Egeberg, Finn Schau 

Hanne Tømta skryter av at hennes Pinocchio på Hovedscenen ikke bør sees av barn under 8 år. Men uten at jeg har sett sirkustrompet-Pinocchio, er jeg helt overbevist om at den gode Pinocchio-forestillingen på huset er den som går på Amfiscenen. Vasilij Sigarev er en glitrende historieforteller. 

Det er mange likhetstrekk mellom Maxim, den 14 år gamle gutten vi møter i Plastilina, og Pinocchio. Begge er foreldreløse, men bor hos en gammel formynder som vil dem alt godt. Pinocchio har Gepetto, Maxim har Besta. Begge ønsker å være gode, ordentlige mennesker, men de hindres av ytre omgivelser. Pinocchio er en tredokke, Maxim lever i den skitneste, russiske slum, helt uten forutsetninger til å kunne oppføre seg bra.

Begge utsettes for fristelser og folk med onde hensikter. Pinocchio lures til å bli med dokketeaterdirektøren, lures av reven og katten, lures til å bli med til Ønskeøya (eller hva den nå het). Maxim treffer også mange jævler, fra den grusomme inspektøren på skolen der han går, til hora som lurer Maxim og den stakkars kameraten hans Losja, til å bli med opp til to skumle menn i en fancy bygård. Maxim har også sin Timmy Gresshoppe; den døde vennen Spira, som prøver å oppmuntre ham til å fortsette. 

Jeg er imponert over at man kan spille med slik intensitet når man har så få å spille mot. Ensemblet gir alt de har, og karakterene de har utviklet er virkelig gode. Mange ganger fantaserer Maxim, eller han har mareritt. Soundtracket til stykket, Here comes the rain again, kommer når Maxim opplever særlig kjipe ting, eller når han fantaserer. Sangen spilles i mange ulike versjoner, og fungerer godt. I den bedritne hverdagen sin hvor guttene lever, er det ikke rart de fantaserer. Virkeligheten er full av prostitusjon, voldtekt og rusmisbruk. 

Talk to me like lovers do. Dette livet er for jævlig, og selv om mange bruker kjærlig ord overfor hverandre, virker det ikke som om de skjønner hva de selv sier. Elsker du meg? Din jævla impotente dritt. Omtrent sånn. Det slår meg med kraft at jeg aldri har sett Kim Sørensens milde sider før. Jeg har aldri sett ham smile. Og når han gjør det, som 14-åring altså, minner han meg enormt om min egen 15 år gamle bror. Og jeg tenker ikke dette ofte på teater, men her tenker jeg; Det kunne vært Karl. Hadde vi tilfeldigvis blitt født i denne gjørma av en slum, så kunne det vært Karl. 

Jeg er ganske paff over at dette stykket var så bra. Jeg aner ikke hva jeg hadde sett for meg, men ikke dette. Mattis Herman Nyquist debuterer på National med dette stykket. Han er den døde selvmordskandidaten Spira, som prøver å muntre opp Max. Herman har en nydelig evne til å finne barnet i seg. Endre Hellestveit klarer det kanskje enda bedre som Losja. Han blir bare yngre og yngre for oss. Han ljuger så det renner av ham, i ett sett. Maxim veit det, og han sier ingenting. Maxim er nemlig forståelsesfull og fin. Men han har et eksplosivt sinne, som særlig bobler over når han eller andre blir urettferdig behandla. (Akkurat som Karl.)Det eneste Max virkelig har kontroll over, er plastiliaen sin. 

Drømmesekvensene i stykket gjør det ekstra interessant. Maxim er sikkert tidvis rusa. Dermed er det helt naturlig at flere av karakterene er ekstra onde og karikerte. At kjøttdeigen er billig fordi den er lagd av menneskekjøtt. At man kan bli befølt av en brud på bryllupsdagen hennes.

Men, som min russiskvante venn Christoffer sier på vei hjem: På bygda i Russland er det virkelig sånn; folk kjekler og bråker i ett sett. Ingen smiler. Akkurat som hos Pinocchio er det ingen voksne hjemme. Barna må stort sett klare seg selv. Likevel tror jeg dette kunne vært hvor som helst. Det kunne vært Karl. Og så leser jeg i programmet. At stykket er basert på historien til dramatikerens bror.

Hva er det med nordmenn?

Plastilina er et sjeldent godt stykke på Nationaltheatret. Hele den siste uka har ensemblet spilt for 30-40 publikummere hver kveld. Hvorfor i alle dager er det ikke fler som går og ser denne lille dystre perlen? Er det fordi nordmenn ikke gidder å se russisk, rett og slett? Tidligere i år floppet den russiske klassikeren "På Bunnen totalt, og måtte tas av plakaten ganske raskt, etter at billettsalget for første gang i historien (sier ryktene) har gått tilbake etter premieren (fra 9 % solgte billetter til 7 % solgte billetter).

Chet spiller ikke her

Torshovteatret.

Torbjørn Harr har lenge ønsket å gjøre et prosjekt med jazzlegenden Chet Baker i sentrum. Derfor spurte han Lars Saabye Christensen om ikke han kunne skrive et manus til ham. Han fikk ja, og han har sammen med den vidunderlige regissøren Sofia Jupiter laget forestillingen Chet spiller ikke her. Den handler om Daniel, en jazzmusiker som har forgudet Chet Baker siden han som trettenåring hørte ham på radioen.


Daniel kan leve av musikken, og han får til og med priser. Men han føler seg liten ved siden av den store Chet, og hele livet henger spørsmålet faren stilte over ham: hva om du ikke er god nok? Daniel kvier seg enormt for å komme til den selvinnsikt at han kan være middelmådig.
Musikerne Harr har med seg har en fin timing, Harr selv spiller saksofon godt nok til at vi ikke har noe å utsette på det. Saabye Christensen hverdagslige poesi er fin. Men hva som er fint og hva som funker er ikke alltid synonymt.


Jeg er litt skuffet over at Harr og Jupiter overhodet ikke går utenfor boksen – de leverer det man forventer, men ikke stort mer. Jeg overraskes over at dette faktisk er et ekte hjertebarn av Harr – noe han virkelig har brent for å gjøre. Dessverre er dette en sånn ”fin” forestilling som er fort glemt.

Vokser penger på trær?

Sammen er de onde

Drapene i Aalst

Nationaltheatrets Amfiscene

Regi: Per-Olav Sørensen

Ane Dahl Torp og Aksel Hennie spiller foreldreparet som drepte de to små barna sine i Aalst i Belgia. Aline var tre måneder og Mathias nesten 8 år. Aline ble kvalt med en pute, sønnen stakk de i hjel med ei saks etter å ha prøvd å kvele ham i et teppe dagen før. Familien på fire befant seg på et hotell hvor i hvert fall Kurt hadde planlagt at hele familien skulle tas av dage. Katti påstår i rettsaken at det aldri var hennes hensikt å ta livet av seg. Både Kurt og Katti har selv vokst opp med alvorlig misbruk og svik, og begge har kriminell bakgrunn. Men i følge psykiateren har de ingen betydelige psykiske problemer, de har normal intelligens og er i ganske stor grad helt vanlige folk. Hvordan kunne de da drepe barna sine?

Scenen kunne ikke vært enklere og mer kraftfull. To stoler, to mikrofoner, to personer på et lite, svart podium med forhørslys retta mot seg. Enkle, korte brak som effektivt avslutter sekvenser i rettsaken og setter i gang nye. Stemmen til aktor.

Fra første åndedrett er intensiteten i forestillinga enorm. Fra de to kaster første blikk ut i rommet, gisper jeg og tenker ”HVA ER DETTE!?”. Det er – to helt ubegripelige mennesker, som vi ikke kan få lov til å komme inn på. Hele stykket er en kamp der jeg prøver å finne en inngang til å forstå dem – men jeg stanger konstant hodet i veggen. De slipper en ikke inn, ikke en flik er åpen.

Hvorfor-spørsmålet står ikke så sentralt i forestillinga som jeg hadde forventet. Svaret vi får av Kurt, er at det var den beste løsninga, det måtte ta slutt. Men det var ikke barna som plaget dem, selv om de plaget barna. Mathias ble slått for den minste ting, han hadde ingen leker, knapt nok mat og fikk beskjed om at julenissen ikke kommer til slemme barn.

Jeg føler det enormt berikende å få møte skikkelser som er så ufattelig langt fra noe jeg kjenner. Og likevel er de så menneskelige. Ondskapen inkarnert, men menneskelig. For dette skjer hele tida, igjen og igjen. I krig voldtas og slaktes gravide mødre og spedbarn hives i veggen. Det er nesten normalt. Men disse folka setter seg helt på siden av samfunnet. De tar imot penger av systemet som de synes er forkastelig, de er overhodet ikke innstilt på å gi noe tilbake til samfunnet som bekoster dem, de har ingen samvittighet og gjør aldri opp for seg. De spiller høy musikk, har det helt mørkt i huset, krangler høylytt og kaster i ny og ne en av de tre tv’ene sine ut av vinduet. Kurt banker og voldtar Katti, hun hater ham, men hun elsker ham. Påstår hun. De har vært sammen i mange, mange år, og hun har aldri prøvd å rømme.

Hvordan er det mulig? Man får inntrykk av at de to forsterker hverandre. Sammen er de onde. De vet hva som er normalt, hva som er godt og riktig, men de har ingen som helst planer om å følge det opp. De er ikke en del av verden. De har valgt selv å leve isolert og fjernt. Men hvorfor har de valgt så dårlige liv, og hvordan kan de leve sånn? Kurt hadde bestemt at det ikke skulle vare lenger. De skulle dø. Men da det kommer til stykket, var han for feig til å stikke saksa i seg selv, den samme saksa han drepte sin sønn med.

Forhørsdommeren, stemmen til Dennis Storhøi, stiller en rekke spørsmål, og gjentar nesten hvert eneste svar. 60 prosent av manuset er avskrift av rettsaken. De SA virkelig disse tingene. Dette gjør forestillingen spesielt sterk. Når de sier ting som er så dumme, ulogiske, onde eller fjollete at du ikke ville tatt det alvorlig ellers, det blir ekstra kraftfullt.

Jeg vet at det er en idiotisk sammenligning, men jeg tenker på FrP-velgere. Det er så mange av dem, det er et vanlig valg. Men det er noe ved dem – jeg klarer ikke å tenke at de ikke er dumme. Jeg er overbevist om at det må være en rekke kortsluttede resonnementer i hodene deres – at de ikke skjønner hva de får i samfunnet vårt. At de ikke ser lenger enn bensin, alkohol, skatt og folk de er redde for. Og at disse kortslutningene blåses opp i hodene til foreldreparet i Aalst. De velger lettvinte løsninger, gjentar seg selv, finner på nye svar – det er ingen fornuft i det de sier. Man ønsker å tilgi dem fordi de selv har hatt det så jævlig som barn, men de spytter på oss for det og synes vi er idioter.

Jeg synes både Hennie og Dahl Torp er usedvanlig pene og karismatiske mennesker, og jeg bekymrer meg for at det vil kunne bli vanskelig å ikke synes det selv i denne forestillinga. Men de klarer det. De er overbevisende små, udugelige, brautende – men likevel normale. De har en imponerende potens i formidlingen, og mangelen på kommunikasjon er lysende og total. De sperrer seg inne i sine skall, de angriper oss og setter oss til veggs. Begge begår strålende prestasjoner. Storhøi er det vi tenker, men vi skulle ønske han hadde kjørt dem hardere, spurt ”hvorfor” og ikke avbrutt det han begynte på når vi tror at de kanskje er på gli til å fortelle oss noe mer, til å gi oss svar.

Stykket til Pol Heyvaert og Dimitri Verhulstgir like mange spørsmål som det gir svar, men er et viktig og brutal samtidsdramatikk.

Kruttønna Balkan

Das Pulverfass

Av Dejan Dukowski. Regi: Dimiter Gotscheff. Gjestespill fra Deutsches Theater Berlin på besøk hos Nationaltheatret.

Deutsches Theater har sin egen stil. Den er knapp, korrekt ekstremt profesjonell og en smule forutsigbar. DT elsker små tablåer, grupperinger av mennesker, vakre bilder, enkel scenografi, god diksjon og tydelige skuespillere. Det overrasket meg stort og positivt at de klarer å holde på alle disse egenskapene i et stykke av vanvittig karakter, ville balkanrytmer, karikerte rollefigurer, roping, skriking og vold.

Alt i alt 23 mennesker, spilt av to kvinner og fem menn, møtes to og to eller i små grupper gjennom elleve små historier. Det ender med konflikt hver gang, og i nesten hver eneste scene er den noen som dør. Med få ytre virkemidler framstiller besetningen helt ulike typer. Venner svikter hverandre, kvinner er ingenting verdt, fyll og sex er svært present. Et karikert bilde av Balkan tegnes av dramatikeren fra Makedonia.

Status snus på hodet - en som er helt i den ene scenen, er hund i de neste. Det er fantastisk at det går an å skrive og spille så hylende morsomt om ting som er så uhyggelige. Den svarte humoren gjør at man vrir seg i ubehag samtidig som man brekker sammen i latter.

Stykket tar for seg den ulmende ondskapen som finnes i oss alle. Bildene er fullkomment vakre, enda så stygge de er. Regien er tett, og det er bandet også. I tablåene gnistrer energien mellom skuespillerne, de gir alt, selv når de ikke gir noe som helst. Det er sprengende levende og vilt og likevel er løpet så stramt så stramt. Drøye to timer uten pause flyr av sted og vi kjeder oss ikke et sekund. Samtidig som man absolutt ikke får lyst til å reise til Balkan, gjør man det likevel.

Bandet gjør en ypperlig jobb med å binde det hele sammen, samt at de presenterer hver scene. En knapp beskrivelse, sceneanvisninger som setter stemninga og gir oss bilder i hodet av hva som er rundt.

Begynnelsen og slutten er det en gammel, krokete kjerring som står for. Hun vaser fram og tilbake i vanndammen foran på scenen, hvor hun plukker epler opp i skjørtet sitt. Etter en stund mister hun alle sammen, og må som en Sisofys stadig begynne på nytt. For hver gang prøver hun å samler flere epler i forkleet, mer og mer rasende. Så paralyseres hun av uvisse grunner – og mister alt. Som Balkan – en kjærlig mor som prøver å gjøre det beste for barna sine, men som glipper taket med ujevne mellomrom – alt rakner. Det er aldri fred å få. Det tar aldri slutt.

1. En fyr har ydmyka en annen foran ei dame. Dermed rundjules han så 29 bein i kroppen hans knekker. Han husker ikke sin illgjerningsmann,

2. En fyr blir drept for å ha bidratt til at en annens bil er blitt ødelagt. Bilen var min sjel, fortviler eieren.

3. Zufallssystem (Tilfeldighetssystem)

4. En buss full av mennesker venter på sjåføren. En av passasjerene begynner å ydmyke de andre, plager dem, fornærmer dem på det groveste. Etter å ha bygd seg opp en status der ingen tør å si ham imot, forlanger han å få alle pengene deres, hvorpå han kaster dem, samt sine egne penger, i elva. Kvinnen blir befølt mens kjæresten ser på, hun tvinges til å sitte og sprike med beina. En fyr må slikke gulvet.

5. Et par sitter på en benk i en park. Noen bøller begynne å plage dem, og tvinger mannen til å synge makedonske folkeviser. Han synger ikke bra.

6. Balkanblues i et fengsel. Her er statusleken ekstrem. Sjefen blir tørka i ræva etter at han har gjort fra seg på bøtta. Han får sigaretter, og han får en hundset jævel til å suge ham. Han blir overmodig og begynner å true en annen fyr. Men denne viser seg å ha knerta en fyr som alle frykter, og dermed er det han som kan overta sjefsrollen, og den tidligere bølla gjør alt for ham.

7. Bis ans Ende der Welt? Et par sitter i en togkupé. Han sover. En annen fyr kommer inn. Her fungerer det fantastisk godt at fire skuespillere spiller en mann samtidig. De snakker i kor, de bytter på å snakke. De er truende overfor henne, og det er tydelig hvor han vil hen. Til slutt våkner kjæresten og kaster ut inntrengeren. Så tar han seg til rette overfor dama, i en scene hvor alle fem mennene rir hele kroppen hennes, armer og bein til forrykende musikk.

8. Zimmer mit Aussicht. Så reiser to av karakterene plutselig til Amerika. Han ene har arva ei gammel tante, og er lykkelig med det amerikanske livet. Kameraten begynner fort å lengte hjem til Balkan, til han som går og raper i gata, til det å sitte utenfor huset sitt og se på solnedgangen, til det å fikle med trusa til kjæresten sin. Han hater neonlysene, de svarte og det stusslige livet hvor han ikke skjønner noen ting. Så mister plutselig arvingen livet, og kameraten går til grunne i pengene han overtar.

9. Noen andre flykter til Argentina. De sitter i en livbåt og venter på å kunne snike seg i land. Selv om det bare er to flyktninger, er alle skuespillerne delaktige i scenen. De bytter på replikkene og poenget er vel at det kunne vært hvem som helst av dem.

„Ein Sommernachtstraum“

„Ein Sommernachtstraum“ på Schaubühne am Leniner platz, Berlin
Regi: Thomas Ostermaier
Koreografi: Constanza Macras

I Thomas Ostermeiers hender er det ikke stort mer enn brokker igjen av Shakespeares manuskript og rollene spilles delvis på skift. Identitetstapet og begjæret står i sentrum for en fargesprakende og våt forestilling fra bøllene ved fasjonable Ku-damm i Vest-Berlin. Et maksimalistisk zappeuttrykk der det er umulig å få med seg alt, lar dansen få fortelle historien.

Idet vi går inn i salen, er det full fest. Vi kommer vi opp på scenen, blir dratt med i en svingom og får servert velkomstbowle. Scenen er pyntet med ballonger og store girlandere. Den går over to etasjer, der den ene etasjen er et dansegulv, mens den andre er bygd med en rekke dører som i en forviklingskomedie, slik også Midtsommernattsdrøm jo også er.

Den svært tilstedeværende men likevel svevende Lars Eidinger trekker kvinner fra salen opp på scenen og får dem til å være med på en strippedans der det er skuespilleren selv som stripper, men på temmelig humoristisk vis. En Freud-tekst om drømmen og barnet spiller i bakgrunnen.

11 dansere og skuespillere spinner over komplisert, leken og fet koreografi. Det fungerer svært godt å bruke en del profesjonelle dansere ved siden av husets skuespillere. Kostymene er tidvis fraværende, men vi møter en lang rekke fantastiske habitter og uttrykk. Særlig den minste av skuespillerne lyser opp scenen som blant annet tyrefekter, humle, og rosa alv.

Skillet mellom scene og publikum oppløses, og man føler virkelig at man kan hoppe opp på scenen og forandre handlingen. Noen går underveis, og ja, det er mye nakenhet og sexlek. Lysander kler av Hermia mens hun sover, alle får plutselig dyrehode, ikke bare eselet. Mot slutten våkner alle opp og er marionetter som fordeler skyld og forsøker å forklare det som har skjedd.

Thomas Ostermeier er en av Tysklands mest profilerte regissører. Men denne forestillingen hadde ikke blitt noe tess uten den fabelaktige argentineren Constanza Macras, samt skuespillere og dansere som med sin dyktighet og sitt engasjement lar tilfredsheten sin smitte over på publikum.

Berlin 090322

Winterreise

Av Schubert og Müller

Regi: Michael Thalheimer

Deutsches Theaters Kammerspiellavdeling.

Michael Thalheimer ble jeg kjent med da han og DT gjestet National med Vildanden i fjor høst. Det gjorde sterkt inntrykk, og jeg vil vel si at det er noe av det beste jeg har sett. Schubert har jeg brukt en del som pensummusikk, og har særlig fått sans for klaverstykkene hans.

Både dikter og komponist døde tidlig i 30-årene sine, og begge var del av begynnelsen på den tyske romantikken. Stykket Winterreise er 24 sanger satt sammen til to sykluser. Det dreier seg stort sett om død og bedervelse, eksistensiell bedrøvelse og frustrasjon og smerte over livet og kjærligheten. Det er ikke noe happy ending, og tonen er helt drøyt sørgelig, men så vakker så vakker.

Én sanger, et nakent og dypt rom, en pianist og tre instrumenter. Hvorfor skulle en musikalsk sekvens som dette ha behov for regi, kan man spørre seg. Men Thalheimer setter et lett, men bestemt preg på forestillingen. Det viktigste han gjør, er å utnytte dybden i det svarte scenerommet. For musikken berører en på ulike måter ettersom hvor nært eller fjern den er, og hva slags klang som skapes.

Daniel Kirch gestalter den vandrende sangeren. Han får ikke enormt mye regi, men detaljene i presentasjonen hans er elegante og gripende. Hans såre og intense tenor er så sterk at jeg må tilstå at den rant et par tårer. Og han selv hadde seriøst øynene fulle av tårer.

Mannen er kledt i hvit lindress og brune lærsko. Vesten er litt for trang, og han har ingen skjorte under. Men så vrenger han av seg jakka, og over hele skuldra har han en diger tribal/blomstertatovering. Ellers er det mest dramatsiske som fysisk skjer at det snør masse og at han ligger naken og død (?) i snøen.

Samspillet mellom pianist og sanger er distansert, men godt. De ser på hverandre bare et par ganger i løpet av stykket.

Å høre på en fyr som synger i en drøy time skulle ikke egentlig være noe stress når man er bergtatt og digger det, men jeg satt nå og duppa litt. Men det skyldes nok at jeg var lenge ute i går. Jeg kom i siste liten, men siden jeg var alene fikk jeg en veldig bra plass, og dét bare til 8 euro. Det går MASSE ting på DT som jeg har lyst til å se. Førsteinntrykket har ikke gjort lysten mindre.