Opptakt til teateranmeldelse av Gösta Berlings Saga

Jeg jobber med anmeldelsen av Gösta Berlings Saga, men kommer ikke unna mine egne seneste dager. Derfor kommer de først. Anmeldelse kommer etterhvert. 

Gösta Berlings Saga. Foto: Jan Nordstrøm

Jeg har gledet meg hele sommeren til å reise til Sunne i Värmland for å se Västanå Teaters nye oppsetning av Selma Lagerløfs vidunderlige og eventyrlige roman Gösta Berlings Saga. Så kommer fredagen, og det er umulig å glede seg over noe som helst. Så kommer lørdag, tidlig tidlig morgen, og jeg bråvåkner som jeg aldri har bråvåknet før av radioens grufulle nyheter og av at selv himmelen brøler og gråter med heftig lyn og torden. Kan vi dra nå? Kan vi dra midt i dette?

Fredagen greide jeg fra firetida slett ikke å rive meg løs fra TV og data, og fikk ikke gjort noe som helst, slik ingen i Norge har greid å gjøre noe fornuftig om de ikke har måttet, disse rare, rare dagene som har fulgt. Derfor innså vi at det ikke egentlig ville være særlig bra for oss å bli hjemme. Så vi dro. Det er jeg tross alt glad for. Hele veien til Kongsvinger sa jeg knapt et ord, jeg som er så skravlete i møte med nye, artige mennesker; denne gangen tante Andreas fine og snurrige venner som fylte opp den lille bilen. På Kongsvinger fikk vi oss en kaffekopp mens vi fulgte den første pressekonferansen hvor Eskil Pedersen imponerte med sin styrke. Tenk at han greide å snakke for kameraene og for oss på et slikt tidspunkt. Det var ufattelig, og gav mot.

Vi kjørte videre, og det var på én måte opprørende, på en annen måte fint å være i selskap med noen som fikk til å snakke om andre ting. Vi nærmet oss Sunne, og kunne snart stige ut av bilen ved det nydelige Broby Gästgivaregård, stedet hvor Gösta i romanen sitter og drikker både før og etter at han blir avsatt som prest. Det har vært gjestgiveri siden 1600-tallet, og passer oss så utmerket. Når vi så reiser videre til den store Berätterladen, fortellerlåven, som ligger like ved den bugnende vakre Rottneros-parken, begynner det å krible i magen. Vi har vært her før, og vi vet hva vi har å se fram mot. Sensommeren 2001 var Romerike Folkehøgskole på utflukt hit, og den fantastiske fortellingen om Gösta Berling står for både meg og Jonas som en av våre største teateropplevelser, selv om vi den gang ikke engang hadde lest boka. Nå setter Leif Stinnerbom opp stykket på nytt.

Den gedigne låven dufter av høy, godt treverk og boblende glede. Oppunder det høye taket svever svalende lekende, som om de også gleder seg. Oppe på den store scenen i tre etasjer står to kvinner med store runebommer, som synkront og enstonig sender ut drønn på drønn på drønn. Hodet forsvinner, mager bobler, jeg klarer endelig å slippe taket i de sorgtunge tankene og gir meg hen. Det går ikke lang tid før jeg røskes tilbake; mannen på raden foran oss snur seg brått, griper meg i armen og sier intenst ”Går det bra med dere? Vi hørte at dere kommer fra Norge. Du vet, vi føler så med dere, og vi tenker alle på det som har skjedd”. Jeg takker ham, og er tilbake i filmen som snurrer på netthinna. Like etter går lyset ned, og mannen som skal fortelle om pausene og mobilene stiger opp på scenen. Så fortsetter han: ”Men det er ikke til å komme forbi at alle vi her i Laden er sterkt preget av de siste dagers hendelser i Norge. Derfor vil vi gjerne spille for Norge i dag. Og før vi går i gang, vil vi gjerne holde ett minutts stillhet for de rammede og deres pårørende”. Hele ensemblet kommer ut på scenen, hver eneste publikummer reiser seg forsiktig, vi står der tett sammen og helt stille, og endelig kommer mine tårer. Det kjennes godt, og jeg erkjenner at jeg slett ikke behøver å slippe tak i tristheten min. Den kan få lov til å være en del av min teateropplevelse, den skal få være et bakteppe, en ramme, når Gösta og kavalerende, Majorinnen og de vakre kvinnene straks fyller den store låven med sine eventyrlige fortellinger. 

Anmeldelse følger. 

Gösta Berlings Saga. Foto: Jan Nordstrøm