Lykkejegerne

Anmeldelse trykket i Klassekampen 8. mars 2010

Isenkramteatret presenterer
Ikaros faller/ Learning to fly 
Sted: Black Box Teater 
Regi: Isenkramteatret og Kjell Moberg. Etter en idé av Nils Petter Mørland.  
Skuespillere: Mats Eldøen, Marte Mørland og Nils Petter Mørland. 

Isenkramteatret tar et oppgjør med coachingkulturen, som forteller oss hvordan vi kan forbedre oss selv, fylle våre dager med fart og sveve gjennom livet.

Den greske myten om Ikaros beretter om en dyktig håndverkerfar, som for å kunne flykte fra fangenskap på øya Kreta, konstruerer to par vinger av voks og fjær for at han og sønnen, Ikaros, skal kunne rømme over havet. Faren vektlegger viktigheten av ikke å fly for nær sjøen eller himmelen, men når Ikaros føler at han behersker flyginga, fristes han av de himmelske høyder, og svever stadig nærmere sola. Snart er han så høyt at sola smelter voksvingene og Ikaros styrter ned i havet og dør. Når faren skjønner hva som har skjedd, forbanner han sin oppfinnelse.

I Ikaros faller møter vi tre figurer med ulike forhold til myten. Wilhelm Andersen står på toppen av et høyhus og vurderer å hoppe. Anette gjør som gamlingen i Pixar-filmen Up, og seiler av gårde i lenestolen sin, løftet av hundrevis av ballonger. Coachen Knut Wülf vil snu livene våre på hodet og få oss til å fly i løpet av en time.

Den unge gjengen bak Isenkramteatret har jobbet sammen i ulike prosjekter før, og søsknene Marte og Nils Petter Mørland har flere ganger vunnet NM i teatersport. De er riktig fornøyelige å se på, og jeg kan tenke meg at denne gjengen lager svært gode barneforestillinger. Store deler av forestillingen er improvisert fram av de tre skuespillerne, som også tar seg av mye av det tekniske, uten at det sjenerer det aller minste. Hver av dem drasser med seg en båndopptager, og herfra styres musikk og lyd. De tre skuespillerne er fantastiske skjønne og søte og deres varme og eierskap til forestillingen er slående. Kostymene er stilige og tidsriktige, og scenografien synes å være passe vindskjev og hjemmesnekret. I formidlingen av stykkets budskap oppstår det et paradoks: Ideen om Ikaros som faller på grunn av sitt overmot, versus ideen om at vi er vår egen lykkes smed, og kan komme hvor langt vi vil i livet. Isenkramteatrets konklusjon er uklar; her settes ikke inn noe endelig nådestøt.

Samtidig som coachingkulturen drites ut, er det ikke til å komme forbi at en del av coachen Knut Wülfs poenger er verdt å ta med seg. ”Hvis du møter en motbakke, og du har god fart, kan utfordringen bli til et hopp hvor du kan ta av og flyyy!” roper Wülf entusiastisk. Men om motbakken er for bratt, og du kommer mot den i stor fart, risikerer du å kræsje inn i den med et stort brak, tenker vi. Samtidig gjenkjennes lykkefølelsen ved å mestre ting når man bare tør å satse.

I flere av sine bøker, diskuterer professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen hvordan vi konstant ønsker å fylle våre liv med mening, hvordan vi fyker fra det ene til det andre, og aldri kan gi oss selv et øyeblikks fred. Lever vi for jakten på lykke?  I samfunn hvor man kan oppnå alle sine drømmer, er selvmord mer utbredt. Materiell velstand henger bare inntil et visst punkt sammen med livskvalitet.

Disse og lignende paradokser drøftes i Ikaros faller, men ensemblet ser ikke egentlig ut til å komme til noen konklusjon. Isenkramteatret er et overflødighetshorn av ideer, men med så mange historier å fortelle og teorier å fremme, faller de i fella hvor de har så mye de vil si at poengene drukner hverandre. Kanskje burde de spisset temaet sitt litt mer: tatt for seg færre elementer og heller utforsket disse mer i dybden. Slik den nå framstår, er Ikaros faller en morsom, men heseblesende reise gjennom en kaotisk hverdag. Det finnes ingen enkle løsninger – man kan ikke lære å fly på en time. Ved å påpeke dette, kunne de gitt oss noe å tenke på. I begrensningen viser mesteren seg. 

 Foto: Isenkramteatret