Å - jeg elsker denne episoden av Språkteigen. Helene Uri snakker om språklig likestilling, eller mangel på sådan, og om hvordan mannlige kroppsdeler og vedheng betegnes som symboler på mot. Jeg er ikke så glad i romanene til Uri, og har ikke lest den siste, Kjerringer, men jeg liker å høre på henne.
"Du har skikkelig baller", eller
"du har skikkelig hår på brøstet". Hva om en kul dame sa til en mann "Så tøff du er, skulle tro du hadde eggstokker"? Språk er så gøy. Helt siden jeg var liten og opplevde på barneskolen å bli kalt "kjerring" har jeg undersøkt språk og kost meg med det. Nå har jeg lært at det følgende ikke stemmer, men på barneskolen hadde jeg fått høre at kjerring kommer av "noen man har kjær, altså noen man er glad i". Dette var en fin vri å slenge tilbake i trynet på guttene, selv om jeg selvsagt måtte leve med nerdestempelet.
På grunn av Helene Uris barnebok om lingvistikk, "Anna på fredag", hadde jeg tidlig en forestilling om at jeg skulle studere nettopp det. Fine Uri-damen. Jeg var også utrolig opptatt av navn, og er dermed kjempeglad for å høre på Verdibørsen i sommer; de fokuserer nemlig på navn og myter. Jeg visste hva navnene til alle i klassen betydde. Selv om jeg var et Barbie-barn, har jeg aldri fantastert om bryllup (nesten), men derimot alltid hatt lister over fine navn på barn. Som er veldig morsomme å lese nå.
Aften Aften hadde i går et oppslag om barn med rare navn. Fivel og Fam for eksempel. Om foreldre som slåss mot byråkratiet for å få kalle barna sine hva de vil. Jeg tror aldri jeg ville gått så langt. Man må velge sine kamper mot byråkratiet. Dessuten er det jo ikke byråkratenes feil. Sier jeg allerede. Jeg kommer sikkert til å bli en, når jeg blir skikkelig stor.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar