Gösta Berlings Saga
på Västanå teater, Berättarladan i Sunne i Värmland.
"Endelig sto presten i prekestolen". Slik åpner Selma Lagerlöfs fabelaktige beretning Gösta Berlings Saga, og slik åpner den mer enn fem timer lange kvelden i Berättarladan, Västanå teaters storslåtte, katedralaktige låve. Med talekor åpner de, og dette skal være pregende for hele forestillingen – et sterkt fokus på kollektivet og på helheten.
 |
| Foto: Jan Nordström |
det mektige Majorinnen på storgården Ekeby ser i nåde til ham, og tar han inn som en av tolv menn i sin Kavalerfløy. Fortellingen som trer fram er fra det ville og frydefulle Kavalerenes år på Ekeby. Alt som har stått skal snart falle, og den som var sterk, skal bli svak. Fortellingen handler om hvordan den enkelte ofte ikke ser konsekvensene av sine valg, som kan føre til brå skiftninger i manges liv. Det handler om avveiningen mellom den enkeltes lyster og samfunnets felles beste.
Her står ikke det gode og det onde mot hverandre i fastlåste konstellasjoner, men er skiftende krefter som virker i oss alle. I denne sagaen er selv ikke djevelen riktig ond. Ondskapen er humoristisk, og de store skiftene menneskene utsettes for, og som Gösta lar fullbyrdes, greier de likevel å tilgi ham. Døden og sorgen er alltid nær, og slik må det være. Gösta og Majorinnen er de som minner oss på hva vi skal gjøre med livene våre. Vi skal leve – vi skal ikke vandre omkring som påkledte lik.
 |
| Foto: Jan Nordström |
Når svenske Västanå teater setter opp Gösta Berlings Saga for tredje gang på tjue år, er det ikke for ofte. Det er ti år siden sist, og teatersjef Leif Stinnerbom har utviklet et usedvanlig markant scenespråk. Teatret er kjent for sin sterke tilknytning til regionen, og ikke minst til Värmlands rike fortellertradisjon. Det er denne tradisjonen også en av regionens største forfattere, Selma Lagerlöf, spilte på da hun for hundre år siden skrev sitt suverene storverk. I Sunne kommune spilles Gösta Berling i sine helt rette omgivelser, med den vakre Rottneros-parken like ovenfor, og den smale, lange sjøen Fryken like nedenfor. Värmlands største låve, med den høye, svale himlingen, og scene bygget over tre etasjer med elisabethanske balkonger, gir et perfekt scenerom.
 |
| Foto: Jan Nordström |
Sminke, drakter og farger er kraftige og uttrykksfulle. Alle effekter er enkle, men overveldende. Den skarpskårne, commedia-del-arte-beslektede sminken, hovedsakelig holdt i svart, hvitt og rosenrødt, står overraskende godt til de mer tradisjonelt orientert, men ikke desto mindre originale, kostymene i rødt, blått og grønt. Her er sprakende kjoler med legg på legg, her er lange, brokete kavalersfrakker med stripete og blomstrete rygger og slag. Inger Stinnerboms anvendelige og vakre klær forteller oss alltid hvem som i øyeblikket får sin historie fortalt. Men det er likevel Gösta selv som er brennpunktet i sagaen. Gestaltet av den strålende Jacob Hultcrantz Hansson er han scenens åpenbare midtpunkt. Gösta er den svakeste og sterkeste blant menneskene, og selv om han ofte synes født til konge, er han så lett å friste, så svak, at man likevel må forakte ham. Den karismatiske kraften Gösta har på alle i småsamfunnet har Hansson på oss – vi kan ikke få øynene fra ham.
Selv om teksten er særdeles trofast mot Lagerlöfs roman, stormer ensemblet gjennom historiene og skrønene i et halsbrekkende tempo. Gjennom drøyt fem timer har uendelig mange skjebner blitt kastet opp i luften, men kjenner en ikke boka, må det være tungt å henge med i den virvlende ville dansen. Jeg skulle ønske Stinnerbom ville dvele litt lenger ved noen av kapitlene, slik at vi ble litt bedre kjent med menneskene i dem. Men det er ikke virkeligheten og den grå bygda som er sentralt for denne forestillingen; det er det kompromissløse eventyret.
Det unge og spretne ensemblet står aldri stille. Til Magnus Stinnerboms friske, nytolkede folkemusikk gynger de alltid i tretakt, om de ikke allerede lettføtt danser Värmlandspolska. Musikken er essensiell for å skape sammenheng i forestillingen. Det er muntre og sorgfulle melodier, framført på de forskjelligste instrumenter av et tett og samspilt orkester. Den evige dansen gir scenebevegelsen prioritet. Et terningkast er ikke bare et terningkast – det er en diger bevegelse som krever at hele kroppen tas i bruk. I musikken og dansen utspiller det seg også kamper mellom ulike leire, og noen ganger er det musikken selv som er den sugende kraft som driver handlingen videre.
 |
| Foto: Jan Nordström |
Regissør Leif Stinnerboms klare og samlede scenespråk preges av en gyllen estetisk tone. Han greier å alltid ha øynene på ballen, og får oss lett til å se forbi mulige svakheter: helheten står som en påle. Stinnerbom har funnet balansepunktet mellom tekst, musikk og kropp, på en slik måte at Gösta Berlings saga gir eventyrlig frelse gjennom teatret. Det svaler tanken, letter sjelen og lar kroppen fylles med brennende glede. Selma Lagerlöf henter materialet sitt fra virkelighetens Värmland, men lykkes i å gjøre det om til eventyr og poesi. Både hun og Västanå teater vever inn en gulltråd i hverdagens gråe vev.
---
Gösta Berlings saga på Västanå teater, Berättarladan i Sunne i Värmland.
Av: Susanne Marko og Leif Stinnerbom, etter Selma Lagerlöf.
Regi: Leif Stinnerbom.
Medvirkende: Jakob Hultcrantz Hansson, Birgit Carlstén, Tobias Hjelm m.fl.
Scenografi: Bo Jonzon
Kostymer: Inger Hallström Stinnerbom.
Musikk: Magnus Stinnerbom
Stykket spilles fram til 4. september.
 |
| Foto: Jan Nordström |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar